I forbindelse med utstillingen Fri geometri – Ustabile variabler med den norske kunstneren Kjell Varvin, har Kunstnernes Hus reprodusert et bilde av kunstneren stående inne i en gruppe av sine egne karakteristiske geometriske figurer av sveiset stål. Bildet er antagelig et øyeblikksbilde fra monteringen av utstillingen, men noe med armstillingen hans får det til å se ut som Varvin står midt oppi et intrikat instrument som han trakterer ved hjelp av en bue eller lignende. Det er slik han gjerne fremstilles, som en slags jazz-improvisator inne i en sky av geometrisk-abstrakt form. Varvin vegeterer utvilsomt som en livgivende, kreativ kraft på sine egne frembringelser; i hele utstillingsperioden har kunstneren atelieret sitt på Kunstnernes Hus, og morgen og kveld vil han luske frem fra skyggen og gjøre endringer i utstillingen.
Den remiksende virksomheten er imidlertid henvist til overlyssalen til venstre når man kommer opp trappen. Denne salen er hengt av kunstneren selv, mens salen til høyre tilbyr et tydelig mer kuratert møte med kunstnerskapet. Her er de intrikate stålfigurene viklet ut av hverandre og presentert på hvite sokler eller hengt på veggen side om side med en håndfull reflieff-bilder. Bak en lettvegg finner man et utvalg todimensjonale arbeider som stammer fra en tidligere fase av Varvins kunstnerskap, før tegningen hans «flyttet ut i rommet». Det er ikke oppgitt årstall eller titler i utstillingens informasjonsmateriell, men de eldste arbeidene her kan vel anslagsvis stamme fra 60-tallet (Varvin er født i 1939).
Merkbart fraværende i den kuraterte avdelingen av utstillingen er den typen skjøre og litt «dumme» tilleggsmaterialer (tape-frynser, rustne industrietterlatenskaper, flisete treskiver, ståltrådspiraler, tusjstreker) som Varvin gjerne inkluderer. Det eneste uventede materialtilskuddet her er beskrivende nok et par grovt tilhugde steinblokker som befinner seg inne i et av stålburene. Rommet er iøynefallende lekkert, og man kan sympatisere med den kuratoriske impulsen som har ønsket seg en slik nedstrippet presentasjon av Varvins lakkerte strukturer. Selv stående alene på sokler fremstår Varvins stålmoduler dynamiske, som en arkitektur som bearbeides urolig innenfra. Om man går tett på, er denne rastløsheten òg synlig i sveisearbeidet (som Varvin selv i et intervju i D2 hevder, ser ut som det er gjort av en «dårlig amatør»): Fyllmaterialet er kladdete og endene av stålstengene aldri helt i flukt. Til tross for disse uvørne sømmene etterlater rommet, med sin vagt fetisjerende presentasjonsmåte, likevel et inntrykk av formalistisk gravitas.
Rytmen i det «kunstnerstyrte» rommet er annerledes: Gjennomgående er det mer støy, og materialtilfanget er større. Midt i rommet befinner det seg et par «øyer» der stålmoduler og ymse andre materialer er trukket sammen til tette, kaotiske aggregater. Langsmed veggene løper et luftigere, sporadisk arrangement. En av langveggene er malt gul og fungerer som sammenføyende grunn for elementene som avtegner seg mot den. På et trangt, provisorisk arbeidsbord i et av hjørnene ligger noen små marmorbiter. Bordet er i arbeidshøyde og lekekloss-størrelsen på marmorbitene inviterer til aktiv håndtering. Skal man dømme etter Facebook-feeden til Varvin – hvor han daglig legger ut bilder av endringene han gjør i utstillingen – er det mye aktivitet i akkurat denne kroken. Men den stadige interveneringen til Varvin handler ikke kun – kanskje heller ikke primært – om komposisjonell lek; vel så viktig er det å holde objektet åpent, kontinuerlig skape små hendelser i materien, og gjennom dette frembringe en begivenhetsrytme med en klar affinitet til det sosiale nettet.
Bildene Varvin poster på Facebook er ofte utstyrt med personlige dedikasjoner: «mere rødt til Lars», «for Bjørg V. on her Birthday» osv. De meningsbærende relasjonene i Varvins verk er ikke begrenset til dem som konstituerer det som et materielt faktum, slik tilfellet er med den geometrisk-formalistiske skulpturen. Objektet er også en sosial og medial begivenhet, eller snarere en lang rekke slike begivenheter. Varvin har villig latt verket profaniseres av en oppjaget delingskultur, noe som legger et betydelig element av stress til det ellers meditative, geometriske uttrykket. Kunstnernes Hus har ivaretatt denne dimensjonen ved Varvin-objektet gjennom å innlemme kunstnerens atelier i utstillingen, la ham fortsette å bearbeide og kringkaste materialet sitt fra innsiden. Imidlertid risikerer dette viktige performative aspektet å forstumme litt når det sidestilles med presentasjonen av kunstnerskapet som en serie modernistiske lekkerbiskener.
