Visningsstedet She Will ble startet av kunstnerne Maren Dagny Juell og Liv Tandrevold Eriksen i 2018. Etter hvert fikk de to også med seg Tone Berg Størseth og arrangørstøtte fra Kulturrådet. Fram til utgangen av 2021 lå stedet i et bygg som tidligere fungerte som bensinstasjon og bilvaskeri, like ved jernbanestasjonen i Ski. Her ble det vist separatutstillinger med blant annet Mai Hofstad Gunnes, Mercedes Mülheisen og Nina Sarnell, men også flere større gruppeutstillinger som lente seg inn i stedets særegne arkitektur, blant annet ved å ta for seg bensinstasjoner som kjærkommen tenårings-hangout på bygda og i forsteder.
Ambisjonen om å gå i dialog med omgivelsenes konkrete funksjon videreføres når She Will, etter omtrent tre og et halvt år i dvale, midlertidig gjenoppstår med gruppeutstillingen fantom\kopi\klem\print i et kontorlokale på Linderud, nord-øst i Oslo. Her deltar til sammen 13 kunstnere, blant dem Finn Adrian Jorkjen med flere verk, inkludert infoskjermen Info Screen (Linderud) (2025), i det som har vært kontorets inngangsparti og resepsjon. Skjermen veksler det mellom utstillingspromo og forretningsplattityder i slideformat; versaler på blågradert bakgrunn utrykker for eksempel at «I’m so into co-working spaces right now», mens en annen slide avbilder en skyskraper og anmoder til å komme i gang med å bli sjef i egen virksomhet. Jorkjen leverer – som ellers i kunstnerskapet sitt – kommentarer til kapitalismens absurde oppfordringer til selvrealisering og produktivitet, med klart fokus på dens overflate heller enn underliggende strukturer.
Videre innover i det lyse og overraskende trivelige lokalet (i hvert fall til rivningsklart bygg å være!) er verkene spredt utover kontorer og møterom langs to parallelle korridorer på kanskje hundre meter. Helt i enden vises Kaia Hugins videoinstallasjon Miserere mei (2025) som direkte tar for seg tilværelsen i kontoromgivelser. På en blanding av skrivebord og arkivskap, blant hauger med kabler og et mylder av ergonomiske stoler, står det skjermer. Disse viser alle Hugin i ulike situasjoner: idet hun sakte synker ned fra kontorstolen og under skrivebordet, scroller sensasjonalistiske nettavis-overskrifter til øynene dirrer eller ruller seg i nettverkskabler til inventaret på skrivebordet hennes blir dratt i bakken. Enhver som har jobbet på kontor kan antagelig kjenne seg igjen i og sette pris på iscenesettelsen av vekslende prokrastinasjon, rasteløshet og apati, samt mangelen på annen stimuli enn kaffe, excel-ark og nettsurfing. Der kroppen i mange av Hugins tidligere verk er aktiv, og ofte tar risiko, er den her påfallende passiv.
Om Hugin tar for seg arbeidsdagens uutholdelige kjedsomhet, hekter Ørjan Amundsens Horizon Zero Dawn (2025) seg på det som muligens skjer etter jobb: fråtsing i gamingens adrenalinstimuli, drevet av dopamin-loopen fra spilldesign med strategiske belønninger og konstant krise. På en gulnet PC fra tidlig 2000-tall vises en heseblesende montasje av klipp fra spill som Doom og Call of Duty. Demoner kverkes, terrorister drepes og universet må reddes med high-tech våpen. Ved siden av et dundrende metal-lydspor flimrer tekstsnutter som «point, click, destroy, alpha century, or die» i alternerende svart og hvit skrift. Man får en fornemmelse av at spill ofte stiller samme krav til effektivitet som de Jorkjen tar opp i sitt verk: gå opp i nivå, mestre systemet. Amundsen hekter seg på den affektive kraften som ligger i – la oss innrømme det – den først og fremst maskuline fantasien som spill reproduserer: dominans over omgivelsene gjennom teknologi, fart og vold.
Utstillingen har også mange – strengt tatt flest – bidrag som ikke direkte forholder seg til kontoromgivelsene. Flere rom, som det Bjørn Mortensen har kledd med sølvfargede lerreter og to store, totem-lignende steingodsskulpturer, er som solide soloutstillinger i seg selv. Ingeborg Tysse tar oss med til en trollsk, Gerhard Muthe-aktig fantasiverden hvor rikt dekorert jacquard blant annet møter en skulptur av tykke trestammer som ligner bein. Andre ganger, skapes det inntrykk av at kunsten er forlatt på det fraflyttede kontoret. Én av Naeun Kangs skisser, klistret på whiteboard, avbilder to tekanner med tutene viklet sammen som et merkelig tungekyss, mens en annen avbilder en hund med mennesker som bein. Begge har en delvis søt, delvis surrealistisk karakter, samtidig som opphenget og den naivistiske stilen kan gi assosiasjon til tegninger barn gir til foreldre for å henge på kontoret. Et stort abstrakt maleri av Inga Sund Hofseth, Historie (2024), ligner et jordfarget landskap som har gått i oppløsningen, der det henger alene i et tomt og litt støvete kontor, som om det skulle vært gjenglemt.
For egen del, opplever jeg pendlingen mellom en iscensettelse av kontorarbeid og en mer konvensjonell presentasjon av samtidskunst som – kremt – produktiv. Sammen kan de tolkes som et bilde på produktivitets- og rasjonalitetstyranniet som hele samfunnet lider under. Kun den kunsten som befinner seg i det øverste sjiktet av kunstverden kan sies å være “produktiv” på normative premisser, mens alt som faller utenfor denne promillen mangler målbar økonomisk verdi eller målbare effekter som kan berettige den. Det sier seg i tillegg selv at den kunsten som er øverst i denne økonomiske pyramiden, langt i fra alltid er den mest spennende og komplekse. Samtidig blir kunstnerisk virksomhet generelt mer likt kontorarbeid: for kunstnere er det i ferd med å bli vel så viktig å mestre søknadsskriving og synlighetsmekanismer i sosiale medier som å skape selve kunsten. Avstanden mellom kontorarbeid og kunst kan virke stor når man ser på verkene, men den krymper når man tar i betraktning prosessene bakom sluttresultatet. Viktigheten av kunstnerdrevne steder som dette er nettopp at de gir rom til å prøve ut og eksperimentere, uten strenge krav til «relevans» og formidlingsvennlige idéer.
