Da jeg begynte som ansvarlig redaktør for Kunstkritikk i august 2009 var det særlig to utfordringer som ventet. For det første skulle vi utvide det økonomiske grunnlaget for tidsskriftet. Og for det andre måtte vi gjøre noe med rekrutteringen.
Når jeg nå slutter etter to redaktørperioder (med en forskningspause i 2014) er tidsskriftets økonomi betraktelig styrket. Dette har gitt grunnlag for en profesjonell drift og en nordisk og internasjonal utvidelse.
Situasjonen for kritikken generelt er mer sammensatt. I Norge har vi fått flere stipendier til kritikere, og Norsk kulturråd har opprettet et eget satsningsområde kalt «Tidsskrift og kritikk», dog uten økte bevilgninger. Det er uansett ingen tvil om at aktører som Kulturrådet og Fritt Ord mener kritikk er viktig.
På den annen side har kritikken i dagsavisene og i etermediene gått sterkt tilbake. Flere av Norges største aviser har sluttet å publisere kunstkritikk, på radio er den knapt merkbar og ingen tv-stasjoner har, så vidt jeg vet, noen satsning på visuell kunst eller kritikk i dag. Dersom vi løfter blikket og ser til Sverige, Danmark og resten av Norden er situasjonen mer eller mindre lik.
Tragedie
Dette er naturligvis en tragedie for kritikken som sjanger og kritikerne som arbeidstakere, men det er også et stort problem for kunstnerne, utstillingsarrangørene og publikum. Det finnes ikke tall på hvor mange utstillinger, publikasjoner og arrangementer som produseres i Norden i løpet av et år eller hvor mye arbeid en kunstner legger ned i en utstilling. Det er uansett forstemmende å se hvor mye ressurser som går med uten at det setter spor etter seg i offentligheten. Det høres naturligvis naivt ut, men jeg mener at enhver profesjonell kunstutstilling fortjener en kritikk, på et eller annet nivå.
Dersom dette målet skal nås trenger kunstfeltet en styrket kritikk, både kvalitativt og kvantitativt, noe som igjen krever mer midler til kritikerne og mer midler til redaksjonene. Derfor er Kulturrådets satsning på tidsskrift og kritikk betimelig, og bør styrkes betraktelig i årene som kommer.
Satsning
I tillegg trengs en satsning på kritikk i dagsavisene og etermediene. Det er et vanskeligere spørsmål, på grunn av den pressede økonomien i de store redaksjonene. Men dersom det var mulig å få til en utvikling av sjangeren og kvaliteten på kritikken samtidig som økonomien ble stimulert, mener jeg det skulle være mulig å snu denne trenden.
Men det er en annen komponent som må på plass for at vi skal få den kritikken kunstfeltet og publikum fortjener, og det er kritikken selv. Jeg tør påstå, etter selv å ha jobbet med disse oppgavene i ti år, at det fortsatt gjenstår mye når det gjelder både kvaliteten på kritikken og nyskapning innen området. Enkelte kritikere har forsøkt seg med en mer personlig kritikk, og i forlengelsen av sosiale medier er det også oppstått en mer begeistret og affirmativ kritikk, en kritikk som så å si er på kunstens side. Men den virkelige kritikken, den som forsøker å å forstå kunsten som et historisk argument og et uttrykk for sin tid, den kritikken har ikke utviklet seg nok de siste ti årene. I dagsavisene finner vi stort sett de samme stemmene i dag som for ti år siden, og her i Kunstkritikk slutter kritikerne ofte før de har fått tilstrekkelig erfaring. Da er det vanskelig å bidra til kvalitetsheving og nyskaping.
To faktorer
Jeg mener at en videre heving av kritikken i Norden er avhengig av to faktorer:
For det første må kritikerne utdanne seg selv. Det betyr at de må se mer, lese mer og skrive mer, mens de er under utdanning. Som kritiker må du kjenne til de viktigste kunstnerskapene, teoriene og kunsthistoriske argumentene i samtiden, du må danne deg en mening om dem og kunne uttrykke denne i skrift. Dette er et grunnlag som kritikerne må legge selv. Det er lett å skjønne at dette ikke er et yrke for alle. Det er på den annen side slik at denne kunnskapen er overraskende lett å tilegne seg, ikke minst dersom man er tilknyttet et studium innen kunstfagene eller humaniora. Min oppfordring til dagens studenter må være: Forsøk! Du får en kunnskap som er enormt verdifull, også om du velger å gå videre på en annen yrkesvei enn kritikken.
For det andre må økonomien i systemet styrkes. Det som får kritikken til å leve er at kritikerne får lønn og at de har publiseringskanaler. La oss la det siste ligge, og anta at det finnes redaktørkapasitet og plass til flere kritikker i mediene. La oss i stedet se på lønnen til kritikerne. Den må være til å leve av. Kritikerundersøkelsen fra 2017 viste at gjennomsnittlig honorar per kritikk i Norge er 2900 kroner. Det gir en årslønn på rundt 250 000 kroner om du skriver to kritikker hver uke (hvilket er maksimalt av hva som er mulig). En kritiker bør tjene minst det dobbelte.
Hvordan kan honorarsatsene til kritikerne økes, og hvordan kan kritikerne igjen få faste stillinger i redaksjonene? Jeg tror dette er et rent økonomisk spørsmål, og at det som må til er et spleiselag mellom redaksjonene og støttegiverne. Helt konkret mener jeg at kritikerne, på samme måte som bøndene får tilskudd per liter melk, skal få støtte for hver kritikk de leverer. For at inntekten skal bli til å leve av bør støtten være på det samme som det originale honoraret. Denne støtten bør komme fra et fond som opprettes av private og offentlige aktører i samarbeid.
Fire komponenter
Med kritikere som har et godt kunnskapsgrunnlag og en lønn til å leve av vil kritikken ha muligheten til å fylle sin rolle i kunstens økosystem i enda større grad enn hva den gjør i dag. Denne rollen har minst fire vesentlige komponenter, som jeg lar bli mine siste ord som redaktør av Kunstkritikk: For det første har kritikken en egenverdi som litteratur. For det andre utfører den en viktig oppgave som førstelinje i kunsthistorieskrivingen. For det tredje gir den institusjonene, galleriene og kunstnerne viktige tilbakemeldinger. For det fjerde gir den publikum verdifull informasjon, veiledning og perspektiver på kunst.
