Idet jeg kom inn fra gata til Qi Tans soloutstilling The Dream Triology på Atelier Nord i Oslo, ble jeg slått av en umiddelbar, barnlig dragning. Første gangen jeg husker å ha opplevd denne følelsen, var da jeg som barn besøkte filmregissøren Ivo Caprinos Eventyrgrotte i Hunderfossen Familiepark. Der finnes en rekke diorama med teatral lyssetting og kinetiske skulpturer, som illustrerer norske folkeventyr med Caprinos uhyggelige estetikk. Uten sammenligning for øvrig, var det noe med den lekne og animerende bruken av lys, vag uhygge og trolskhet i Tans skulpturer og videoer, som gjorde at jeg ble sugd tilbake til min barndoms estetiske erfaringer. Dem skal man ikke kimse av.
Tan har valgt å gripe an Atelier Nords noe idiosynkratiske visningsrom ved å dele det inn i mindre kammer. Bygningen ble reist som et bedehus i 1875, og galleriet bærer sterkt preg av sin brukshistorie, med halvvegger for å separere benkeradene, og en endevegg hvor man antar prekestolen må ha stått. Utstillingsdesignet (av Junjia Yu), tar i bruk halvtransparent, pastellfarget polyesterchiffon for å seksjonere rommet og gi konsentrerte boudoir til de mange verkene som er oppstilt langs langveggene i galleriet. I rommets midte står det tre større grupper av nokså lave skulpturer, laget av materialer som fanger lys, som glass, glassperler, perler, og perlemor.
Skulpturene består stort sett av assemblager og assisterte readymades, hvor kunstneren for eksempel bearbeider en rotting-gyngestol med byggskum, integrerer gjenbruksglass i et bordarrangement av gips eller limer perler på abeloneskjell. De fysiske elementene er usannsynlig nok både elegante, keitete og morsomme. Det delikate polyesterchiffonet er tilforlatelig og mange steder ujevnt stiftet til veggen. Til høyre for den største videoprojeksjonen, Cosmic Garden (2022-23), står en liten, krukkeformet skulptur som sender ut farget lys gjennom toppen, som om noe magisk foregår på innsiden. Mysteriet er teknisk forlokkende. Da jeg kikket ned i munningen lyset kom ut fra, så jeg til min store fornøyelse at det var snakk om en helt hverdagslig skiftende LED-lampe, hevet opp til høvelig høyde ved pragmatisk bruk av et brukt malingsspann. Skulpturene refererer alle til videoarbeidene. De framstår som fysiske manifestasjoner av de hypotetiske livsformene i Tans videoer, som om de har lekket ut og erobret rommet.
Utstillingstittelen The Dream Triology er hentet fra en 3D-animert videotriologi som illustrerer ukjente eller alternative former for liv. Shadow Bugs (2021-24), viser en avatar som lider seg gjennom en infeksjon, smittet av «shadow bugs». Ifølge Tans video er shadow bugs først beskrevet av en Zheng Wenyuan, som skal ha operert i en offisiell rolle under Qingdynastiet (1644-1912). Jeg finner ingen offentlig ansatt ved dette navnet under tidsperioden med min vestlige søkealgoritme, men registrerer at navnet dukker opp som en karakter i den kanoniserte kinesiske romanklassikeren Vannmarginen av Shi Nai’an (cirka 1296- 1372, og altså Mingdynastiet). Den som er infisert av shadow bugs får i Tans verk søvn- og drømmeforstyrrelser, og vil i de siste stadiene av infeksjonen slite med å koble seg til virkeligheten. I Nintendos Smash Bros, operererimidlertidshadow bugs som en parasitt som drikker mystiske substanser av vertkroppen, for å skape en antagonisthær. Jeg overhørte deler av en omvisning da jeg besøkte utstillingen, hvor Tan forklarte en gruppe besøkende at hun begynte arbeidet med verket under utbruddet av Covid-19. Avataren i videoen er avpersonalisert, og minnet meg om animasjoner særlig øst-asiatiske mediekilder benytter seg av, for å illustrere nyhetshendelser som enten ikke har vært dokumenterte, eller er for voldsomme til å la seg kringkaste av redigerte media.
Silver Dragons (2024) vis-à-vis, beskriver tilkomsten av drager, fra å være kosmiske trojanske hester som kommer som en slags egg fra andre sfærer, til sine døgnflueaktive liv som fullvokste skapninger. Voice-over låter som en populærvitenskapelig naturdokumentar, men tar for seg en vill fortelling om kosmiske forutsetninger for grunnlaget for livet på jorda for mytiske skikkelser, som drager. Også Cosmic Garden henviser til livsformer man ellers bare kjenner fra sci-fiog mer obskure vitenskapelige kretser. Denne ordløse 3D-animasjonen viser undervannslignende anemoneformer, som visstnok er et tankeeksperiment i hvordan det kunne sett ut, dersom det fantes silisiumbaserte livsformer.
Samtlige av Tans videoer tar for seg problemstillinger som for meg er bedre kjent fra tekstmateriale om skyggebiosfære. Dette er en hypotese om at det kan eksistere andre former for liv enn de vitenskapen hittil kan observere og kategorisere. Liv er i skyggebiosfæreteorier definert som karbonbasert, og utelukker derfor for eksempel silisium. Liv er definert som noe som forbrenner energi og utskiller avfallstoffer fra disse prosessene. Enkelte teoretikere mener at jordkloden kan «smittes» av former for liv når asteroider treffer planeten, uten at vi som art er i stand til å oppdage den, fordi vi leter etter livsformer som ligner vår egen, og ikke kan akseptere for eksempel silisium som et medium for liv. Det ligger en alternativ og innfallsrik tilnærming til spørsmål om liv, stort og smått, gjenkjennelig og ugjenkjennelig, i Qi Tans arbeidssomme og tiltrekkende utstilling.
