Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Sol og vår i januar er så utilslørt instrumentell i sin tilnærming til samtidskunsten at det nesten blir søtt. Det er i hvert fall komisk.
Filmene til Marte Aas på Kunsthall Trondheim skitner til vinduet mot fremtiden.
Marerittet tar nye former i Vanessa Bairds I’ve got ants in my pants – en slapstick-utstilling om bildets egenmektige liv.
Per Inge Bjørlos selvportretter er ikke selvportretter, men en måte å skjøte tarmen til kunstens kommersielle kretsløp.
– Å være litt trøtt gjør det lettere å sanse omgivelsene, sier Apichaya Wanthiang. Utstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfund er åpen kun på kvelden.
Jumana Manna har en journalists teft for effekten av det intime. Svetten pipler fra skulpturene og filmene hennes på Henie Onstad Kunstsenter.
Videobildet er en rastløs skapning som gnir seg smittende mot deg i Silje Linge Haalands utstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.
Språket er støvsugd for både mening og vokaler i Hanne Lippards utstilling på Kunsthall Stavanger. Hvem eier denne stemmen?
Museumsformatet kler det ekspansive i kunsten til Fredrik Værslev, som stadig saumfarer omgivelsene etter nye flater maleriet kan etterligne.
I forsøket på å finne nye oppgaver for maleriet bytter Urd J. Pedersen og Audar Kantun ut 00-tallets sluttspill-fakter med positive følelser og sosial satire.
Teju Coles forestilling Black Paper er blitt tolket som et uttrykk for svart identitet i Trumps USA. Men den er i like stor grad en bevegelse bort fra det politiske.
Filosofen Ludwig Wittgenstein har nok aldri blitt like grundig melket for lols som han ble på bussturen som innledet siste fase i prosjektet Wittgenstein on Vacation.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.
