– Man kan aldri garantere at det ikke blir ubehagelig, sier performancekunstner Marthe Ramm Fortun.
Alice Neels malerier tyter over av innlevelsesevne og nysgjerrighet på andre menneskers liv.
Nasjonalmuseet underspiller hvordan Louise Bourgeois’ interesse for yngre kolleger var like mye drevet av kreativ sult som generøsitet.
Robel Temesgens fortrolige samhandling med elven trekker publikum til seg som dyr til vannet.
Erotikk er en rød tråd i ukrainske Julie Polys fotografier, fra aggressiv over utilsiktet til skjør og selvutforskende.
Kroppene til Juan Andrés Milanés Benito lagrer voldelige erfaringer som rillene på en vinylplate.
Den ukrainskfødte kunstneren Lesia Vasylchenko om bildepolitikk, prediksjonsteknologi og begravelsen av fremtiden.
Det mest interessante ved Eliza Douglas’ utstilling på VI, VII i Oslo er hvor lite kunstneren behøver å arbeide for den.
Den amerikanske videokunstneren Peggy Ahwesh kritiserer passiviteten massemedia sprer ved å gjenskape den.
I et felt hvor synlighet for mange er det største ønsket, tar Mickael Marman for seg ubehaget over å bli gjenkjent.
Adelita Husni-Beys nylige utstilling på Bergen Kunsthall kjennes sørgelig aktuell nå som den eskatologiske katastrofen ikke lenger er forbeholdt fiksjonen.
Antologien med Arve Røds tekster vitner om en kritiker som dyrker den fortellende medlesningen fremfor den suverene fortolkningen.
Konsten har blivit ansvarsfull men förutsägbar. Hur kommer vi vidare?
Boken Relational Paths gir et etterlengtet fundament for urfolkskritikk.
Hanne Nielsen & Birgit Johnsen vil skærpe vores sensibilitet overfor videomediet. Paradoksalt nok tipper deres nye installation til den ufølsomme side.
Kira Wager spenner forsiktig bein på egen formel i sin tiende utstilling på Galleri K.
