En gallerirunde: er det et instant arkiveringsraid? Kan, i det hele tatt, den som anmelder unngå å bruke selve runden som kart eller vurderingsteknikk?
Det å være kurator synes å være den optimale posisjonen man kan inneha i kunstfeltet for tiden.
Jumana Mannas For those who like the smell of burning tires er et sterkt verk, jeg opplever det som myndig, alvorlig, det vil oss noe.
Utstillingen av ung vietnamesisk kunst preges, til tross for enkelte gode verk, av en gjennomgående mangel på profesjonalitet.
Momentum 2009 fremstår som en biennale med flere svakheter og en noe uavklart dagsorden. Likevel finnes interessante linjer mellom en rekke verk.
Har auteur-kuratoren blitt avløst av en ny subjektiv kuratortype? Eller er Momentum 2009 bare en noe slapt kuratert biennale? Sannheten ligger nok et sted midt imellom.
Hans Hamid Rasmussens Vrang – Rett synes å ville undersøke grensen mellom innside og utside.
Den tyske regissøren Alexander Kluge gjør det tilsynelatende umulige til virkelighet i sitt 9 timer lange filmessay om Karl Marx’ Kapitalen.
En ujevn utstilling reddes av et bevegelig sosialt arkiv og en Kafka-lesning som tar form av en skulptur.
Kan man anmelde sine kritikerkolleger? Kjetil Røed gjør et forsøk.
Det uperfekte blir som et ekko av den menneske- lige form – som antropomorf sjarme overført til tingenes vanligvis trauste og tause verden.
Ida Ekblad beveger seg i opptråkkede spor i sitt fokus på repressiv toleranse og impotent frigjøring.
Att göra om Kungliga Konsthögskolan till en klassisk konstskola skulle urholka den konstnärliga friheten.
En altoverskyggende hovedperson står lidt i vejen på Sophiensholms pseudo-gruppeudstilling om, ja, Bjørn Magnussen.
Fra 1700-tals-malerier til kaffelogoer. I en udmærket udgivelse undersøger Mathias Danbolt tilsyneladende uskyldige billeder fra den tidligere danske koloni i Caribien.
I Markus Lanttos utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst ledes man fra lys til mørkere, til skikkelig mørkt. Det er neppe tilfeldig.
