Sylvia Sleighs utstilling på Kunstnernes Hus preges av teknisk svakt maleri, men reddes av en representasjonskritikk som har historisk interesse.
Konseptkunstens formale reservoar kan synes uttømt, men sjangeren er fremdeles åpen for gode idéer. I Anders Nordbys første utstilling på Standard handler mye om døden.
Nessun dorma maner til aktpågivenhet, men Juan-Pedro Fabra Guemberenas remediering av massekulturens bilder av krig, katastrofe og porno fremkaller aldri de store følelsene.
Med Ann Cathrin November Høibos første soloutstilling på Galleri Standard (Oslo) fortsetter galleriets fokus på forholdet mellom taktilitet og konsept.
Whatever Happened to Sex in Scandinavia? er en pirrende «telefonkatalog», men blir aldri det forskningsmessige bidraget den har ambisjoner om å være.
Gode nominerte gjør at Statoilprisen henger høyt i år, og utstillingen inneholder en rekke sterke bidrag. Men de kunstfaglige kriteriene bak prisen må gjøres mer synlige.
Øystein Ustvedts bok om norsk kunst etter 1990 hviler tidvis tungt på etablerte lesninger. Dermed fraskriver han seg noe av definisjonsmakten han kunne hatt som den første fortolkeren av perioden.
Lise Mjøs’ påstand om innsyn i saken om skulpturparken på Ekeberg er feilaktig, og vitner om at hun ikke har satt seg inn i Oslo kommunes håndtering av dokumentene fra «hemmeligstempling» til offentliggjøring.
Kirstine Roepstorffs Wunderkammer of Formlessness viser hvordan det gamle Museet for samtidskunst kan være et ypperlig visningsrom når bare kunsten passer i rommene.
Nylig frigitte dokumenter avslører at Oslo kommunes Kulturetat fra begynnelsen av var sterkt kritisk til Ringnes’ kvinnepark.
Fra kvinnelige former til James Turrell på Ekeberg Skulpturpark: en liten seier for det kunstfaglige eller simpelthen en overgang fra plump til strømlinjeformet populisme?
I utstillingen The New Lands på UKS er reisen brukt som en metafor på alt fra den geografiske reisens transformative potensial til den indre reisen på jakt etter en identitet. Det er mer usikkert hvor reisen ender.
Det flyter over av loppismateriale og fortvilelse i Kier Cooke Sandviks utstilling på Podium.
Skirt och vackert när Esse-Li Esselius experimentella polaroider från 1970-talet visas för första gången.
Den norske kunstvåren har den fyrrige energien til en sitcom fra 80-tallet.
Hvem er venn og hvem er fiende i Jelsen Lee Innocents utstilling på Nitja?
Kunstkritikk støttes av
