Camilla Skibreks Licking myself through wood var det verket på fjorårets avgangsutstilling på Kunstakademiet i Oslo som ble sittende lengst i for meg. I performancekunstens insisterende, gjentagende språk hadde kunstneren slikket en trepinne hver eneste dag i 6 måneder, 4 timer daglig (unntatt helgene), med det for øye å lage et hull i den. Hun kom ikke gjennom treverket, men slikkingen frembrakte en tydelig, venusbergaktig fordypning på den lille torsoaktige pinnen. Skibreks evne til å holde standhaftig fast på en idé var imponerende. Verket hadde også en stor emosjonell ladning under den diskrete overflaten. Eksperimentet var beckettsk i sin absurditet, men også nærmest muntert i sin lekende sensualitet.
Ved å lage en fordypning i en grein med sin egen tunge åpner kunstneren for et annet begrep om naturen enn det vi har blitt vant med i kapitalismens og industrialismens tidsalder, hvor naturen som regel håndteres som råmateriale for produksjon av nyttige gjenstander. Slikkingen adskilte trebiten fra vareproduksjonens sedvanlige kretsløp og bandt den til kunstnerens erfaringsrom. Den ble sentrum for en fortelling som knyttet natur og menneske sammen i en slags romanse. Licking insisterer på at naturen er opphav til andre erfaringer som ikke lar seg begrense til et begrep om natur som råmateriale. Verket berørte kort sagt de helt store temaer på lavmælt vis. Dét borger alltid for kvalitet.
Et slikt perspektiv utvikles videre i Beauty Sleep – men ikke med samme klarhet. I verket Apollo, You Must Change Your Life dukker trepinnen opp igjen, men denne gangen forkullet. Pinnen står på en av tre adskilte seksjoner på en marmorplate. I en annen seksjon finner vi en såpe med en spalte av samme slag som i Licking, mens vi i den siste kan se to deler av en oval avstøpningsform. Den har blitt brukt til å støpe en pinsett av gips som kan betraktes i et av utstillingens andre verk, fotografiet Joint Collection. Pinsetten er i dette verket, i likhet med formene den er støpt i, iscenesatt mot en bakgrunn av marmor. Marmorsteinen hviler, i sin helhet, på et trestativ som er rundt 1.20 høyt.
Apollo, You Must Change Your Life kan, med sine adskilte avdelinger, betraktes som et lite teaterstykke, en dreiescene i miniatyr. Apollo blir også et nøkkelverk i utstillingen siden den fungerer som bindeledd for de øvrige verkene. I Fleurs humaines og The Pillow Innocent, for eksempel, er det ene et åpenbart avtrykk eller «avstøpning» av det andre. I det første verket har kunstneren gjenskapt et foto fra 1947 av den unge kvinnen Evelyn McHale, som har landet på et biltak etter å ha hoppet ut fra Empire State Building. I det andre, som befinner seg rett under, ser vi en bølgete monokrom som, kan vi tenke oss, forestiller bulken som oppstod idet kvinnen traff taket. The Pillow Innocent er et slags skulpturelt utsnitt, en tredimensjonal detaljstudie, av Fleurs humaines. Andy Warhol tok utgangspunkt i samme bilde i sin silketrykk-serie Death and Disaster Series (1962-67).
I Rest er to bukser montert opp på veggen med massive marmorsteiner balanserende i skrittet. I steinen er nok en gang en spalte, denne gangen fylt med blekk. I skulpturen Restrain the Shivering of Your Senile Flesh er en steinplate montert horisontalt mot utstillingsrommets midtstilte søyle, balanserende mot en glassplate som hviler mot gulvet. Mot denne glassplaten er to ensomme ballettsko henvist, dramatisk, som i startgropen for en spurt.
Forfall og skjønnhet forbindes i The Pillow Innocent og Fleurs humaines, mens maskulin hardhet settes opp mot feminin mykhet i Rest. Det er slike spenninger og korrespondanser som er utstillingens egentlige innhold. Både Apollo, You Must Change Your Life, Rest og Restrain the Shivering of Your Senile Flesh er alle montert slik at materialets skjørhet blir tydelig. I Rest er tekstilen i buksene utsatt for et konstant press fra de tunge steinene som hviler på dem. I Apollo, You Must Change Your Life hviler den tunge marmoren så tungt på trestativet den står på at det truer med å bryte sammen.
Verkene i Beauty Sleep forbindes gjennom en helstøpt bevissthet om den utsatte balansen mellom komplementære tilstander: letthet og tyngde, skjørhet og soliditet, ugjennomtrengelighet og transparens. Valget av materiale reflekterer disse polaritetene: stein avstemmes mot tekstil, glass og tre, slik at de skjøre materialene hele tiden er truet av tyngden, men likevel holdes opp av den. Disse øvelsene tester grensene for det skjøreste materialets holdbarhet og trekker dermed også det metaforiske innholdet inn i balansestykkene. Dette fungerer godt. Jeg syns nok likevel at investeringen i erotisk metaforikk i verkene noen ganger kan være i meste laget. Spalten fra Licking gjentas mye og kan rett og slett bli noe banal. De mange litterære referansene i utstillingen – deriblant til Rilke, Baudelaire og Mallarmé – er interessante, men fremstår i større grad som staffasje enn nødvendige elementer i utstillingen. I alle tilfelle bidrar de ikke til den konseptuelle klarheten vi så i Skibreks Licking.
Sikkerheten, og den emosjonelle ladningen, er fortsatt til stede, selv om jeg denne gangen savner en klar idé som kunne samlet det hele med en umiddelbar enkelhet som deretter åpnet seg for det komplekse som i Licking. Innpakningen – de litterære referansene – gjør denne gangen også det hele litt for innadvendt og kryptert. Det er likevel ingen tvil om at Skibrek er i gang med et solid prosjekt.
Denne artikkelen ble sist rettet 23.8.2013.
