Et fotodokumentarisk fundament og fortellerlyst er hva de fire arbeidene i gruppeutstillingen Preko grane på Billedkunstnerne i Oslo har felles. Utstillingstittelenkan oversettes til «over grensen» på BKS – bosnisk, kroatisk og serbisk – og sikter, ifølge presseskrivet, til de komplekse motivene og omkostningene personer fra det tidligere Jugoslavia har styrt etter og erfart i forbindelse med migrasjon.
Mila Panićs foto- og videoinstallasjon We Have a Wonderful Life (2014), som blant annet består av analoge fotografier som ser ut til å være fra seint på 90-tallet, de fleste i postkortstørrelse, følger en familie med mor, far og to barn. På tjuefem av bildene plasker familien rundt i et badebasseng i hagen. Resten er innrammet i par, og viser hovedsakelig interiører der moren og faren, eller jenta og gutten, er avbildet i den samme settingen, med små variasjoner. Foreldrene er knipset i samme døråpning i ulike positurer. Bildene av barna sittende på hver sin hvite seng, der guttens har en blå kant og jentas en rød, har samme utsnitt. Noen av tingene er like, som lampa og hjerteskrinet begge har på nattbordet, men noen av objektene er forskjellige, som kassettspillerne i bakgrunnen og sengetøyet. At familiemedlemmene speiler hverandre i ulike situasjoner, gir bildene et humoristisk preg, som om det finnes en allerede rigget scenografi de trer inn i.
Videoene er fra tidlig 2000-tallet og viser jenta som danser, en kjøretur gjennom et bylandskap og barna i en svømmehall. I en av videoene forteller faren om andre bilder og videoer han har sendt, og jeg forstår at alt jeg ser på er forsøk på å dokumentere og vise fram familiens nye liv i Australia til nære og kjære på Balkan. Mannens stemme er flat, og han framstår sliten, noe som gjør at den materielle velstanden han forsøker å formidle i videoen der han blant annet filmer diverse hi-fi-utstyr, en Playstation og en Nokia-telefon, ikke nødvendigvis framstår som et bevis på at livene deres har blitt bedre. At kameraet er håndholdt og zoomknappen brukes for det den er verdt, gjør det også svimlende å ta inn de hektiske bildene. Jeg får følelsen av at personen som filmer frenetisk prøver å fange noe viktig, uten helt å vite hva.
Ting står også sentralt i Kjetil Skøiens arkivmateriale fra forestillingen Tangent (Lost rooms) fra 1995. I videodokumentasjonen beveger seks mannlige, nyankomne flyktninger fra Bosnia-Hercegovina seg rundt i et tomt kontorlandskap i Oslo. I hodetelefonene hører jeg Skøien lese tekster som beskriver rom, møbler og inventar fra hjemmene mennene har forlatt i kjølvannet av borgerkrigen. Det at Skøiens stemme er tatt opp fra en høyttaler under forestillingen gir den en distansert klang som framhever lydens opphav i en annen tid, men også får meg til å tenke på at ordene som leses har fått en avstand til de som ytret dem, fordi de er blitt oversatt til norsk.
Damir Avdagićs Prolazi izmedju 1980-2021 (Passasjer mellom 1980-2021) (2021) er en video som vises bak to kleinblå moltongardiner. Fem mennesker som deler kunstnerens erfaring av å flykte til Norge som barn på 90-tallet, sitter i sirkel og veksler mellom å fortelle om å flytte til et nytt (furubesatt) land, og lese opp vitnesbyrd fra familiemedlemmer fra tiden rundt oppløsningen av Jugoslavia. Kameraet, plassert på en skinne rundt de fem stolene, gjør bildet stabilt, og lydkvaliteten er også upåklagelig, noe som gir en behagelig avveksling fra den blafrende og skurrete vareopptellingen i det tilstøtende rommet.
Gruppa finner fellesskap i det å vakle mellom identiteter, og at foreldrene deres fortsatt hamstrer tøymykner på tilbud. De forteller om foreldrenes bekymrede oppdragerstil, samtidig som de anerkjenner at nevrosene deres er en konsekvens av den reelle usikkerheten og frykten de har kjent på kroppen. Gruppa reflekterer på norsk, og når de bytter til morsmålet for å lese opp vitnesbyrdene er det ikke alltid jeg fatter nyansene i fraseringen. Når gruppa for eksempel humrer over visse formuleringer, og jeg ikke helt ser humoren, demonstrerer det hvor viktig et felles språk er for tilhørighet, og jeg kan lett forestille meg hvordan de fem, i løpet av oppveksten, til tross for at de nå snakker det flytende, har opplevd samme omtrentlige forståelse i møte med det norske språket.
I rommet til venstre for inngangen er to av veggene malt med et lyserosa felt midt på, og her viser jugoslaviskfødte Tanja Ostojić verket Looking for a Husband with EU Passport (2000-05). Kunstneren forteller gjennom tekst, video og bilder om da hun la ut en kontaktannonse for å finne en mann med pass fra EU. Ostojić ville sikre seg oppholdstillatelse i Vest-Europa, og stille spørsmål ved hva et ekteskap er og kan være. Vedlagt annonsen lå et bilde av en naken og helbarbert Ostojić, som for å understreke at hun ikke ville skjule noe, verken hva hun hadde å tilby, eller hva hun håpet å oppnå. Etter å ha utvekslet over 500 brev med potensielle friere, landet Ostojić på den tyske kunstneren Klemens Golf, og deres første møte ble arrangerte som en performance utenfor Museet for samtidskunst i Beograd. En usentimental bryllupsseremoni fulgte, opplyser teksten i fotoalbumet Wedding Book (2000-05), plassert i en glassmonter midt i rommet. Og da ekteskapet, etter at kunstnerne hadde bodd tre år i Düsseldorf sammen, kun ledet til et toårig visum, bestemte de seg for å skilles.
Teksten i Wedding book er stilet som om den er skrevet om Ostojićs arbeid av en utenforstående og omtaler kjærlighet som en illusorisk konstruksjon, basert på at begge parter både utgir seg for å innfri den andres forventninger, og innbiller seg at den andre innfrir deres egne forventninger, selv om ingen av dem egentlig gjør det. Kanskje ligger lignende gjensidige forestillinger også til grunn for migrasjon, for eksempel ved at menneskene som flytter på seg, som Lucija Leko beskriver i Avdagićs gruppesamtale, tilsynelatende innfrir forventningene det nye landet stiller til integrering, samtidig som de ikke føler seg hundre prosent hjemme.
Krigene mellom de tidligere delrepublikkene i Jugoslavia på 90-tallet forårsaket lidelse og død og sendte millioner av mennesker på flukt. Når noe så fundamentalt som en stat går i oppløsning, rokker det også ved hvordan menneskene som bor i den ser på seg selv, og i Preko grane er denne selvforståelsen sterkt knyttet til det å fortelle. I utstillingen tar verbaliseringen av den store omveltningen blant annet form som rasjonell bearbeiding (Avdagić), fenomenologisk studie (Skøien), forsøk på å skape nye sannheter (Panić), og performativt rømningsforsøk (Ostojić). Kunstnerne har mye på hjertet, og jeg bruker over to timer på å få med meg alt. I det daglige tar vi inn historier om andre glimtvis og på sekunder, så dette er også en grense utstillingen overskrider. Preko grane viser at det egentlig krever mer tid.
