Protester mot maleri på Whitneybiennalen

Et maleri av den lynsjede tenåringen Emmett Till møter sterke reaksjoner på årets Whitneybiennale. Norske Sandra Mujinga er blant dem som har underskrevet protesten.

Parker Bright protesterer foran maleriet Open Casket på Whitneybiennalen 2017. Foto: Twitter.

Forrige uke åpnet årets Whitneybiennale i New York – den 78. i rekken, men den første som arrangeres i Whitney-museets nye, påkostede Renzo Piano-bygg på Manhattan. Denne fasjonable rammen er kanskje ikke helt uvesentlig, når et av verkene i utstillingen nå møtes med sterke protester.

Det omstridte verket er Dana Schutz’ maleri Open Casket (2016), hvor hun har tatt utgangspunkt i fotografier av liket til Emmett Till, en 14-årig svart gutt som ble brutalt lynsjet av to hvite menn i Mississippi i 1955. Begravelsen ble gjennomført med åpen kiste, og fotografier av guttens maltrakterte ansikt ble publisert kort tid etter; moren ønsket at verden skulle få se hva de hadde gjort med sønnen hennes. Drapsmennene ble likevel ikke dømt, men Emmett Tills skjebne ble en viktig inspirasjon for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen.

Reaksjonene på Schutz’ maleri kommer fra svarte kunstnere som mener at hun som hvit kunstner utnytter og estetiserer et svart menneskes lidelse. «Black death spectacle» står det på ryggen på t-skjorten til den unge kunstneren Parker Bright, som siden fredag har stått foran bildet på Whitneymuseet i protest.

Hannah Black, her fotografert da hun holdt foredraget Automation som del av serien Heresies på Podium i Oslo våren 2016. Foto: Podium.

«Dette motivet tilhører ikke Schutz’», skriver den britiske kunstneren Hannah Black i et åpent brev til Whitneybiennalen, hvor hun ber om at Dana Schutz’ maleri ikke bare fjernes, men også ødelegges, slik at det ikke kan bringes videre til noe annet marked eller museum. «De ikke-svarte kunstnerne som har et ærlig ønske om å sette fokus på den hvite voldens skamfulle natur, burde først og fremst slutte å behandle svart smerte som råmateriale», skriver Black videre i brevet, som nærmere tretti andre kunstnere har skrevet under på.

– Jeg reagerer hver gang med gru når jeg ser det maleriet, sier norske Sandra Mujinga, som er blant dem som har lagt navnet sitt til Hannah Blacks brev.

– Det er en estetisering av en ekstremt voldelig historie som sørgelig rammet Emmett Till, en ung svart mann. Dessverre så er det slik at volden rundt den svarte kroppen, og spesielt politivolden mot den i USA, blir inkorporert i reklamer og til kommersielle formål. At det da blir estetisert i en kunstsammenheng er ikke overraskende. Det har lenge vært snakk om appropriering, og svarthet blir et så hett tema, at traumer i svarte miljøer også blir trendy, sier Mujinga til Kunstkritikk.

Kunstneren Dana Schutz forsvarer seg ifølge New York Times med at kunst kan være et rom for empati, og muliggjøre samhold.

– Jeg vet ikke hvordan det er å være svart i Amerika, men jeg vet hvordan det er å være mor. Emmett var Mamie Tills eneste sønn. Tanken på at noe skulle skje med barnet ditt, er hinsides fatteevne. Dets smerte er din smerte. Mitt engasjement i dette bildet var gjennom medfølelse med hans mor, sier Schutz.

Sandra Mujinga. Foto: Kristian Skylstad.

New York Times skriver også at kuratorene bak Whitneybiennalen sier de ville ha med Schutz’ maleri fordi mange av kunstnerne i utstillingen fokuserer på vold, og fordi de følte at verket stilte viktige spørsmål, «særlig nå, i et politisk klima hvor rase, makt og privilegier har blitt så akutte problemstillinger».

I et videopptak fra en av protestaksjonene, publisert på egen Facebook-profil, kritiserer Parker Bright ikke bare Schutz’ verk – han mener også at inngangspengene Whitney-museet krever, stenger det svarte publikummet ute. Også Sandra Mujinga er kritisk til museets profil.

– Whitney er et museum hvor det koster 22 dollar å komme inn. Hvem er publikummet? Dette går tilbake til det at gjentatte ganger så er kunstverden kun opptatt av et hvitt publikum. Svarte kunstnere, som ikke nødvendigvis sikter mot å gjøre kunsten sin til et skuespill for et hvitt kunstpublikum, eksisterer men blir ignorert. Vil prisen på maleriet blir høyere? Skal det sirkulere i markedet, bli vist om og om igjen? Det blir snakket om Art med capital A, men til syvende og sist så kan vi ikke lenger lukke øynene for at det er en salgsvare, at kunstverden også er kapitalistisk, og som resten av kapitalismen blir infiltrert av rasisme, sier Mujinga.

Leserinnlegg