Å lage en utstilling bestående utelukkende av papp, som den amerikanske kunstneren Matt Keegans Portable Document Format på Rogaland kunstsenter, har utvilsomt sine fordeler. Man har verk med et flateareal stort nok til å fylle store utstillingsrom, samtidig som kostnader til produksjon, frakt, montering og forsikring antagelig ligger nær null. Tross rasjonaliteten virker utstillingen, med sine gjerrige og tamme overflater som på ingen måte gjør seg til for dokumentasjonsfotoet, noe utidsmessig. Den er også ute av takt med kunstnerens tidligere utstillinger som har vært preget av en mer bejaende materialblanding. Ironisk nok er de golde pappskivene alle replikaer av tidligere arbeider i mer bestandige materialer som stål og gips. De fleste henger flatt på veggen, men omtales likevel som skulpturer. På hjemmesiden til Keegan finner jeg fotoer av noen av originalversjonene. Selv om bildene er komprimert for visning på nettet er denne dokumentasjonen livligere enn de grå flakene som henger på kunstsenterets vegger – malt blassrosa for anledningen.
Keegans utstilling henter sin tittel fra et mye brukt digitalt dokumentformat, PDF. Som med bildeformatet JPG, er PDF blitt populært på grunn av sin evne til å komprimere informasjon, skrelle vekk unødvendig data fra et digitalt dokument. Kompresjon minner dermed i en viss forstand om kuratering; en informasjonsmengde siles og monteres sammen til en ny helhet. Portable Document Format er en komprimert og kuratert versjon av Keegans tidligere produksjon. En slags katalog, foreslår presseskrivet. Sammenligningen er noe unøyaktig, siden en katalog gjerne har representativitet som viktig kriterium. I Portable Document Format er informasjonstapet derimot gjort demonstrativt tydelig, og utvalget er tendensiøst: Samtlige verk var opprinnelig flate med et enkelt tekstmotiv – altså de som best låner seg til å reproduseres som pappsjablonger.
På en sekskantet skive er ordet «No» trykket gjentatte ganger i svart. Skiven er festet med to spiker i topp, nedre del buer dermed ut fra veggen – neppe en egenskap den deler med originalen i stål. Andre steder er pappen gjort tredimensjonal på en måte som er tydeligere intendert, som i den mannshøye platen som møter meg i det jeg kommer inn, brettet i skarpe vinkler og plassert som en skjermvegg midt i rommet. «Good to see you» står det med store, utstansede typer, som gjentas kaotisk på veggen bak av lyset som skinner gjennom hullene. «Don’t worry what happens happens mostly without you» gaper fra en annen plate lent mot et vindu. Ukedagene ramset opp under hverandre, «Real life», «circulation», «Meryl Streep» og «Work from home» er andre eksempler. Kroppslig fravær synes å være et gjennomgangstema. Utsagnene er hentet fra et nokså floskelpreget vokabular. Tidvis lives flaten opp av kreativ layout: sjakter av tekstkvadrater repetert konsentrisk, teksten buet parallelt med skivens sirkulære form, enkeltbokstaver stilt på skjeve osv. Men også disse grepene er utpreget generiske. Keegan benytter av og til en personlig henvendelsesform, men avsenderen er et større språkfelt. Frasene har ikke vært gjennom noen subjektiverende prosess som kunne gjort dem til personlige eller poetiske henvendelser. Tonen er tilsvarende den programmatiske gesten som utstillingen springer ut av.
Med respekt for de større økonomiske og økologiske prosessene kunsten inngår i, opplyses det i presseskrivet at pappskivene er produsert lokalt og vil destrueres og resirkuleres etter utstillingen. Ellers er det er mindre teknisk informasjon enn man kunne ventet, gitt betoningen av utstillingens produksjonsaspekt. (For eksempel får vi opplyst programmene Keegan bruker: CAD, Illustrator, Word.) Har Keegan avfotografert originalene og så laget printfiler basert på disse fotografiene? Eller har han bare resirkulert de samme filene som ble benyttet da han laget originalene? Antagelig det siste. I så fall, er proporsjonene de samme, eller er pappversjonen skalert til de nye omgivelsene? En presisering hadde vært grei, siden det overveiende er på dette prosessuelle nivået at utstillingen artikuleres.
Keegan presenterer også en tokanals videoprojeksjon hvor en middelaldrende kvinne til venstre gir respons på bilder som vises til høyre. Visuell informasjon oversettes her til verbalspråk via spontane assosiasjoner. Som i utstillingen ellers pågår en overføring av innhold fra et medium til et annet. Bildene er selvfølgelig langt mer innholdsrike enn kvinnens knappe katalogisering, gjerne bestående av bare enkeltord. Hun komprimerer dem, kunne man si, med referanse til utstillingens digitale tema. Men der mykvaren komprimerer for å optimalisere filen for bruk uten å ofre mer kvalitet enn nødvendig, tar kvinnens oversettelser innholdet i en vilkårlig eller tolkende retning (eksempelvis begrepet «Daddy’s shoes» brukt om bildet av en baby med store sko på). Mens koden i en datafil ideelt sett er en adekvat representasjon av det opprinnelige objektet, gjør kvinnen i Keegans video noe annet enn å økonomisere et innhold, hun forskyver det gjennom å trekke ut vilkårlige informasjonsbiter og legge til nye. Verbalspråket er en fortolkende, ekspressiv instans.
Portable Document Format føyer seg inn i rekken av refleksjoner over de muterende virkninger digitaliseringen av produksjon og distribusjon har hatt på kunsten. Verket er ikke lenger et fiksert, materielt faktum, men noe foranderlig – en kontinuerlig oversettelse mellom forskjellige plattformer og materialer. Et springende punkt er likevel hva utstillingen gir, utover å poengtere det ustadige og den materielle utarmingen som preger kunst bygget på digital grunn. Noen enkeltstående elementer i dette prosjektet knytter pappen til kunstsenterets lokaler, som bybildet filtrert gjennom hullene i pappskivene i vinduskarmene, eller det vridde lysspillet på veggen bak den ene skulpturen. Men disse lokale effektene fremstår som en blanding av pliktskyldig stedsintegrering og uregelmessigheter som alltid oppstår når noe finner sted «in real life», for å låne en av utstillingens egne plattheter. Matt Keegans arbeider låner seg villig til komprimering. Resultatet er affektløse, stedfortredende former som dernest kan løses enkelt inn i verbal gjenfortelling. Ikke dermed sagt at utstillingen Portable Document Format feiler i forhold til ambisjonen. Snarere er det vel sånn at informasjonsfattigdommen her tilrettelegger for fortsatt migrasjon.