I møte med linlerretet Tora Endestad Bjørkheim viste på Entrée i Bergen i 2014 kunne man få vertigo bare av tittelen: Hand-woven Canvas in Frame on Wheels, i det man måtte forestille seg hvor mange timers tungt, repetitivt arbeid som går med til å håndveve et blankt lerret i omtrentlig menneskeformat. I utstillinger de siste årene har Endestad Bjørkheim jobbet med å demonstrere og demontere skillene mellom hånd- og kroppsarbeid, kunstnerisk arbeid og industriell produksjon.
Også i Gesture Texture Display på Galleri BOA består Endestad Bjørkheims verk av materialsammenstillinger hvor man overraskes over forholdet mellom readymade og unikat. Som i Flat Factory Study Sample på Visningsrommet USF i 2017, bruker hun flatpakkede, masseproduserte varer. I Flat Factory viste kunstneren fabrikkproduserte skapfronter i ulike nyanser av gråblått, som et fargefeltsmaleri eller en skulpturskisse av Donald Judd. Imidlertid var et glass appelsinjus og et hvitt frottéhåndkle inkludert. Slik ble installasjonen mer scenografisk. Både spa og Syden, med tilhørende assosiasjoner til selvpleie, svømmehaller og sosial klasse, fikk spøke i bakgrunnen av tablået.
Frottéhåndkleet og andre masseproduserte varer er med også på BOA. Håndkleet henger over én av i alt seks frittstående, ensartede skulpturer bestående av hyllemoduler i furu fra IKEA. Modulene står i to rader i utstillingsrommet. I hver av dem henger det et rektangulær bilde i stående format, tilvirket av tråd og fargede perler. På avstand ser disse til forveksling ut som pikselerte digitalfoto. Om man berører dem (sorry, trangen var uimotståelig) oppdager man at perlene er av glass, og ikke plast. Perlene, som visstnok framstiller utsnitt fra interiører, trekker tankene bort fra digital støy og mot haute couture, bort fra nobbyperling som barnesyssel, og mot smykker og verdifulle varer.
Men perleverkene til Endestad Bjørkheim ligger ikke bak disk, de kan betraktes fra alle vinkler. Slik sett er de både bilde og objekt. Hyllemodulene fra IKEA er også skulptur og varemerke samtidig. I paradoksal kontrast til de presumptivt håndtredde glassperlene, som minner en om kunsthåndverksmessig ekspertise, er IKEA-hyllene uregelmessige både i farge og utførelse. Sår i treverket hvor snekkeren har bommet med lufttrykket fra spikerpistolen, eller som er forårsaket av kakk under frakt, leses tydelig i et materiale man kanskje vanligvis tenker på som uniformt og anonymt.
Endestad Bjørkheim sensualiserer også disse svært mundane, masseproduserte varene: objektene fremstår vagt funksjonelle, som noe man kan sette seg på eller kle på seg. Men selv om kunstneren benytter et arsenal av haptiske triks, og evner å pirre berøringssansen, er installasjonen – tross tittelen – lite gestisk eller kroppslig. Gesture Texture Display er snarere en cerebral utstilling, en overveid behandling av arbeid og hvordan verdi konstitueres i kunstfeltet. Endestad Bjørkheim spiller på kontrasten mellom de masseproduserte, hurtig utformede furuhyllene og nitid pirkejobbing – samtidig som distinksjonen mellom dem langt på vei gjøres irrelevant.
