Å trå innenfor dørene til et helt vanlig kunstgalleri, med obligatorisk patinerte betonggulv og kritthvite vegger, har med ett blitt en kjærkommen virkelighetsflukt – her er alt som før, og den gnagende lengselen mot å erstatte dagens problemer med gårdagens får en midlertidig pause. I Mickael Marmans utstilling hello driver! på OSL contemporary henger ganske enkelt malerier på veggene, ni stykker. Marmans bilder har i tillegg en kvalitet som understreker det nærmest selvforklarende ved maleriet som kunst, og som må ha noe å gjøre med at det ikke nødvendigvis er tynget av å være objekt. Interessen ligger åpenbart i maleriets mer overflatiske egenskaper.
I Marmans utstilling Gemælde på Kunstnerforbundet for et par år siden var utgangspunktet for maleriene den allestedsnærværende canvasvesken, altså totebagen, som var påført og hadde jeg nær sagt påklint maling i en slags actionpainting-referende gest som ga ny mening til frasen olje-på-lerret. Malerikollasjene på OSL contemporary har umiddelbart noe av den samme energien – samtlige har akkumulerte lag av fargesterke prikker som er stenkmalt eller spredt over mer skitne og jordaktige farger i grunnen, men bildene er store (opp til 170×210) og adskillig mer selvomsluttende.
Bomullslerretet er fortsatt viktig, etter hva jeg kan se er det ikke grunnet, men i stedet påført farge som er sugd inn i tekstilet på en måte som stedvis skaper skjolder og eksponerer den tøyaktige overflaten. Et av bildene ser til og med ut til å være malt på denim, i hvert fall et lignende tekstil, kan jeg konstatere ved et raskt blikk ned på de diagonale linjene som drar seg over mine egne bukselår (Untitled, 2025, MM25-03). Overflatens ulike teksturer og abstraksjonsnivå brytes også av tynt papir som er klistret på lerretet – både avisutklipp og foto printet på et avisaktig papir.
Klippene viser seg å stamme fra jamaicanske Weekend Star datert til desember 2024, og fotoene som viser urbane og suburbane motiver er tilsynelatende kunstnerens egne fra en reise til Jamaica: Ifølge utstillingsteksten – en frisk sak ført i pennen av Vibeke Tandberg – består Marmans prosess av å reise et sted, for så å male en serie når han kommer tilbake (totebagene i Gemælde var funnet på reise i Marokko).
Sånn sett kunne man betraktet utstillingen som en reiseskildring, en sjanger som etter postmodernismen er mer vanlig å plassere i kategorien selvfremstilling enn journalistikk. Og det er i hvert fall noe med forflytningen, eventuelt mellomposisjonen som reisen skaper, dens flyt og stasis, som virker katalyserende for kunstnersubjektiviteten her. Reisen kan være en sansemessig reboot eller nullstilling, en trip, men er samtidig prisgitt de forestillingene man allerede har og ikke minst hvem man blir i dette møtet. I tillegg har Marman tidligere tilkjennegitt interessen for diasporaerfaringen, som på noen måter kan betraktes som en evig, og til dels ufrivillig, reise. Han har selv base i Oslo, inntil nylig også i Berlin, har drevet det nomadiske utstillingskonseptet bbberlin og er oppvokst i Norge med en gambisk far. Tittelen hello driver! kan sånn sett referere til en antropomorf konkretisering av det som medierer mellom et sted og oppfattelsen av det. Sjåføren som medium, men også vitne til vitnet.
I en tidsalder hvor erfaringen av sted handler mer om dynamikker, relasjoner og nettverk enn geografiske territorier, får også tings overflate en ny karakter som evige referanser der innside og utside kollapser, brettes eller sammenfoldes. Kanskje er det derfor så mange av Marmans grep her orienterer seg mot bildet som en slags stratigrafi av lag på lag som mer enn dybde danner konvergerende overflater. De ulike materialene i bildet som skaper tekstur og relieff, papirstrimler, sandkorn (?), transparent fargesøl og opak maling sammenklumpet etter å ha blitt påført med det som ligner alt annet verktøy enn penselen, handler egentlig ikke veldig mye om materialitet, i hvert fall forstått som materialenes faktiske kretsløp eller egenskaper. De er der for å bidra til en interessant overflate, som Robert Rauschenberg-aktige gester og underbevissthetens tics, en stivnet fysisk energi som også resonnerer i fargepalettens bruk av gul, oransje og klar blå som aksentfarger.
Det er en iscenesettelse av noe i utgangspunktet intimt som her blir nesten teatralt, særlig i den utbredte bruken av prikker i ulike former – stenkmalt, tegnet, sjablonmalt, stemplet. Samtidig er Marmans malerier umiskjennelig postdigitale, og de påklistrede fotografiene skaper skjermalluderende bilder i bildet og snorrette linjer og vinkler som bryter malingsprutens vilkårlighetsposering. Det er også iøynefallende hvordan fotografiene fra Jamaica søker seg inn på symboler og skilt som er malt på vegger, gjerder eller skur – en yin/yang-logo, et taxi-skilt, et stilisert kart over øyriket, og ikke minst flagg. Sistenevnte kan jo teoretisk sett være en referanse til Jasper Johns protopop-malerier av det amerikanske flagget, som sent på 1950-tallet ga en nødutgang fra abstrakt-ekspresjonismen. Uansett er dette blikket med på å understreke Marmans selvbevisste omgang med fargeflate og form.
Verkslisten gir påfallende lite informasjon om verkenes materialer utover «mixed media on canvas», og er med på å forsterke inntrykket av at alt er underordnet flaten og de karakteristikkene som skapes i den. På ett vis speiler det den kognitive dissonansen som hjemsøker alle som forsøker å være bevisste i den miljømessige apokalypsen vi for tiden forsøker å leve igjennom, separasjonen fra håndverket og materialenes opprinnelse, som for eksempel tillater å huse (øko)politisk samtidskunst i utstillingslokaler som samtidig produserer mengder av byggeavfall i form av gipsvegger som kontinuerlig bygges og rives, og rulles med litervis av helt alminnelig, men relativt forurensende, lateksmaling. Eller interiørfarsotten kalkmaling, som rullet over landet for noen år siden og som i grunn har lite å gjøre med det historiske byggematerialet kalk, men dreier seg om å skape overflater (fortsatt plastbaserte) som alluderer til gamle florentinske eller sicilianske palasser. Slike fantasier iscenesettes lett i maleriet.
Samtidig tilbyr det jo noe mer, i sin personlige semiotikk, en sporbar vilje. Det føles definitivt som Marmans malerikollasjer gjør det, som nærmest blir membraner uten grenser for hvor subjektet begynner og slutter, hvor det bare mangler en hånd som strekker seg ut og tilbyr kontakt.
