Samtlige av de ti maleriene i André Tehranis utstilling Monolog på Galleri Haaken har en mekanisk og standardisert kvalitet ved seg. Geometriske former brer seg utover aluminiumsplater som er festet oppå lerreter i repetitive og rasjonelle mønstre. HEX #CAD1E4 > #5F7AA4 (2023) er formet som et asymmetrisk polygon, hvor fargene graderer sømløst mellom kalde toner – fra kjølig, mettet blå til lys grønn, oransje og varm gul. Kunstnerens intervensjon kan knapt oppfattes, men forhøyninger i kanten av fargefeltene, skapt av teip eller sjablonger, avslører at bildene er malt med pensel. De skimrende overflatene er iøynefallende, lette å like og har en beroligende, dempende effekt.
I en pamflett tilhørende utstillingen hevder Tehrani at dette «[…] ikke er bilder av eller om noe», men at de samtidig kan «[…] leses som bilder om andre bilder». Jeg opplever i hvert fall at disse verkene, i likhet med mye annet abstrakt maleri, forsøker å si noe om mediets estetiske muligheter. Forelegget for maleriene beskrevet innledningsvis er de geometriske flisemønstrene som forekommer i islamsk kunst og arkitektur. Dette er en dekorativ tradisjon som er sterkt basert på matematikk og som ofte sies å symbolisere Guds (Allahs) uendelige utstrekning og nedfelte orden i universet. På Haaken fremstår mønstrene snarere som et system for å skape orden innad i maleriet, med små, produktive variasjoner fra bilde til bilde. Dette er tross alt en kunstner som siden midten av forrige tiår har referert til ulike industrielle produksjonsprosesser og unngått ekspressive gester, slik at minst mulig er overlatt til tilfeldighetene.
Slik jeg forstår prosessen til Tehrani, hva gjelder flisemønster-maleriene, er den omtrent som følgende: skisser av mønstrene og fargesammensetningene lages i et digitalt bilderedigeringsverktøy, hvor fargenes små forskyvninger fra felt til felt reproduseres ved å blande ut akrylmalingen for hånd slik at den matcher skissene. RGB-fargemodellen, som de hexadesimale bildetitlene refererer til, dekker alle farger som menneskeøyet kan oppfatte og brukes på digitale skjermer. Hver piksel på en skjerm består av én rød, blå og grønn diode, hvor lysintensiteten kan justeres for å skape ulike farger. Det er fristende å forestille seg at Tehranis malerier fungerer på en lignende måte, en flate hvor enhver kombinasjon av farger potensielt kan oppstå – og hvor regelmessigheten samtidig gir en overraskende plastisitet.
I utseende har flismønster-maleriene dessuten et visst slektskap til de fargesterke abstrakte formene som gjerne brukes som standardbakgrunner på telefoner, nettbrett og datamaskiner. Antagelig velger produsentene ikke bare slike fargefelt fordi de gjør seg som blikkfang i produktbilder og lignende. De vil også få oss til å projisere våre fantasier om kreativ produktivitet på skjermene. Når Tehrani i pamfletten utmeisler begrepet «foajéformalisme» som beskrivelse av bilder som kan gli ubemerket inn i omgivelsene, og beskriver denne kunsten som en motvekt til de kommunikative kravene som ofte stilles til kunst, fremstår det som en påpekning av den estetiske erfaringens egenverdi. Et krav som ofte stilles til samtidskunsten er at den helst skal handle om et sosialt, politisk eller kulturelt fenomen. Gjennom sitt presise skrivearbeid både imøtekommer og kritiserer Tehrani dette kravet.
De øvrige verkene i Monolog er skulptur-maleriske hybrider, vegghengende og monokrome aluminiumskonstruksjoner som er helt jevnt spraylakkert i blant annet dus gul og i grålig lysblå, hvor formene kiler seg ut fra veggen. Dimensjonene er basert på standardiserte vinduer og dører som står på gløtt. Rudimentary Painting (Eagle’s View / Pale Vista) (2023), består av to sidestilte rektangulære aluminiumsformer, hengt på veggen i den smale gangen som løper langs galleriets resepsjon. Det venstre panelet vinkler ut mot rommet på den tilsvarende kanten, mot den enden av gangen som ender i galleriets luftige hovedrom. Det er en installering som er sensitiv overfor romfølelsen, samtidig som verket i seg selv oppleves tilpasset de begrensningene ved maleriet som kunstneren Donald Judd tok opp i sitt berømte essay Specific Objects (1965). For Judd var maleriets flathet en iboende begrensning, fordi det kun kan antyde volum og dybde gjennom illusjonistiske grep som perspektiv og skyggelegging. Løsningen på denne problemstillingen, som Tehrani her parafraserer, er for Judd objekter som verken er maleri eller skulptur og som går direkte i dialog med omgivelsene. Samtidig følger ikke Tehrani opp Judd slavisk, men viser i stedet at romlighet også kan være illusjonistisk.
Den gryende konseptualismen, institusjonskritikken og minimalismen i USA fra slutten av 1960-tallet fremstår i det hele tatt som et kunstnerisk ideal her. De nevnte formalestetiske problemstillingene knyttet til maleriet fra denne perioden kobles til maleriske diskusjoner som er mye drøftet i nyere tid, som hvordan digitale produksjonsprosseser tilpasset skjermer påvirker hvordan vi tenker på og opplever maleri. Ikke minst er Tehranis pamflett en fremvisning i hvordan han, i likhet med kunstnere som Judd, Sol LeWitt og Hans Haacke, er i stand til å gi prosjektene sine en diskursiv ramme og dermed komme kunstfeltets fortolkere, som kunsthistorikerne og kritikerne, i forkjøpet.
Med Monolog leverer Tehrani en utstilling som pendler mellom formal stringens og antydet symbolikk. I skarp kontrast til rådende trender, hvor kunsten gjerne skal undersøke eller fortelle om identitet, sosial ulikhet eller vestens politiske hegemoni, søker han seg til et sett med avgrensede og for det meste formalestetiske problemstillinger. Det er en tilnærming som har sine tydelige historiske forbilder og slik sett kjennes mer tilbakeskuende enn banebrytende, men som i helhet også utgjør et sterkt argument for at den estetiske erfaringen har en egenverdi som i dag ofte kan bli tilsidesatt eller glemt.
