Klisjeen om at klærne skaper mannen vekkes til live med kritisk intensjon i Lars Holdhus’ soloutstilling Where Oil Is First Found Is in the Minds of Men på Kunsthall Oslo. Et titalls skulpturer bestående av skjorter, vester, jakker og hatter tredd på enkle stativer av tykke og gråpatinerte treplanker står spredt rundt omkring i gallerirommet og forestiller et mylder av mannsroller på tvers av klassetilhørighet og verdisyn.
Skulpturene til Holdhus har en tydelig protestestetikk og ligner effigier av typen som brennes under demonstrasjoner. I motsetning til for eksempel mannekengene til Isa Genzken, som oppleves livlige fordi de er individualistiske og eksentriske i klesdrakten, med antrekk komponert med tanke på fargesammensetning, tekstur og stofflighet, har Holdhus valgt seg ut et knippe lettleste og sjablongaktige stereotypier, gjenkjennelige fra memer og populærkulturen. Patagonia-vest og rutete skjorte er lik fintech- eller bankmann, mens OpenAI-t-skjorte indikerer en tech-bro. En skulptur jeg antar er av en oljearbeider, har på seg vernehjelm og en blå arbeidsjakke, påsydd merker fra Ekkofisk-feltet. Klimaaktivisten (eller naturverneren?) har slagord på t-skjorten og en patch som uttrykker et bastant nei til vindmøller. Med er også en kulturarbeider – like gjerne en grafisk designer som kunstner, kritiker eller kurator – iført en oversized Raf Simons-skjorte, Nike ACG-bøttehatt og Frieze-tøynett.
Utgangspunktet for denne brokete besetningen er ifølge utstillingsteksten begrepet petromaskulinitet. Det ble introdusert av den amerikanske statsviteren Cara Daggett i 2018, i en artikkel hvor hun hevder det finnes en forbindelse mellom forbrenningen av olje og patriarkalske fantasier om kontroll og makt. Trump-bevegelsens ønske om å subsidiere kullproduksjon og fjerne alle føderale lover som begrenser forurensning knyttes her til en drøm om å vende tilbake til en tid med billig energi, hvor én mann i fulltidsjobb kunne forsørge en kjernefamilie.
Teksten er innsiktsfull, men siden den fokuserer så mye på trumpismen i USA, blir jeg usikker på i hvilken grad Daggetts analyse har overføringsverdi til det globale oljeforbruket og andre kulturer. I Norge begrunnes motstand mot en stans i oljeleting og -produksjon ofte med hensyn til velferdsstaten og finansieringen av et uklart, men angivelig nært forestående «grønt skifte», som skal komme «alle» til gode. Med unntak av på ytterste høyre fløy, handler det ikke like tydelig om å vende tilbake til en mer patriarkalsk samfunnsorden, med hvite menn på toppen, slik som i USA.
Mest relevant for utstillingen til Holdhus er kanskje de delene av Daggetts artikkel som tar for seg det hun kaller økomodernisme. Dette begrepet beskriver idelogien til de kapital- og bedriftseierne som hevder at vekst og grønn omstilling kan forenes. Denne mykere petromaskulinteten lanserer inngripende teknokratiske løsninger, men som ofte heller ikke tar hensyn til rettferdighet, helse eller økonomisk omfordeling. Det er et tankesett som har gjenklang i Holdhus’ figurgalleri, hvor petromaskulinitet utvides til å inkludere kulturarbeideren og andre mannsfigurer som assosieres med liberale verdier. Vi som jobber i de ulike kulturfeltetene, erkjenner i likhet med økomodernistene klimaendringene og tyr i likhet med dem, til ufullstendige løsninger for å unngå omstillinger som koster oss noe. For eksempel klimakompenserer man reisen til biennalen i stedet for å droppe den, fordi det karrieremessige offeret ved å ikke reise føles for stort. Noen andre tar uansett oppdraget, det er viktig å holde seg oppdatert på globale tendenser og så videre.
På gulvet i utstillingsrommet er det tegnet opp et diagram over kapitalismens mekanismer, bestående av et komplekst nettverk med knallrøde forbindelseslinjer og hvit tekst. Etterspørselen etter varer er for eksempel tredelt, splittet mellom «bourgeois demand», «state expenditures» og «worker consumer demand». En annen del viser til staten og private givere som konkurrerende innflytelser på akademia og forskning. Å stå midt i diagrammet, uten mulighet til å se det fra fugleperspektiv, demonstrerer glippen mellom de kritiske perspektivene man har tilegnet seg gjennom å lese bøker og artikler, og det å faktisk sette dem ut i praksis (se hele bildet) i eget liv. Kanskje er kjernen i problemet enkelt nok at de færreste tenker på eget forbruk i kontekst av de til enhver tid rådende produksjonsforholdene, men heller i relasjon til de lystene og behovene man kjenner på i øyeblikket.
Utstillingen til Holdhus oppleves som en oppfordring til å tenke over hvorvidt de privilegiene og identitesmarkørene vi har – som det å jobbe med kunst – opprettholdes av den globale fossile økonomien. Samtidig gyver den løs på denne problemstillingen ved hjelp av et formspråk som er i overkant didaktisk, på grensen til instruerende. Protestestetikken til skulpturene og det rasjonelle diagrammet på gulvet vekter klimabudkskapets tydelighet, slik at de estetiske valgene fremstår underordnet og litt for opplagte til at de virkelig engasjerer på egenhånd. Dermed risikerer verkene å bli stående som illustrasjoner av eksisterende teori, i stedet for som selvstendig ytringer. Dette er en utstilling som i stor grad skal leses heller enn å oppleves, og hvor fortolkningsrommet dermed kjennes noe begrenset.
