Ødeleggelse og gjenoppbygging

Midt i mot inngangspartiet på Oslo Kunstforening henger en kollasj av festbilder i rødtoner som dekker en hel vegg med svette ansikter, røde øyne og slørete blikk. Det er trangt om plassen på dette dansegulvet, og bildene viser en sammensatt gruppe mennesker og etnisiteter. De danser, er ute av fokus, og gjør seg attraktive. Bildene er tatt av den libanesiske kunstneren og fotografen Lucien Samaha, fra hans DJ-pult i 107. etasje på World Trade Center i New York, og har fått tittel etter navnet på klubben, Mondo 107. De er fra 2001, tiden forut for angrepene den 11. september, da de to bygningene som utgjorde World Trade Center ble lagt i grus. Det førte til slutten for det sammensatte fellesskapet på Samahas dansegulv.

Gruppeutstillingen Beirut, Beyrut, Beyrouth, Beyrout på Oslo Kunstforening viser samtidskunst av kunstnere med tilknytning til den libanesiske metropolen og hovedstaden. Det er en kompleks utstilling, der mange av arbeidene tematiserer krig og innviklede konflikter. Akram Zaatari The Reconstruction of the Arab Highway er et storslagent fotografi tatt en solskinnsdag i 2007. Det forestiller bygningsarbeidere som ser en bro sprenges i luften. Broen var del av et større veiprosjekt som skulle gjenreise Libanons infrastruktur etter 15 år med borgerkrig og ødeleggelser, men ble gjentatte ganger bombet, blant annet av Israel, som ville forhindre Hizbollah i å transportere våpen gjennom Syria. På fotografiet sprenges broen igjen, denne gangen for å tilrettelegge for nok en gjenoppbygging. Veiprosjektet blir et symbol på stadige sammenstøt og forsøk på å reparere relasjonene mellom nabolandene.

Beirut har vært åsted for mange språk, kulturer og konflikter. Byen ble kraftig ødelagt under borgerkrigen fra 1975–1990, da Israel og Syria okkuperte hver sin del. Etter borgerkrigen startet gjenoppbyggingsarbeidet, men Beirut preges fortsatt av en ustabil politisk situasjon, og har i tillegg hatt en stor tilstrømming av syriske flyktninger de siste årene. På tross av dette beskrives Beiruts kunstscene som åpen, internasjonal og eksperimenterende. Mange av utstillingens kunstnere har utdannelse fra kunstakademier i USA og Europa, hvor de også delvis bor og arbeider. Kuratorene Marianne Hultman, Ýrr Jónasdóttir og Birta Guðjónsdóttir fremholder at nettopp dette er karakteristisk for kunstnere fra Beirut: de har én fot i den vestlige verden og den andre i Midtøsten. Dette skaper et diskusjonsklima hvor kunstens rolle og verdi i samfunnet alltid er under granskning. Som et resultat er samtidskunstscenen i Beirut kjennetegnet ved at kunstneren «tar utgangspunkt i en lokasjon for å stille spørsmål til tiden vi lever i akkurat nå», ifølge kuratorene.

Den geografiske plasseringen er imidlertid ikke det første jeg tenker på når jeg opplever denne utstillingen. I trappeoppgangen vises Pipe Dreams (2012) av Ali Cherri, en kornete videoprojeksjon hvor deler av bildet treffer en liten, analog TV-skjerm. Videoen viser en statue av den daværende syriske presidenten Hafez Al-Assad omringet av et hav av flammer, som om statuen er på vei ut i verdensrommet, før det klippes til et opptak av den syriske astronauten Mohammad Fares ombord i en russisk romferge mens han snakker i telefonen med Al-Assad. Som en lydig disippel til sin landsfader lovpriser Fares landet han ser ovenfra. 25 år senere er situasjonen en annen. Mens presidentens ansikt fortsatt flimrer på den lille skjermen, viser resten av bildet Al-Assads statue, som er i ferd med å rives ned. Videoens delte bilde antyder at Assad-familien tviholdt på gamle kommunikasjonsstrategier, mens resten av nasjonen gikk i oppløsning.

Nettopp disse polene, ødeleggelse og lovprising, synes å gå igjen i utstillingen. I Monira Al Qadiris video Behind the Sun (2013) vises VHS-opptak av brennende oljefelter i Kuwait fra Golf-krigen i 1991. Lydsporet består av høytidelig opplesninger av islamsk poesi som ble sendt på TV på samme tid, hvor naturfenomener tillegges en guddommelig verdi. Til bildene av en enorm, truende, rødglødende sopp-aktig røyksky besynges verdens skjønnhet. Den estetiske behandlingen av undergangen ligner katastrofefilmer fra Hollywood, og poesien tillegger bildene et slags rensende potensial, som om verden vil stige opp på ny etter at menneskene har oversvømt jorden med krig og CO2-utslipp.

Både Cherri og Al Qadiri gir ødeleggelsen en dyster, romantisk innpakning. Videoen A Tale on Borders (2018), av den norske koreografen Helle Siljeholm, er mer optimistisk og bittersøt i tonen. Arbeidet følger en gruppe dansere som forflytter seg langs den Israelske siden av den bevoktede grensen til Libanon. En annen gruppe reiser fra Beirut for å se og dokumentere dansen på video. I én scene flykter utøverne inn i bilene, straks etter ruller to militærkjøretøy forbi. Gruppen på den andre siden dokumenterer dramatikken og i etterkant debriefer de hverandre, lettet og oppmuntret. Filmteamet fremstår som en type kikkere, krigsturister på jakt etter sensasjon, og selv om danserne muligens utsetter seg for fare, får jeg inntrykk av at trusselen hovedsakelig består i at dansen kan avbrytes.

Også silkebroderiene til Raed Yassin fra serien Dancing, Smoking, Kissing (2013) har rekonstruksjon som tema. Raed Smoking viser to små barn, den ene sitter på en rød stol med en sigarett i munnviken, og et blikk og en mine som om han sitter modell for en Marlboro-reklame. Barna er brodert oppå gyldne, sirlig ornamenterte blomster mot en svart bakgrunn. Denne klipp og lim-estetikken, poseringen og blikkene som søker mot et fiktivt kamera, får håndverket til å ligne en digital kollasj. Også disse bildene er en bearbeidelse av en konfliktpreget fortid, fotoalbumene gikk tapt som følge av familiens stadige forflytning.

Selv om de fleste kunstnerne er fra Beirut, er ikke denne utstillingen en presentasjon av byen eller byens kunstscene. I stedet er det en løst sammensatt gruppeutstilling med kunstnere som har ulike typer tilknytning til Beirut og Midtøsten. Det som skulle være et tematisk omdreiningspunkt – den fysiske posisjonens betydning – er også løst artikulert. For meg virker ødeleggelse og gjenoppbygging som en tydeligere fellesnevner, med idéen om noe opphøyet eller sublimt som en forsonende eller kanskje kompliserende faktor. Samaha og Zaataris fotografier av fellesskap blir ladet gjennom konfliktene som har utspilt seg før og etter at bildene ble tatt. Denne tematikken later til å være en integrert del av landskapet verkene utfolder seg i. Arbeidene tillegger ikke nødvendigvis kunsten et oppbyggelig potensial, men behandler ødeleggelse og gjenoppbygging som hverdagslige bestanddeler, nærmest som kunstneriske materialer i seg selv.