Kunsthøgskolen i Oslo har laget mange avisoverskrifter de siste par årene, om diskriminering, rasisme, høy utskiftning av ansatte og ytringsfrihet. En opphetet debatt i kjølvannet av Black Lives Matter-demonstrasjonene toppet seg da tidligere rektor Måns Wrange sa opp jobben den 27. oktober i fjor, halvveis i sitt fire år lange åremål. Wrange oppga personlige årsaker til oppsigelsen, og siden jul har Markus Degerman fungert i stillingen. Fredag forrige uke ble Degerman valgt til ny rektor og vil lede skolen sammen med prorektor Heidi Marian Haraldsen frem til 2023. Et hovedpunkt i rektorparets valgprogram er å skape arbeidsro.
– Istedenfor å finne opp noe nytt må vi ta tak i det vi kjenner, det er kjernen i valgprogrammet vårt. En ryggmargsrefleks er at vi må ha flere penger og flere ansatte. Det vil vi gjerne ha, men selv med mer penger vil skolens grunnproblemer fortsatt ligge der, sier Degerman til Kunstkritikk.
Han mener sammenslåingen i 1996, da seks selvstendige kunstutdannelser ble til én skole, fortsatt preger KHiO.
– Vi må finne bedre måter å arbeide sammen på. Administrasjonen er veldig sentralisert og ble laget før skolene flyttet inn, i kombinasjon med desentraliserte avdelinger har dette blitt veldig arbeidskrevende. Det finnes kanskje for få møtepunkter, og vi vil se om vi kan ha flere råd eller utvalg. Dette innebærer på den ene siden en byråkratisering, men på den andre siden krever demokrati og medbestemmelse engasjement, tid og ressurser, sier Degerman.
Degerman er utdannet kunstner ved Kungl. Konsthögskolan og Konstfack. Før han ble fungerende rektor var han dekan for KHiOs avdeling for kunst og håndverk, og før dette virket han som professor og instituttleder for Kunstakademiet ved Universitetet i Tromsø.
– Jeg tror det er en fordel å ha en bakgrunn fra det man er satt til å lede. Det har jeg, og jeg forstår hva som er viktig å verne, sier Degerman.
Degerman mener kunstskolene tiltrekker seg personer som er interessert i å skape og problematisere spørsmål om identitet, og nevner dette som en årsak til at samtlige nordiske kunstutdannelser har vært preget av store debatter om mangfold og inkludering det siste året. Dessuten trekker han frem hvordan kunststudenter ofte utgjør en sosioøkonomisk homogen masse.
– I svensk sammenheng vet jeg at studentmassen er ganske homogen, hadde det vært en større mangfold på skolene hadde ikke diskusjonen blitt den samme fordi du allerede ville hatt en større dynamikk, sier Degerman.
– Begreper om avkolonisering, mangfold og identitet svirrer rundt. Hva handlet diskusjonen på KHiO i fjor høst egentlig om?
– Jeg tror ikke det er mange som er imot inkludering og mangfold, men dette er komplekse saker knyttet til identitet og egne opplevelser, og da blir det fort ladet. Måns Wrange ville etablere et utvalg for likestilling og mangfold, og dette hadde full dekning på skolen. Selv om det var studenter som stilte spørsmål, opplevde jeg ikke den interne debatten som polarisert. Så tok media over og drev saken fremover.
– For min del var debatten på KHiO plagsom. Man glemte bort sammenhenger som kjennetegner hvor vi er. Den største minioritetsgruppen i Sverige er sverigefinner. Det er min egen bakgrunn, og det har gitt meg en orientering i spørsmålene som diskuteres. Norge er ikke USA og Sverige er ikke Norge, det blir for enkelt, og da overser man problemer. Det er viktig å analysere bedre hvor vi er og hvor vi befinner oss.
– Kunstudannelsen kritiseres for å bli strømlinjeformet og akademisert. I et essay på Kunstkritikk hevdet billedkunstner Ane Hjort Guttu at studentene utdannes til å bli prosjektledere. Hva tenker du om denne kritikken?
– Jeg ville nok ikke uttrykket meg så drastisk. Men det er klart at kunstutdannelsen har endret seg enormt. På 90-tallet hadde en skole med 60-70 studenter kun én person i administrasjonen. Det fantes ingen krav eller eksamener, mye var opp til deg og iblant fikk du veiledning av en professor. Dagens vitenskapelige høgskole har helt andre krav, både innenfra og utenfra, med ideer om internasjonalisering og press på å måle. Bologna-prosessen i slutten av 90-tallet gjorde at man fikk bachelor- og mastergrad og doktorgradsprogrammet, og det er klart at alt dette påvirker utdannelsen. Det har vært en del kritikk, men mange har oppfattet doktorgraden som en god mulighet, med treårig lønnet ansettelse og tid til fordypning. Spørsmålet om akademisering blir opp til oss som jobber og virker her. Vi har mulighet til å påvirke hva skolen skal være.
– Ser du noen forbindelse mellom krisene ved kunsthøgskolene de siste årene og implementeringen av bolognamodellen, med den medfølgende strømlinjeformingen av utdannelsen og forskyvningen av makt til administrasjonen?
– Både ja og nei. Bolognamodellen har bidratt til nye krav, men ofte har skolene selv valgt hvordan disse skal implementeres. Her finnes det rom for selvkritikk, om hvordan praksisbasert kunstnerisk kompetanse vurderes opp mot metakompetanse og personlige egenskaper ved opptak og ansettelser. Kanskje har det blitt viktigere hvem du er enn hva du gjør, hvilket i så fall bidrar til en strømlinjeforming av den sosiale sammensetningen. Det som har satt administrasjonen i sentrum er ikke sjelden de rapporterings- og dokumentasjonskrav som legges på all offentlig virksomhet. Samtidig ser vi flere tegn på at New public management-æraen går mot slutten, det har blitt stadig mer åpenbart at det koster for mye ressurser, og at det ikke er virksomhetenes hovedoppgaver som leder og utvikler arbeidet.
