Mitt navn er Victor Lind. Jeg er billedkunstner. I mange tiår har jeg brettet ut historien om hvem som er de ansvarlige for Holocaust i Norge, i en rekke kunstverk. Og laget plakater som støtter frigjøringen av Palestina.
Forholdet mellom kunst og makt er konkret og spesifikt. Det mest konkrete og spesifikke for meg nå, er Nasjonalmuseets montering av Israel-teppet til Noa Eshkol i rom 76.
Vi ser alle sammen, hver dag, bilder fra Gaza med hvite likposer i barnestørrelser. Små poser av hvitt lerret, knyttet sammen med tau oppe og nede. Israels folkemord på palestinerne er utålelig. Små barn, som våre egne barn, som er sultet til døde. Mor har ikke lenger brystmelk å gi, hun er utsultet. Hun er skutt i magen, i matkø, av israelske soldater.
Det lukter gass i Gaza! Jeg beklager meget at situasjonen krever så tydelig tale!
Folk fortviler over hva Israel gjør på Vestbredden og i Gaza. Norske biskoper kimer med kirkeklokkene. På Øyafestivalen ropte folk «death, death to the IDF». Den unge Mia Sol Stølen brant sitt israelske pass offentlig, i solidaritet med palestinerne. Og Oljefondet prøver etter fattig evne å stanse bidraget til Israels massedrap på palestinerne.
Hva gjør så Nasjonalmuseet under Israels folkemord i Gaza og på Vestbredden?
I mai dette året, 2025, stiller Nasjonalmuseet ut et israelsk kunstverk. Et abstrakt teppe av Noa Eshkol, Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre), som skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel engang i 1974. Nasjonalmuseet stiller seg på Israels side under det pågående folkemordet med dette kuratoriske grepet.
Nasjonalmuseet monterer et israelsk verk i mai 2025, om at israelere er ofre for palestinsk terrorisme. Dette sørgeteppet minnes at israelere ble ofre i et palestinsk opprør mot israelsk okkupasjon. Det israelske verket formidler Israels offisielle versjon av Israel/Palestina-konflikten fra 1948 og til denne dag: Det er israelere som er ofrene i konflikten! All annen tale kaller Israel antisemittisme.
I mai 2025 velger Nasjonalmuseet å vise et verk som legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina. Nasjonalmuseets kuratering formidler Israels okkupasjon av Palestina som Israels frihetskamp! Nasjonalmuseet monterer det israelske teppet i Rom 76 – et rom for kunst på barrikadene. Kunst for frihet, mot okkupasjon og undertrykking. I rom 76 likestiller Nasjonalmuseet det israelske verket for okkupasjon med blant andre Kjartan Slettemarks Vietnambilde mot okkupasjon!
Nasjonalmuseet fjerner sentrale verk av Gras-kunstnerne Morten Krohg og Anders Kjær fra rom 76 for å gi plass til det israelske verket. Altså: Ut med Gras, og inn med Israel!
Nasjonalmuseets kuratering i rom 76 er en skam. Det israelske teppet henger sammen med verk av blant andre Gitte Dæhlin, Per Kleiva og Kjartan Slettemark. De er døde, men jeg lever, og jeg blir kvalm, og jeg protesterer på deres vegne – og på egne vegne.
Direktør Ingrid Røynesdal er øverste ansvarlige for Nasjonalmuseets utstillinger. Men hvilke kuratorer er de ansvarlige for kurateringen i rom 76? Røynesdal begrunner Nasjonalmuseets kuratering med demokrati og ytringsfrihet. Hun er veldig opptatt av kunstens ytringsrom.
Nasjonalmuseets kuratering som legitimerer folkemord og fascisme hører ikke hjemme i kunstens ytringsrom! Nasjonalmuseets kuratering er en kunsthistorisk skandale. Nasjonalmuseet mister sin faglige legitimitet.
Ansatte ved Nasjonalmuseet har protestert massivt mot Nasjonalmuseets kuratering og organisert seg i Kultur mot folkemord. All ære til dem! Men Nasjonalmuseet har ikke lyttet til kritikken. Vi må øke presset mot Nasjonalmuseet.
Mitt anliggende er kun ett: Nasjonalmuseet skulle aldri ha montert det israelske verket i mai 2025. Verket skulle forblitt i magasinet. Museets kuratering var en bevisst handling. En katastrofal politisk feilvurdering.
Nasjonalmuseet skriver historie med sin kuratering. Nasjonalmuseets historiefortelling kan ikke bli stående!
Jeg forventer et svar fra direktør Ingrid Røynesdal og de ansvarlige kuratorene for rom 76, om hvilke tiltak de nå vil ta. Nasjonalmuseet bør lytte til kritikken, slik Oljefondet har måttet gjøre.
Merknad: Denne kommentaren er en bearbeidet versjon av Victor Linds innlegg under panelsamtalen «Kunst og makt» i regi av Høstutstillingen på Kunstnernes Hus 7. september 2025. Lind er representert i Nasjonalmuseets rom 76 med verkene Nattrytter fra 1972 og Hjelpestikker fra 1971.
