Da Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo åpnet sitt halvferdige nybygg for offentligheten for første gang, kunne det ikke vært gjort på en mer gripende måte. Verdenspremieren på A-form, et samarbeid fra de fire japanske komponistene/kunstnerne Ryuichi Sakamoto (1952), Fujiko Nakaya (1933), Min Tanaka (1945) og Shiro Takatani (1963), utfordret grunnleggende forståelser av kunsthistoriske kategorier og representerte nettopp det et kunstmuseum ikke er.
Det stedsspesifikke verket på taket til det uferdige museet var en konstellasjon av form uten form. Ryuichi Sakamotos atmosfæriske lydbilde unnslipper kategorier som tonalitet, melodi og rytme; Shiro Takatanis lysdesign strømmet langsomt gjennom verket og smeltet umerkelig sammen med skumringen; danseren Min Tanaka nærmest svevde i Fujiko Nakayas fullstendig desentraliserte tåkeskulptur. A-form var nesten ingenting, men gjorde alt eksplisitt. Det var et kunstverk in flux – en kontinuerlig bevegelse som aldri ble stabilisert. Verket var en form for kunst som motsetter seg diskurs.
I stedet for å etablere en konkret og stabil form, utnyttet kunstnerne ulike former for energi – lys, dans, lyd, liv og tåke. Men også utilsiktede elementer deltok i verket: Takataniens lysinstallasjon tiltrakk seg nysgjerrige fugler. Regnet, som hadde høljet ned hele dagen helt frem mot premieren, gjorde betongtaket til et vannspeil som reflekterte verkets bevegelser. Verket strakk seg ut i alle retninger. Verket var i vannet, det var på himmelen og det fant også sted i kroppene våre: Nakayas tåkeskulptur fløt gjennom luften vi pustet.
Hva skjer når en form ikke har en begynnelse eller en slutt? Da eksisterer den i en sfære av udefinerbar fleksibilitet. Det atmosfæriske verket transporterte publikum til en verden hvor kategorier som substans og essens ble erstattet av uendelige transformasjoner. For å låne teoretiker og filosof Roland Barthes ord var A-form «i mindre grad en ting enn spor av bevegelse.»
Alt håndgripelig har en form og formen er det estetiske kompasset som kritikere og historikere bruker til å navigere i kunsthistorien. Når et verk ikke har en form, vil det da finne sted utenfor historien? Det første kunstverket utstilt inne/ute i det nye Nasjonalmuseet stiller dette spørsmålet: Kan et slikt kunstverk bli plassert i kunsthistoriske kategorier? Svaret er nei, A-form dveler i en ontologi som ikke kan lukkes inne i en historisk diskurs. Er verket da før kunnskap? Blir den uhåndgripelige formen også da utenkelig?
Ikke helt. Dette utenkelige blir med tanke på stedet brakt tilbake til det tenkelige. I sin essens, er et tak statisk og et kunstmuseum representerer det A-form ikke er: lineære tidsoppfatninger, stabile fundament og klare strukturer. A-form var en bevegelse som aldri virkelig stabiliserte seg. På museets tak – en struktur enda uten vegger – brakte verket frem en konseptuell konflikt. Det første kunstverket i det nye museet tilhører en verkskategori som trolig aldri kommer inn i museet igjen. Når den halvbygde strukturen får vegger og lukker verden ute vil kunsten innenfor mest sannsynlig få plass i definerbare og begripelige rom: med tydelige strukturer. I motsetning til dette åpnet A-form opp for tanken om det uferdige. Utenfor historien, lukket det seg rundt oss og brakte oss sammen.
kult!
Om ein kan finne ein konkretisering (kunstobjekt/visning/formidling) likevel på tilbakevegen frå ein type ‘sublimasjon’. Akkurat der ligg ein stor utfordning. Kor vanskeleg treng det å vera? Alle ting er allereie fysiske, men gjennom ein sublimasjon forandrar dei meining, ein slik loop kunsten har, den ender i ting eller eit tingleg konsept, i det minste noko som kan visas, eller visas å ikkje kunne visas.. alltid ein representasjon sjøl som ikkje-representasjon. Kanskje om ein ikkje finn den konkrete representasjonen el objekt interessant, at objekter ikkje bryr ein, tenner ein ikkje. Ein innbillar seg at verden er for stor og mangfoldig til å bli avstumpa som kunstobjekt. Det er kanskje feil. Kva med kunst-opplevinga? Den interesserar kanskje meir. Ein kunstoppleving utan fokus på kunstobjekt. Likevel er opplevinga basert på noko konkret, som dermed kan opptre som kunstobjekt. Ein situasjon som kunstobjekt, ein tidsleg opplevelse. Kva med underbevisst, subliminal opplevelse, indusere ein utanfor-bevisst opplevelse, kroppsleg reaksjon, utan eit direkte objekt. Det kan sjå ut som eit fokus på konkretisering og materialisering kan gå via opplevelse og det fenomenologiske og berre indirekte gjennom objekt, sjøl om objektet er kanskje nødvendig, som referanse, referanse-delen i to-delinga tanke-objekt, uttrykk-referanse, meining-sannheit.