Migrerende stedsånd

Med tre verk av Knut Åsdam øver KORO seg i prosjektet Migrasjon og arkitektur på å tenke nytt om den offentlige kunstens stedstilknytning.

Knut Åsdam, Untitled: Archive (Migration). Foto: Knut Åsdam.
Knut Åsdam, Untitled: Archive (Migration). Foto: Knut Åsdam.

Knut Åsdams DS4 er en blanding av paviljong og skulptur, og er satt opp på et gresskledd platå øverst i en skråning, litt bortgjemt på baksiden av Høgskolen i Gjøvik. Verket består av et rektangulært betongfundament med fire omlag to meter høye nettinggjerder som skråner opp fra betongen og krysser tvers igjennom hverandre i en stjerneformet struktur. Åsdam har tidligere brukt nettinggjerder som materiale i de burlignende installasjonene man må tre inn i for å se filmene hans. DS4 er annerledes: i stedet for hegne inn plattformen og stenge for adgang, gjør den sentrerte gjerdekonstruksjonen paviljongen nær ubrukelig. Skal man komme seg fra den ene siden til den andre er man nødt til å krype langs bakken.

I likhet med de fleste andre kunstverk som befinner seg i statlige bygninger er DS4 produsert av Kunst i offentlige rom (KORO). KORO er statens fagorgan for kunst i offentlige rom, og har siden oppstarten i 1976 produsert over 7000 kunstverk, noe som gjør organisasjonen til landets største kunstprodusent. Ved første blikk er det lite som skiller DS4 fra andre KORO-produksjoner. Men verket i Gjøvik inngår i Migrasjon og arkitektur, et prøveprosjekt som representerer en ny måte å arbeide på for KORO. To andre av Åsdams verker er inkludert i dette prosjektet: Tripoli 2014, installert i kantinen i Høgskolen i Nord-Trøndelag; og Untitled: Archive (migration), i biblioteket i Høgskolen i Telemark. De fleste tidligere KORO-prosjekter har vært særdeles stedsspesifikke, enten de har vært arkitektonisk integrert eller tematisk tilknyttet bygningenes bruksområder. Med Migrasjon og arkitektur er det annerledes; det strekker seg over store geografiske avstander, fra Porsgrunn, via Gjøvik til Namsos. Selve prosjektet befinner seg dermed i et diskursivt rom mellom de tre stedene. Dette understrekes ved en bokutgivelse – et fjerde stadium i prosjektet – med planlagt lansering til høsten. Selv om de tre verkene ble ferdigstilt i 2015, er prosjektet altså fortsatt pågående.

Men Migrasjon og arkitektur skiller seg også fra tidligere KORO-prosjekter ved å bygge på en ny kuratorisk modell. Tradisjonelt har KORO arbeidet med en standardisert prosedyre som har endret seg lite gjennom organisasjonens 40-årige historie. For hvert prosjekt opprettes et kunstutvalg som består av representanter fra mottakerinstitusjonen, arkitekten og byggherren – som oftest Statsbygg. I tillegg oppnevnes det én eller to kunstkonsulenter, som er billedkunstnere eller kuratorer. Kunstneren kommer ofte inn sent i prosjektet, enten gjennom forslag fra kunstkonsulenten eller gjennom konkurranseutlysning. Kurator Trude Schjelderup Iversen ønsket å snu denne modellen på hodet da hun fikk tre ulike oppdragsbrev fra Statsbygg til de tre Høgskolene, forteller hun til Kunstkritikk.

Knut Åsdam, DS4, 2015, Høgskolen i Gjøvik. Foto: Damian Heinisch.
Knut Åsdam, DS4, 2015, Høgskolen i Gjøvik. Foto: Damian Heinisch.

Schjelderup Iversens utgangspunkt var spørsmålet om det var mulig å ha et kuratorisk forpliktende faglig samarbeid med én kunstner over lengre tid, og om de tre prosjektene kunne sees i sammenheng. Hun hadde erfart at den kunstneriske og kuratoriske prosessen ofte måte vike for andre hensyn, og prosedyrene ble ofte så omfattende at kunsten ble redusert til kakepynt.

Migrasjon og arkitektur er et pilotprosjekt der jeg har fått lov til å utfordre arbeidsmetodene som KORO vanligvis anvender. Jeg ville unngå å be en etablert kunstner om å vri og tilpasse seg et allerede utarbeidet konsept, men heller få kunstnerskapet til å bestemme retningen til prosjektet fra første dag. Dette har ført til at vi i større grad kan verne om de kunstfaglige prosessene. Begreper som medvirkning og involvering, som har vært viktige i KORO, kan tenkes på nytt.

Dilemmaet Schjelderup Iversen nevner, med bredt sammensatte kunstutvalg som gir politisk legitimitet, men kunstfaglig underskudd, ble også fremhevet i Rambølls evaluering av KORO i 2015. I rapporten ble det imidlertid bemerket at den tradisjonelle forståelsen i KORO om at medvirkning kommer gjennom representasjon, i senere år har blitt avløst av en orientering mot dialog. I den forstand er Migrasjon og arkitektur ikke bare et frittstående eksperiment, men en naturlig konsekvens av utviklingen KORO har gjennomgått i løpet av de siste årene.

OFFENTLIGE ROM I ENDRING

Da Utsmykkingsfondet for nye statsbygg ble opprettet i 1976, var det et resultat av forhandlinger mellom staten og kunstnerorganisasjonenes koalisjon Kunstneraksjon –74. Kunstnernes økonomiske vilkår skulle forbedres gjennom økt samfunnsmessig bruk av kunstverk med økte vederlag som konsekvens. Utsmykkingsfondet bar dermed et tydelig sosialdemokratisk stempel, økonomisk så vel som kulturpolitisk, for organisasjonen var ment å både gi arbeid til norske kunstnere og «formidle de opplevelser og verdier som kunst kan representere i arkitektonisk sammenheng».

Knut Åsdam, Tripoli, 2015, still fra video.
Knut Åsdam, Tripoli, 2015, still fra video.

I 1992, da fylkeskommunale og kommunale bygg ble innlemmet i ordningen, endret fondet navn til Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Da forandret man også definisjonen på fagområdet fra det opprinnelige «billedkunst og kunsthåndverk», til det mer spesifiserte «billedkunst og kunsthåndverk satt inn i en arkitektonisk sammenheng». Da organisasjonen igjen foretok navnebytte i 2007, til Kunst i offentlige rom, gikk man tilbake til en generisk kunstbetegnelse, men organisasjonen hadde samtidig fått et utvidet mandat: vekten hadde forflyttet seg fra offentlige bygg til det mer diffuse «offentlige rom».

Det er fortsatt produksjon av kunst til statlige bygg som er KOROs kjernevirksomhet. Men som «statens fagorgan for kunst i offentlige rom» har organisasjonen utvidet virksomheten til å inkludere tidsbegrensede prosjekter gjennom ordningen Kunst i uterom (URO). I tillegg har det foregått en utvidelse på et mer teoretisk plan, fra arkitektoniske «offentlige rom» til det man etter sosiologen Jürgen Habermas kaller «den offentlige sfære», altså offentligheten i en mer diskursiv forstand. Denne dreiningen kommer tydelig frem i Migrasjon og arkitektur, men var allerede påtakelig i det KORO-produserte prosjektet European Attraction Limited i 2014. Prosjektet ble lansert av kunstnerne Lars Cuzner og Mohamed Fadlabi som en midlertidig gjenoppførelse av den beryktede «Kongolandsbyen» fra Jubileumsutstillingen i Frognerparken i 1914, men ble senere omdefinert som et prosjekt som først og fremst utspilte seg i mediene. Her ble enhver nyhetsartikkel og debattkommentar som omhandlet prosjektet inkorporert i verkets eget ekspanderende diskursive «offentlige rom».

Disse endringene kan man også spore i KOROs selvforståelse. Organisasjonen er på mange måter på vei til å utvikle seg til en form for «tenketank» for sitt eget fagfelt – for kunst i det offentlige rom, og for offentlige rom som sådan. KORO har vært involvert i opprettelsen av en master for kunst og offentlige rom på Kunsthøgskolen i Oslo, samt undervisningsopplegg på Kunsthøgskolen i Bergen, NTNU og Kunstakademiet i Tromsø, og står dermed for utdanning av sine fremtidige kunstnere og kuratorer. KOROs foredragsserie Critical Issues in Public Art, som Schjelderup Iversen leder sammen med Nora Ceciliedatter Nerdrum, er også et symptom på denne diskursive dreiningen.

Knut Åsdam, Tripoli, 2015, still fra video.
Knut Åsdam, Tripoli, 2015, still fra video.

 

FRA STED TIL ROM

Det er i alle tilfelle en merkbar vektforskyvning fra sted til rom i Migrasjon og arkitektur. Jørn Mortensen, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo og tidligere kunstkonsulent for KORO, har bemerket at KOROs filosofi har vært bygget på arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schulz’ innflytelsesrike idé om genius loci – stedets ånd. I så måte er Knut Åsdam et godt valg av kunstner for Schjelderup Iversens prøveprosjekt, for det er lite i hans praksis som tangerer idéen om det stedsspesifikke og kontekstualiserte kunstverket. Åsdams filmer utspiller seg ofte i en uidentifisert storbys endeløse urban sprawl, grå betonglandskap bestående av modernistiske høyblokker, kveilende motorveier og et og annen vanskjøttet grøntområde. Kuratoren Philippe Pirotte har skrevet at «most of [Åsdam’s] films are set in some kind of non-place or feature a suspended generic space with an interchangeable identity». Det er lett å forestille seg skulptur-paviljongen DS4 som et scenografisk innslag i en disse filmene. (I KOROs dokumentasjonsfotografier henger ungdommer typisk nok omkring verket, som om de var stillbilder fra en av Åsdams filmer, men min opplevelse av DS4 var at det er lite ved verket som inviterer til bruk.)

Verket Tripoli 2014, som er installert i kantinen i Høgskolen i Nord-Trøndelag, består av stillbilder fra Åsdams film med samme navn, som finner sted i skjelettet av et monumentalt, uferdig konferansesenter i Libanons hovedstad, tegnet av den modernistiske arkitekten Oscar Niemeyer. I motsetning til mange av Åsdams filmer utspiller Tripoli 2014 seg på et lokaliserbart sted, men dersom rommet i og omkring den nakne betongstrukturen har en genius loci er det i så fall et spøkelse. Untitled: Archive (migration) på Høgskolen i Telemark, er et arkiv over hvordan migranter har blitt representert i bilder gjennom tidene. Verket består av 3500 skiftende slides, fordelt på åtte monitorer. De flyktige og mangfoldige bildene og migrasjons-temaet unndrar seg åpenbart også det stedsspesifikke.   

Spørsmålet er hva slags gevinst man får ved å samle disse tre verkene under en felles rubrikk? Tittelen Migrasjon og arkitektur fremstår jo også mer som to emneknagger for utvalgte aspekter ved Åsdams praksis, enn den beskriver et helhetlig prosjekt. Konklusjonen er kanskje at Migrasjon og arkitektur i sin spredte form fungerer nettopp ved å åpne for spørsmål om hvilke kriterier som avgjør hvorvidt kunstverk i og ved offentlige bygg er godt egnet eller ikke. Når det er vanskelig å si om Migrasjon og arkitektur er vellykket, er det fordi det er vrient å unngå å forholde seg til dialogen med stedet som et uomgjengelig parameter når man vurderer KORO-prosjekter. All den tid Norges største kunstprodusent opererer med et så fastgrodd kriterium er det nok denne typen eksperimenter helt nødvendige.

Knut Åsdam, DS4, 2015, Høgskolen i Gjøvik. Foto: Simen J. Helsvig.
Knut Åsdam, DS4, 2015, Høgskolen i Gjøvik. Foto: Simen J. Helsvig.

Leserinnlegg