Utstillingen Alien Matter på Haus der Kulturen der Welt i Berlin samler i underkant av 20 kunstverk og tar for seg infrastrukturen til de «smarte» innretningene våre; materialiteten de består av og forestillinger om hvordan en fremtid med allestedsnærværende autonome nettverkssystemer vil se ut.
Utstillingen er kuratert av Inke Arns (kunstnerisk leder for Medienkunstverein Dortmund) og er hovedutstillingen under kunst- og mediefestivalen Transmediale, som i år fyller 30. Transmediale begynte som en videokunstfestival, men har med årene blitt stadig mer teorifokusert; flere av samtalene og forelesningene i årets program kretset rundt behovet for medieøkologier som ikke forutsetter mennesket som den sentrale aktøren – et perspektiv som har stor gjenklang i samtidskunstfeltet for tiden, så også i denne utstillingen.
Autonome maskiner
I Alien Matter beskrives medieinfrastruktur som tilstedeværende, men hemmelighetsfull. Et eksempel er xxxx.xxx av Addie Wagenknecht, hvor tre patchpaneler er innlemmet i en vegg og koblet til hverandre ved hjelp av et sammensurium av ethernet-kabler. Blinkende, grønne LED-lys er den eneste indikasjonen på at maskinvaren driver med noe som helst – om man ønsker å verifisere at verket analyserer omliggende WiFi-trafikk, må man ta i bruk spesialisert hardware og programvare.
Amerikanske Evan Roth har lagt 8 kilometer med fiberoptisk kabel i en monumental åttetallsform, et uendelighetssymbol. I likhet med Wagenknecht benytter han standardisert medieinfrastruktur som uttrykker et minimalt og funksjonelt orientert estetisk regime. I hverdagslivet er den infrastrukturen ofte bortgjemt – skjult i serverparker eller drapert langs havbunnen.
Slike bearbeidelser av medieinfrastruktur skiller seg fra den såkalte post-internett-kunsten, og er muligens medvirkende til at dette begrepet allerede er i ferd med å forsvinne. Der post-internett-kunsten i hovedsak har handlet om det som foregår på skjermflaten og med brukerne, griper infrastrukturarbeidene inn i de egenrådige maskinene; under forutsetningen om at maskiner eller ting, i likhet med mennesker, utgjør handlende aktører.
Kunstige beslutningstagere
Arbeidene som kretser rundt kunstig intelligens faller i to kategorier; her finnes det verk som iscenesetter kunstige intelligenser, men også verk som aktivt benytter seg av slik algoritmestyrt beslutningstagning. Mark Leckey, Pinar Yoldas og Oslo-baserte Ignas Krunglevičius presenterer videoverk som tilhører den første kategorien. Krunglevičius konstruerer landskaper ved å klippe sammen stock-footage av fjellkjeder. Leckeys film handler om et Samsung-kjøleskap som drømmer seg ut i universet gjennom nettverksfunksjonaliteten sin. Yoldas’ kunstige intelligens leverer en monolog gjennom en animert katte-avatar, som forestilles å ha tatt den politiske makten i etterkant av en global krise forårsaket av økte temperaturer. Disse arbeidene fremstår som i overkant antropomorfiserende, temaet til utstillingen tatt i betrakting.
I motsetning til dette benytter Constant Dullarts Dulldream bildegjenkjenningsalgoritmer til å fjerne deler av bilder lastet opp via dulldream.xyz som vurderes som de mest interessante. Funksjonaliteten er en parodi over Googles Deep Dream, et bildeprogram som forsterker de interessante delene av bilder, med psykedeliske, drømmeaktige effekter. Dulldream gjør et subtilt men viktig maktkritisk og politisk poeng ut av denne parodien. Algoritmer er ikke nøytrale beslutningstagere, det de registrerer avhenger av preferansene og kunnskapen til personene og institusjonene som har satt sammen datasettene de baserer seg på. Et konkret eksempel på dette er at bildegjenkjenningsalgoritmer gjerne er bedre på å gjenkjenne ansiktet til personer med europeisk herkomst og lys hud.
Nye materialiteter
Styrken til Alien Matter ligger i den pluralistiske aktiviseringen av materialitet: Her finnes blant annet kommersielt tilgjengelig hardware, 3D-printede plastobjekter, hormonforstyrrende kjemikalier, sjeldne jordarter, ulike skjermteknologier og tegninger. Kuratoren viser til den autonome drapsroboten T-1000 fra 80-talls actionfilmen Terminator 2. Hun påpeker robotens evne til å gjenskape seg selv etter at den tilsynelatende har blitt tilintetgjort, og at teknologien er i ferd med å sammenfalle med 80-tallets science fiction-visjoner.
3D-printing virker for eksempel å oppfylle noe av fantasien om maskiner som kan syntetisere materie, som de hendige replikatorene i Star Trek. Fantasien om ubegrenset syntetisk produksjon får utløp gjennom publikasjonen The 3D-additivist Cookbook som omfatter manifester, essays og plantegninger for et stort antall objekter. Boken er inspirert av The Anarchist’s Cookbook (1969) og er utarbeidet som en håndbok i 3D-print-aktivisme. Det finnes for eksempel en artikkel om initiativer til å produsere kopier av kunstobjekter som har blitt tilintetgjort av Den islamske stat. Et av de mer humoristiske prosjektene foreslår å produsere en taktil gum som kan plasseres i munnen under oralsex, eventuelt i kombinasjon med en kirurgisk modifikasjon av kjevemekanismen. Sistnevnte er et av tre prosjekter som vises som en modell i utstillingen; ellers er utgivelsen presentert på skjermflater – ikke akkurat det mest praktiske med tanke på at dokumentet er på omtrent 300 sider.
Johannes Paul Raether deltar med en kapitalismekritisk installasjon med den noe kryptiske tittelen Protekto.x.x. 5.5.5.1.pcp. I en bredt omtalt aksjon i sommer smeltet en av Raethers hekse-identiteter (den blåfargede heksen Protektorama) en rekke Apple-produkter ved hjelp av grunnstoffet gallium inne i Apple-butikken i handlegaten Kurfürstendamm, noe som utløste en storstilt politiaksjon. Installasjonen som vises på HKW dokumenterer denne aksjonen – i hovedsak gjennom lyd, men også gjennom bilder av smeltede iProdukter og en merkelig konstruksjon bestående av et bord (samme størrelse som de i Apple-butikkene) tildekket med en overdimensjonert selfiestang, kretskort og mengder av speilblank, smeltet aluminium. Installasjonen legger opp til et nøye koreografert ritual. Ved å koble hodetelefoner til minijack-utganger som finnes på installasjonen kan man høre Protektorama fortelle om seg selv, heksesøstrene sine (Worldwidewitches) og selve intervensjonen.
Hensikten med nedsmeltingen var ifølge Protektorama å sette fokus på de sjeldne mineralene som finnes inne i telefoner og nettbrett, gjemt under skjermoverflaten. Protektoramas aktiviteter er del av Raethers overbyggende prosjekt, hvor hekseidentitetene sees som likeverdige trans-subjekter, frigjort fra markører som hudfarge, kjønn og nasjonalitet. Denne radikalt feministiske og kollektivistiske praksisen blir nøysomt beskrevet av Raether gjennom begreper knyttet til tenkere som Donna Haraway, Gilles Deleuze og Félix Guattari.
En endestasjon for mediekunsten
Spenningen mellom kontemporær teknologi og fremtidsvisjoner har vært et viktig tema for mediekunsten. Men nå som medieteknologi forekommer i tilnærmet alle deler av livet har begrepet i stor grad mistet sin spesifisitet. Denne endringen er synlig, både i Alien Matter og samtidskunsten generelt. Ikke minst den allmenne bruken av begreper som postdigital og post-internett er bevis for dette.
Setter man det på spissen kan man si at det er vanskelig å produsere kritisk og engasjert kunst i dag uten å på en eller annen måte røre ved medieteknologi. Også før-digitale medier, som maleri, blir drøftet gjennom medieteknologiske samtidsperspektiver, for eksempel i utstillingen Painting 2.0: Expression in the Information Age (Museum Brandhorst, 2015). Mediekunst er ikke lenger en egen subkultur.
I Alien Matter veksler kunstverkene mellom å representere teknologien og å benytte seg av den. Begge tilnærminger kan være interessante og produktive, men de politiske problemstillingene oppleves mer prekære i de arbeidene der teknikken anvendes direkte. Skillet bidrar dessuten til at utstillingen blir noe ujevn, også når det kommer til å skape et estetisk fellesskap. Men mangfoldet gir også grunn til optimisme: blant andre Johannes Paul Raether, Constant Dullaart og The 3D-additivist Cookbook viser at den allestedsnærværende medieteknologien ikke nødvendigvis må tjene hegemoniske kapitalinteresser.
