Diskusjonen om Lambda bør dreie seg om noe som er viktigere enn lokaliseringen. Den bør også dreie seg om Lambda er tjenlig for publikums møte med Munchs kunst. I det grundige skisseprosjektet, og den vurdering som er gjort av det, er dette ikke drøftet. Prosjektet er tilgjengelig på plan- og bygningsetatens hjemmeside. De nedenstående vurderingene bygger på det som er tilgjengelig der.
Lambda-prosjektet for Munch-museet bygger på et vertikalt prinsipp. Skisseprosjektet viser tolv etasjer, med utstillinger på åtte av dem, fordelt på ti rom. Femten rulletrapper skal betjene publikum, samt heiser. Bygningen deles vertikalt i en åpen og dynamisk sone, og en mer passiv sone for utstilling, magasiner etc. Hvert utstillingsrom har separat adkomst fra den dynamiske sonen, som vender mot vest, med glassfasade og mye dagslys.
Mellom den dynamiske sonen og utstillingsrommene skal det være sluser for publikum, for å ivareta klima og sikkerhet. Hver sluse skal ha en ytre dør og en indre dør. Hver gang man passerer en sluse har man utløst fire dørbevegelser – åpning og lukking. Siden de fleste utstillingsrommene har den samme slusen som både inngang og utgang, utløses det åtte dørbevegelser for hvert utstillingsrom. Ved stort besøk kommer disse dørene til å være i evig bevegelse. Ved besøk av flere større grupper vil det lett bli kø når en gruppe er på vei inn og en annen på vei ut. Ved et besøk til alle utstillingsrommene har man utløst nærmere åtti dørbevegelser, og blitt transportert i opp til femten rulletrapper. Verken dørbevegelsene eller rulletrappene kan være helt lydløse.
Publikum skal gjentatte ganger gå fra et lysregime i den dynamiske sonen med relativt sterkt og ofte naturlig og skiftende lys og til et lysregime i den passive sonen med dempet og stabilt lys. Utstillingsrommene vil derfor virke mørkere enn de er i virkeligheten. Når man går ut, endres effekten av lysregimene – den dynamiske sonen vil virke lysere enn det den er. Det som skjer er en stadig blending og avblending av øynene, med visuell tretthet som resultat.
I de fleste utstillingsrommene vil to av fire vegger være brutt av sluser på den ene siden, og rømmingsveier og heisadkomst for varetransport på en annen. Det er forstyrrende for montering fra en kunstsamling som nesten i sin helhet skal plasseres på vegger.
De mange rulletrapper, etasjer, sluser og utstillingsrom gir lav lesbarhet når publikum skal orientere seg. Vertikaliteten i Lambda påtvinger publikum en inn-og-ut trafikk og en av-og-på opplevelse som er pedagogisk ødeleggende og forstyrrende for den kunstneriske innlevelse.
Det sentrale i formidling av Munchs kunst bør bygge på det kunstneriske program han selv sto for, på sammenhengen mellom liv og kunst. Hans kunst ble en livsfrise. Det vertikale prinsipp i Lambda uttrykker det motsatte, det oppstykkede og usammenhengende. Formidlingen av Munchs liv og kunst kaller på en horisontal og lineær løsning for den bygning der publikum skal møte ham i et mer varig og uforstyrret samvær. Lambdas vertikalitet, med sine mange separate utstillingsrom, sluser, rulletrapper og endring i lysregimer, bryter ned Munchs kunst til episoder, teknikker, motiver eller andre kategorier som var fremmed for ham.
Det er åpenbart at Munch-museet må ha bedre og større lokaler. Men det sentrale i en hver vurdering av nye lokaler må tross alt være formidlingen av Munch og hensynet til publikum. Lambda er et særdeles dårlig valg, andre tapende konkurranseutkast til en plassering i Bjørvika var langt bedre.
Hvorfor har ikke Munch-museet, byggets arkitekt eller deltakerne i fakkeltoget for Lambda imøtegått min kritikk?
Dag Solhjell