Kvalmende kroppskunst

På Museet for samtidskunst får Nicholas Hlobo deg til å bli oppmerksom på kroppen din, på sansene, huden, magen, pusten. Så vrir han deg i fillebiter, setter den sammen på nytt, skeivt og med synlige sømmer.

Nicholas Hlobo, {ITALIC}Ndiyafuna{ENDITALIC}, 2006. Private collection, Switzerland.

En gang hvert skuddår, eller så, ergrer det meg at jeg ikke innehar flere fetisjistiske tilbøyeligheter. Tenk hvilken moro og glede jeg kunne hatt om jeg tente på for eksempel regnfrakker eller gummistøvler. En trist og regnvåt oktobertur på bussen kunne fortont seg som en ren fest. Da jeg forleden så Nicholas Hlobos utstilling på Museet for samtidskunst fikk jeg en sånn følelse. De gamle banklokalene var fylt til randen av en gummilukt så kompakt at jeg følte det som om jeg svømte i ørsmå gummiluktmolekyler. Gummislangene fra biler og større kjøretøy er Hlobos hovedmateriale, sammen med silkesnorer og kniplingaktige stoffer.

I Hlobos kunstnerskap, som i denne godt kuraterte utstillingen, henger sammen med alt. De forskjellige elementene – klær og remedier fra performance, tegninger, skulpturer, installasjoner – viser alle ulike sider av ett og samme prosjekt.

Hlobos skulpturer er store og komplekse syntetiske i betydningen sammensatte, men samtidig organiske i formene. De er sydd sammen med kompliserte sømmer av silkebånd og har nøye tilskårne render og kanter i gummien. De er delikat håndverk, amorfe, myke klumper, med innfløkte former og fasonger, noen av dem har hulrom inni. De minner om ett eller annet obskurt kroppslig organ, som jeg ikke vet formen på, som milten eller skjoldbruskkjertelen.

Nicholas Hlobo, {ITALIC}Ubomvu{ENDITALIC}, 2004–2007. Guido Schlinkert.

Hlobos installasjoner inneholder menneskelignende skapninger, også mange av disse i gummi, satt sammen med lignende teknikker som skulpturene. Dette er groteske skapninger, heldigvis plassert mot slutten av utstillingsruta. Hlobo har selv bestemt i hvilken rekkefølge verkene skal sees, gjennom et orienteringskart for utstillingen, og hans rekkefølge anbefales. Menneskeskikkelsene er uten kjønn, og i enkelte av installasjonene går han enda lenger, slik at skikkelsene ikke lenger passer inn i noen av de kategoriene vi normalt deler mennesker i. De er blitt utflytende gummiklumper med føtter eller sko, på gulvet eller i en sofa. I de nedlastbare videoene som museet har fått laget, der Hlobo intervjues om sin kunst, forteller han om sin interesse for kropper. Om hvordan kropper er private, om hvor sjelden en faktisk lykkes i å bli kjent med en annen persons kropp. Om hvordan vi trener for å forme kroppene våre. I installasjonene strekker han dette lenger, han former kropper om til noe umenneskelig. Kroppene er sydd sammen av gummi, en tøyelig og kultivert hud. I Hlobos kropper er ingenting naturgitt. Installasjonene er kvalmende og ekle, og de bekrefter inntrykket av skulpturene som kroppdeler og organer.

Nicholas Hlobo, {ITALIC}Izithunzi{ENDITALIC}, 2009. Michael Stevenson Gallery, Cape Town.

Hlobo bruker ideene om de foranderlige kroppene på mest mulig intim måte gjennom sine performancer. I følge Kerryn Greenbergs artikkel i den forbilledlige utstillingskatalogen, er det slik at Hlobo ikke planlegger sine performancer på forhånd. Eller planlegger? Han planlegger ikke sine handlinger i performancen, men i det visuelle inntrykket er ingenting overlatt til tilfeldigheter. Performancene krever kompliserte klær og gjenstander, alt fra en stringtruse festet sammen med en innfløkt sydd gummiball, til noe som ligner en krysning mellom torturredskap, barneseng og sexleketøy i hvit, rosa og lyseblå silke. Oppi disse konstruksjonene plasserer Hlobo seg, og gjør heller lite. Han går gjennom galleriet, for så å gå ut av gallerirommet med utstyret på. Han heiser seg opp i den nevnte sengekonstruksjonen, for så å bare henge der, til publikum er gått igjen. Det han gjør er å gi sitt eget blod, sitt eget kjøtt og fyller gjenstandene med liv en kort periode. Deretter lar han kostymene og de påmonterte tingene stilles ut i gallerirommet, så også på Museet for samtidskunst. Det er som om han ved å ha blåst liv i disse kostymene én gang, tillater seg å tenke at de er fylt med en magisk kraft, som gjør at de kan stilles ut igjen, som kunstverker.

Det jeg etter å ha sett denne utstillingen oppfatter som det svakeste leddet i Hlobos kunstnerskap er hans veggdekkende tegninger, på lerret, såkalte visuelle dagbøker. I disse fanger han sine ideer, han skriver telefonnumre og syr inn ett og annet silkebånd. Det eneste disse gjør er at de slår fast at kunstneren er i live, og virker som forsøk på å flette kunstnerens arbeidsliv og levde liv tydeligere inn i de øvrige arbeidene. Og jeg forstår at dette er fristende, selv om jeg skulle ønske han lot være. For Hlobo har en spennende biografi.

Nicholas Hlobo, {ITALIC}Phulaphulani{ENDITALIC}, 2008. Private collection, Mauritius.

Hlobo er født i 1975. Sør-Afrika var fram til Hlobo var godt oppi tenåra et diktatur, der de med mindre pigmenter i huden styrte over de med mer pigmenter i huden. En absurd idé, like meningsfull som at blåøyde skulle styre over brunøyde. Hlobo er, som navnet avslører, høypigmentert, og attpåtil fra en språklig minoritet, noe som setter preg på verktitler som Uzifake zatshon’ iinzipho og Umakadenethwa. Han er i tillegg homse, og jobber med materialer som lett kan gi assosiasjoner til fetisjisme. Han bruker teknikker som broderi med silkebånd, som kan oppleves som feminine håndarbeid, og som gir lite kred i en maskulin kunstverden. Han har ikke hatt det enkleste utgangspunktet.

Samtidig er valg av materiale og teknikk noe som passer hans bakgrunn godt. På et kontinent maltraktert av AIDS bærer materialet gummi i seg en mengde assosiasjoner som ikke kommer fram i Norge. I et land der svart hudfarge har vært grunn til at folk er blitt torturert til døde – tilfellene som Sannhetskommisjonen har brakt på bane har vært hårreisende – er det å skulle sy sammen hud av svarte flak med elastisk gummi som å sy sammen åpne sår.

Å kalle Hlobo afrikansk kunstner, eller postapartheidkunstner, vil allikevel være å redusere ham. Bilgummiens maskuline referanser, og silkesnorenes feminine, gjør at han også lett kan sees som en kjønnanalytisk kunstner. Men å kalle ham en queerkunstner vil også være å gjøre ham mindre enn han er. For det Hlobo får til fint, som mange kunstnere sliter med, eller glemmer å gjøre, er at han får deg til å bli oppmerksom på kroppen din, på sansene, huden, magen, pusten. Så vrir han deg i fillebiter, setter den sammen på nytt, skeivt og med synlige sømmer. Du skal være forholdsvis kald for å gå igjennom denne utstillingen uberørt.

Nicholas Hlobo, {ITALIC}Thomba, utsale umnxeba{ENDITALIC}, 2008. Private collection.

Comments (5)