Skal det gjelde egne etiske regler ved kunstfaglige læringssteder? Bør man ha et eget regelverk som definerer grenser som ikke skal overskrides i kunsten?
Som den første av kunsthøgskolene står Kunsthøgskolen i Bergen nå klar med et forslag til nye «etiske retningslinjer for kunstutdanningen», som skal behandles på et kommende styremøte, antakelig i september. Sist fredag trykket Bergens Tidende et intervju med rektor Nina Malterud, hvor hun la frem sine argumenter for et slikt regelverk. I dag bringer BT et motinnlegg av avisens kunstanmelder Øystein Hauge, som også er ansatt ved KHiB som teorikoordinator, med hovedansvar for den fellesfaglige teoriundervisningen på kunstfeltet.
Dessverre er ikke noen av disse tekstene å finne på BTs nettsider, men med Øystein Hauges tillatelse bringer vi her hans innlegg i sin helhet.
Den ideelle kunsten
Overalt i universitets- og høyskolesystemet svulmer byråkratiet opp. Det fusjoneres og det standardiseres. Nå skal også kunsten innrulleres i den allmenne sivilisasjonsprosessen, eller som rektor Nina Malterud ved Kunsthøgskolen i Bergen sier det i et oppslag i BT fredag: «Hvis kunsten skal være overskridende må man vite hvilke grenser som skal overskrides.»
KhiB er med sine 300 studenter en av landets aller minste høyskoler og fremstår i dag som gullungen i en elles bråkete klasse av kunstfaglige læresteder som stritter i mot de mest åndsfiendtlige utslagene av 1990-tallets kvalitetssikringssystemer enten lovgiveren heter EU, Bologna eller Gudmund Hernes. En av de såkalte «portstolpene» i denne ensrettingsprosessen er at alle høyskolestudier skal gjennomsyres av en «europeisk dimensjon». Det ligger en verdihorisont i denne strategien. Et ønske om å gjøre verdier til idealer. Godt for mange, problematisk for kunsten og kunstutdanningen.
I snart et år har ledelsen ved KhiB stjålet verdifull tid både fra ansatte og studenter med gjentatte utkast til etiske regelsett som ikke betyr noe som helst for hverdagen, men som kun skal brukes i unntakstilfeller.
Min første reaksjon på rektor Malteruds uttalelser i BT må være at man aller først utarbeider et etisk regelsett for det voksende kunsthøgskolebyråkratiet som i hver eneste setning fastslår at administrasjonen er til for å tjene de studerende, og ikke omvendt.
Etikk handler om verdier. Den viktigste verdien i en utdanningssammenheng er tillit. Tilliten er fundamental. Den er primær. Tar vi forslaget om etiske retningslinjer for kunstutdanningen nærmere i øyesyn så er det ikke tilliten som preger dokumentutkastet, men mistillit. Frykten for at ansatte kunstnere eller studenter skal gjøre noe galt.
«Publikum skal ikke utsettes for situasjoner som fremstår som uetisk opptreden fra opphavspersonens side», heter det for eksempel i paragraf B5. Hva ville skjedd med muhammedtegningene til Lars Vilks (tidligere ansatt professor ved KHiB) under en slik formålsparagraf? Har en internasjonal stjerne som Bjarne Melgaard (notorisk berømt for sine pedo-inspirerte barneportretter) noen som helst mulighet til et professorat i Bergen hvis denne plakaten skal signeres ved ansettelse? Og hva med Tommy Olssons fremtid som sensor ved KHiB etter stuntet med det narkotiske stoffet GHB under akademiets avgangsutstilling i Oslo?
Kunst er en risikosport. Både kunsten og kunstutdanningen setter noe på spill der den finner sted. Av og til motiveres dette spillet av et sterkt ønske om å endre eksisterende verdihierarkier. Gjerne på en uhøflig, respektløs eller bent frem hensynsløs måte. Men et sted går det en grense. Den som bryter loven straffes av domstolene. Kunsthøgskolen ønsker åpenbart en særdomstol.
Øystein Hauge
Alle kunstnere kommer fra et sted, mange har hatt et langt og spekket liv før de begynner på sin kunstutdannelse, mange har hatt liv utenfor lovverket, mange har hatt liv som går langt ut i periferien, nesten så langt ut du kommer, så langt inn i mørket du kommer. Derfor er det galt å forvente seg at kunsten som mange av disse menneskene lager, er den type kunst som forholder seg til kunstens regler eller forsøker å tilpasse seg kunstmarkedet, den er tross alt lagd av mennesker med en generell forrakt for det etablerte; (eks)tyver, pushere, taggere, voldsmenn. Dette er personer som ikke forholder seg til loven, hvordan skal de da rette seg etter etiske retningslinjer og moral når det er som vi har hørt så mange ganger før; loven er over moralen. De representerer den delen av samfunnet som ikke kan reduseres til fornuft.
Må man minne om begrepet “degenerert kunst”?
Det er tydelig at Kunnskapsdepartementet har gått videre på ideen om å utvikle “noe tilsvarende en vær-varsom-plakat for kunsten” slik Toril Johansson uttalte det i et etatstyringsmøte med KHiO, som jeg deltok i som studentrepresentant i 2007. Ledelsen i KHiO og departementet var i dialog om dette, men det lykkes ikke meg å få noe info om hva dette skulle innebære eller hvor langt de var i prosessen.
Det er presserende at lærere og ansatte ved kunstutdanninger danner tydelig front mot det kunstnerfiendtlige departementets kontrollregime.
Hvor kan man lese brevet fra dept./riksrev.?
Kommentar av Ingeborg Stana i Aftenposten i dag:
«Kunsten skal være kritisk. Den skal utfordre, skape refleksjon. Bindes kunsten fast i et etisk råd fornektes kunstenes virkelige styrke.»
Den store stillheten, Ingeborg Stana, Aftenposten, 30.06.2009
Hei, jeg er en kunststudent. Jeg er også voksen, og har vært regnet som voksen siden ca 1999. Jeg feirer mitt tiårsjubileum som voksen i år.
Det rare med studentstatusen er at voksenbegrepet ikke gjelder helt for oss. Helt voksen blir du når du er FERDIG med å studere. Så en yrkessjåfør på 20 år med fast jobb er faktisk litt mer voksen enn en studerende tobarnsmor på 30, som meg.
Denne introduksjonen om min identitetsfølelse kommer i kjølvannet av det ny-følte behovet for etiske retningslinjer fra min skoles ledelse, ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen. Jeg skriver ny-følte, fordi jeg tenker at det er en følelse som ligge til grunn for disse planlagte etiske retningslinjene. Og følelsen er redsel eller rädsla som er svensk for redsel, og høres mer redd ut enn det norske redsel, og som passer fint til en hendelse som skjedde i Sverige . Da en av Konstfacks masterstudenter, Anna Odell lot seg innlegge på psykiatrisk sykehus som del av sitt masterprosjekt. Og etterfølgende mediestorm. Er dette en kunsthøgskoles værste mareritt? En oppmerksomhet omkring kunsten som de sliter med å håndtere. Når media tar over kontrollen. Ja, Øystein Hauge “ jeg tror også det handler om tillit. Å stole på at Anna Odell kan ri stormen av.
Og hva er de redde for? At kunststudentene skal lage kunst som sårer, skremmer , sjokkerer, og fornærmer. Eller faktisk lage denne farlige kunsten som noen driver og maser etter. Både Trond Giske og Vetle Lid Larsen ser ut til å savne farlig kunst. Vi skal vel som kunstnere ta litt høyde for publikum også?
Men et samfunns etikk er vel forhåpentligvis ikke en konstant konstruksjon, men noe som kan og bør utfordres og være i bevegelse. Følge kulturen vår.
Som med alt som er dumt “ så lenge vi snakker om det etterpå, er det vel til å leve med?
Hvordan skal en skoles ledelse forholde seg til disse ustyrelige studentene? For studenter er jo noe annet enn de erfarne voksne som styrer skolen. For studentene er jo bare brukere av skolen. (Selv om den grusomme sannhet er at det ikke ville vært noen skole i det hele tatt hvis det ikke var for at det var noen studenter der). At det er et hierarki der er jeg til dels med på, og forstår jeg. Men det jeg gjerne vil frem til er at studenter er voksne mennesker. Og kunststudenter er selvstendige og kunnskapsrike voksne mennesker med den samme dannelsen som staben ved skolen (herregud, vi er jo fra middelklassen hele gjengen…)
Vårt etiske fundament er jo noe vi tok i bruk lenge før vi passerte dørstokken til Kunsthøgskolen. Og vi kunststudenter er også såpass med i offentligheten at vi kjenner når vi går for langt. Det er jo egentlig en ganske flott ting ved menneskers kultur.
Men selv jeg som feirer dette voksenjubileet i år, ønsker ikke å diktere andres etiske ståsted. Jeg tror ikke det har noen effekt for de med en hullete moral, og jeg finner det meget ubehagelig å sette noen over noen andre, som etisk vokter. Være seg om det er rektor eller Jørgen Hattemaker. Det får da holde at man nok får kollektiv motstand likevel. Det er der den etiske utformingen virkelig foregår. I “Hva vil de andre si.”
For min egen del er jeg faktisk ganske interessert i å vite hva de som tør å utfordre etablissementets enighet, og skolens tilstedeværende reglement , har på hjertet. Enhetskunsten er det vel ingen som ønsket seg? Og i hverfall ikke en kunsthøgskole?
Mitt velmenende råd til skolens ledelse er såre enkelt. Dropp oppdragelsen “ det er for sent, vi er blitt voksne.
les mer fra masterstudenter i Bergen på
http://www.ytter.no – der dette innlegget også er postet
Svenske Dagens Nyheter har fulgt «debatten om Konstfack» tett de seneste månedene. Nylig brakte de en svært interessant anmeldelse av Anna Odells utstilling «Rekonstruktion» på Kalmar konstmuseum:
«Historien om ett övergrepp. Vårens stora konstdebatt handlade om Anna Odells «Rekonstruktion». Nu visas en utvidgad version på Kalmar konstmuseum. Ett ödesmättat verk med koppling till kristen offermytologi, menar Dan Jönsson.»
Anna Odell: «Rekonstruktion», Dan Jönsson, DN, 22.06.2009
I dagens Morgenbladet har Kristian Skylstad et innlegg om GHB-saken, hvor han skriver ett og annet som kan leses med tanke på debatten om etiske retningslinjer ved KHiB:
For de med dårlig hjerte, Kristian Skylstad, Morgenbladet, 26.06.2009
Tidligere innlegg om GHB-saken og oversikt over den øvrige pressedekningen av avgangsutstillingen på Stenersenmuseet finnes her >>
Kulturnytt på P2 i går dekket også saken, satt i forbindelse med tidligere saker (blant annet klipp fra tidligere sendte intervjuer med henholdsvis Karl Edvin Endresen, Cecilie Lind og Kristian Skylstad), og med kommentarer fra Nina Malterud og Øystein Hauge.
Kulturnytt 24.06.2009 16:03, Nrk P2
Saken følges opp både i BT og Aftenposten i dag.
BT:
Kommentar av debattredaktør Hilde Sandvik, som blant annet stiller spørsmålene «Er kunstutdanninga ei profesjonsutdanning?» og «Har kunstnaren eit samfunnsoppdrag?»:
«Det kan sjå ut som om Kunsthøgskolen i Bergen lagar etiske retningsliner ingen har bedt om.»
“Kunst og etikk og sånt, Hilde Sandvik, Bergens Tidende, 25.06.2009”:http://www.bt.no/meninger/kommentar/sandvik/article873448.ece
Aftenposten:
Aftenposten bringer i dag et intervju med kunstsosiolog Kristin Josefine Solstad, og kobler også saken om etiske retningslinjer ved KHiB opp mot et oppslag de hadde søndag, hvor Ap.-medlem Inger Anne Hovland reiste spørsmålet «om det kan være politiske grunner til at norsk kunst er politisk impotent». Hovland uttaler til Aftenposten at hun mener kunstnerne selv må på banen: «For å slippe å ha en særdomstol for kunstfeltet, er det viktig at kunstnerne selv synliggjør seg i samfunnsdebatten og kunstproduksjonen. Kanskje grunnen til at disse retningslinjene kommer er at kunstnerne ikke har vært flinke nok til å kommunisere om kunsten sin». Solstad, som skriver en doktorgrad om forholdet mellom staten og kunstfeltet, er skeptisk til etiske retningslinjer for det kunstfaglige på kunstutdanningene: «Vi har valgt å organisere kunstlivet i statlige utdanningsinstitusjoner, men det blir feil hvis de skal opprette etiske retningslinjer for kunstproduksjonen. Kunstens drivkraft er å være et skritt foran, så må vi ha åpne linjer for de etiske retningslinjene i produksjonen […] For at morgendagens kunst skal bli skapt, den vi ikke forstår i dag, må vi ha en feilmargin for risikosatsing og prøving og feiling».
Aftenposten setter også saken ved KHiB i sammenheng med situasjonen på Konstfack i Sverige, hvor de lenge har hatt etiske retningslinjer, men hvor det er i ferd med å bli enda strengere. I følge avisen sier Mabel Selin, informasjonsansvarlig på Konstfack, at «Hendelser i vår viste at de etiske retningslinjene ikke var tilstrekkelige. Derfor har rektor satt ned en gruppe som skal utarbeide retningslinjer som skal gjelde for skolen som helhet. Han vil også nedsette et etisk råd ved skolen». Aftenposten siterer også leder av studentrådet på Konstfack, Erik Hellsten, som frykter at kunsten blir mindre fri, og som mener at det er spesielt problematisk om det er statlige kunstutdanninger som legger etiske føringer for kunsten: «Man kan ikke gi en elev «ikke godkjent» med den begrunnelse at verket er uetisk. Det er stor risiko for at etiske retningslinjer begrenser studentarbeid som kan virke opprørende».
Aftenposten har også et oppslag om saken i dag, som heller ikke finnes på nett (ennå?). Overskriften er «Kunstskole vil ha etisk regelverk», med ingressen «Ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen vil vedta etiske retningslinjer for kunstutdanningen. “ Fordekt statskunst, mener kunstkritiker».
Aftenposten har intervjuet både Øystein Hauge og Nina Malterud. (Og man får anta at de faktisk har intervjuet kunstkritikeren Øystein Hauge, ikke poeten Øystein Hauge som er avbildet i avisen.) Hauge sier følgende om det forslaget til etiske retningslinjer som foreligger: «Det sies blant annet eksplisitt at studentene ikke skal provosere med ting tredjeperson kan tolke som en uetisk handling. Et slikt regelverk står for en type idealisering av verdier som berører kunsten direkte». Rektor Nina Malterud mener på sin side at ledelsen ikke går for langt i å gripe inn i det kunstfaglige “ ifølge Aftenposten tror hun ikke at etiske retningslinjer hemmer kunstens kritiske potensial: «De vil ikke hindre noen som har noe på hjertet. Det finnes ytterst interessant og utfordrende kunst som ikke nærmer seg det grensesprengende i den form denne debatten handler om. Jeg oppfatter ikke dette som at man styrer innholdet i kunsten i utilbørlig grad, men at vi skal styrke kritisk refleksjon og diskusjon i utdanningssammenheng».
Ifølge Aftenposten synes Malterud at GHB-stuntet under åpningen av Kunstakademiets avgangsutstilling på Stenersenmuseet, der en student delte ut det narkotiske stoffet GHB, og den svenske kunststudenten Anna Odells iscenesatte «selvmord» har gjort etiske retningslinjer «enda viktigere». Til det sier Hauge, som tror det er nok av dem som mener at kunstfeltet og kunstnerne trenger en «oppstramming», at «Det er for galt om den type overflatekrusninger skal føre til en regulering av hele kunstfeltet, det som må være fritt. Loven gjelder for kunstnere som for alle andre. Kunsthøgskolene trenger ingen særdomstol som skal regulere kunsten, som vanligvis har vært og bør være et mye friere tankeområde enn andre profesjoner». Avslutningsvis sier Hauge at «Et slikt regelverk vil på ingen måte motvirke slappheten blant norske kunstnere, men innrullere kunsten enda mer i den sivilisasjonsprosessen som blant annet er symbolisert ved sammenslåingen av de ulike kunstinstitusjonene».
I sitt oppslag bringer Aftenposten også en kommentar fra Minerva-redaktør og stortingskandidat for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen. «Dette er et drøyere eksempel på statlig innblanding enn det meste jeg har hørt om. Det er skummelt hvis dette er føringene som ligger i flere institusjoner», sier Isaksen, og hevder videre: «Dette føyer seg inn i en trend av sensur og selvsensur. Det er ingen tvil om at internasjonalt og i Norge har ytringsfriheten fått dårligere kår de siste 10 årene».
BT ønsker ikke å legge intervjuet med Nina Malterud ut på nett. Begrunnelsen er at de vil at papiravisen og nettavisen skal utfylle hverandre, og ikke at bt.no skal være en kopi av papiravisen, eller vice versa. Dem om det. Med tanke på at dette er en sak av nasjonal interesse (minst), er det synd. Uansett, her er en gjengivelse av hovedpunktene:
Forslaget til etiske retningslinjer for kunst- og designfaglig virksomhet ved Kunsthøgskolen i Bergen, som er utarbeidet etter pålegg fra departementet og Riksrevisjonen, belyser i følge BT forhold som «juridisk ansvar, opphavsrett, ytringsfrihet og kunstetikk i det offentlige rom», og i tillegg er det utarbeidet retningslinjer som handler om forholdet mellom ansatt og student.
I intervjuet sier rektor Nina Malterud at det er «viktig å høyne bevisstheten om etiske og juridiske grenser», og at «det er en kunstners personlige ansvar om han eller hun velger å overskride disse grensene», men at det er «utdanningsinstitusjonens ansvar å sørge for at de har fått med seg kunnskap om dette». Om skolens ansvar sier hun videre at «Hvis KHiB godkjenner og støtter et uetisk eller ulovlig prosjekt, vil dette kunne virke som en godkjenning som svekker studentenes personlige ansvar for det han eller hun gjør. Kunstnere har ikke en egen frihet til å sette seg ut over norsk lov.»
I følge BT hevder Malterud at det har vært situasjoner ved KHiB der de har måttet stoppe opp og diskutere studentprosjekter før de har kommet for langt, og hun sier at «de største utfordringene oppstår når kunsten skal møte publikum i det offentlige rom». BT skriver at Malterud «forventer at studentene forholder seg til de etiske retningslinjene som eksisterer innen andre felt, som for eksempel journalistikk, når prosjektene deres grenser tett opp mot dette», og at «de som benytter dokumentariske uttrykk skal kjenne til begreper som kildevern, anonymisering og tilsvarsrett». Videre sier hun at studentene ikke skal kunne dekke seg bak at de ikke visste, og at skolen har ansvar for å «bidra til kunnskap og refleksjon». Avslutningsvis hevder hun ifølge BT at «Det ligger i den frie kunstens natur å sky alt som smaker av «vær varsom-plakater», men hvis kunsten skal være overskridende, må man vite hvilke grenser som skal overskrides». BT skriver at KHiBs rektor ikke frykter at kunsten skal bli for «frisert og kjemmet» av etiske retningslinjer, men at hun mener at løsningen ligger i å «løfte kontroversielle kunstprosjekter frem i lyset og diskutere innholdet før de er ferdige».
Vi jobber med saken!
Det er vel og bra å gjengi Øystein Hauges innlegg i debatten. Jeg takker for det, men det hadde også vært interessant å lese Nina Malterud sine argumenter for slike etiske retingslinjer. Er det mulig å få tillatelse til å legge denne artikkelen ut på nett?