Kunstneren som ville være en av gutta

«The fighting wasn’t the important part of the story. What I needed were the rules.»
– Chuck Palahniuk

Ronald Barthes skriver i essayet Fribrytingens verden: «Fribrytingens fornemste egenskap er at den utgjør et skuespill uten måtehold.» Slik er det også med No Más sin appell: sinnsbevegelser uten forbehold. En lengsel etter noe uutstudert, en spenning over noe ukontrollert som kan inntreffe.

The Name of the Game

MMA står for Mixed martial arts og er en fullkontakt kampsport der det meste av slag, spark og ulike låsegrep er tillatt. Reglene holdes på et minimum som skal forhindre alvorlige skader på utøverne. Siden oppstarten av Ultimate Fighting Championship på 90-tallet er MMA blitt umåtelig populært i land som Japan og Brasil, og står nå foran et mulig gjennombrud i USA. MMA er forbudt i Norge.

Kjetil Kausland har nærmet seg denne verden på avstand tidligere. I utstillingen «No Holds Barred» i Bergen Kunsthall i oktober 2006 viste han en serie nærstudier av MMA-fightere i tett omkransing med hverandre. Bildene ga assosiasjoner i flere retninger: det eksistensielle: en meningssøken i smerten, det kjønnede: mannsfelleskap og homoseksualitet og det religiøse: pinefull ekstase og transgresjon.

I løpet av et halvt år nå har forestillingen No Más gradvis bygd opp en makeløs bølge av entusiasme og forventning, i det minste blant Bergens kulturelite. Ryktene har gått om Kaus sitt treningsregime, og har skapt en nærmest pervers venting, ikke ulik sitringen man kunne få som barn ved ryktene om en annonsert slåsskamp på veien hjem fra skolen. Om man googler «Kjetil Kausland» får man treff på diskusjoner om forestillingen i alt fra diskusjonsfora for kulturfolket som Underskog.no til Kampforum.no. Den brede appellen var heller ikke å ta feil av på kampdagen: Aldri har så mange bredskuldrede ryggtavler og glattbarberte hoder vært observert i BIT Teatergarasjens lokaler som normalt er reservert den lokale menigheten.

«Kom igjen, Klaus!»

Teatergarasjen har for anledningen innredet scenerommet med et åttekantet bur midt i lokalet slik at publikum blir stående rundt. Det rekker å bli varmt og trykkende i scenerommet/hallen før Kauslands svenske motstander Martin Wojcik entrer ringen, etterfulgt av Kausland selv. Kausland er ingen pingle. I det han kaster av seg t-skjorten avslører han større og mer definerte muskler enn sin konkurrent, men som alle vet fra skolegårdens jungellov; fysisk styrke er sjelden den avgjørende faktor i slåsskamper. Som regel handler det om utpsyking, og her nok også om erfaring og teknikk. Wojcik er nylig blitt MMA-proff, men har fortid fra judo på høyt nivå i Sverige, så kanskje bør Kaus strategi være å forsøke holde kampen mest mulig stående?

Første runde preges av relativ nervøs føling på hverandre. For det meste spark mot leggen og slag mot ansiktet som sjelden eller aldri treffer rent. Wojcik har også et og annet høyt spark som Kaus unngår til publikums uttrykte lettelse. Kausland har publikum i ryggen: Alle er på fornavn med ham og «Kaus!» blir til forveksling «Klaus!». Kausland virker kanskje mest nervøs av de to, noen mener å observere muskler i høyspenning i det han entrer, og de få slagvekslingene gir et forvarsel om Wojciks presisjon. Midt i runde to skjer det. Kaus og Wojcik støter sammen over en serie slag mot hverandres ansikt, som svensken kommer best ut av. Mens Kaus delvis er lammet følger Wojcik rutinert opp med et klinisk svingspark mot høyre side av ansiktet som etterlater Kausland lamslått og oppkuttet mot gjerdet. Wojcik eksploderer så over ham med en serie slag og til slutt en rett venstre som sender Kausland utstrakt i canvasen. Dommeren dytter vekk en oppjaget Wojcik som jubler mens Kaus mottar legehjelp. Til slutt reiser en blødende, men glisende og tydelig lettet Kausland seg opp og får velfortjent applaus av publikum for heroisk innsats.

I øyeblikkene etter at kampen er over slår skuffelsen inn: «Var dette alt?» spør man seg. Selve kampen pågikk neppe i mer enn 10 minutter, og selve nedslåingen i ca. 10 sekunder. Denne skuffelsen gjennomsyrer sågar kulturjournalist Jan Landro i sin anmeldelse i Bergens Tidende. Noen tilfeldige tilskuere jeg snakker med gir også uttrykk for at de likte det, men at det varte litt for kort. Egentlig forholder det seg omvendt. Performancen har nemlig foregått i månedsvis som en uutløst forventning i folks hoder i. Selv har jeg tatt meg selv i en skamfull lengsel etter å se slaktingen og ydmykelsen av Kausland. Begjæret mitt følger tilsynelatende følgende logikk: Kunstner prøver å få virkeligheten i tale, og virkeligheten svarer tilbake ettertrykkelig med et slag i trynet.

Tap av ansikt?

Strukturelt har frembringelsen av No Más klare karaktertrekk med hvordan den franske religionssosiologen Roger Caillois i boken Man and the Sacred beskriver arkaiske samfunns sankekultur og festivaltid, der det materielle overskuddet ødsles i en kort unntakstilstand før kosmos gjeninnsettes på ny. Kausland sine forberedelser besto angivelig av 8-10 timers harde treningsøkter i uka siden august 2007 før han gir alt i en 10 minutters eksplosiv finale. Kausland har møysommelig bygd opp og oppdemret kropp og sinn til dette ene klimakset.

Opprinnelig var det festivalen som rommet overskridelsens mulighet i de arkaiske kulturer. En overskridelse på mennesket selv må nødvendigvis innebære en forandring av form og identitet: et selvtap som muliggjøres av en eksplosjon av en grunnleggende annethet. Festivalen i dagens kultur har imidlertid fjernet seg så langt fra sitt arkaiske utspring og sin sentrale plass i samfunnsorganiseringen det er mulig å komme. Illustrerende nok konkluderte en festivalforsker nylig med at festivalene styrket selvfølelsen og den lokale identiteten.

Problemene med transgresjonens mulighet i den senmoderne kultur lar seg illustrere gjennom scenografien i Teatergarasjen. Mellom oss og buret er det et åpent rom før det igjen står sikkerhetsgjerder. Dette ingenmannslandet skaper en avstand og en avgrensning som man må anta er forskriftsmessig fundert fra myndighetene sin side. Det er derfor ikke gitt at det vil skje en overskridelse for Kausland, og en sublim opplevelse for betrakterne, slik filosof og kampsportentusiast Lars Fredrik Svendsen optimistisk uttrykker i et forhåndsintervju i Klassekampen. Ideelt sett vil både utøver og betrakter oppleve emosjoner som man sjelden har tilgang til. Og til tross for at dette kanskje er noe nærmest unikt i en kunstsammenheng, er det langt unna den fundamentale selvtilintetgjørelsen som denne mystiske bevegelsen opprinnelig innebar. Enkelt sagt: Sticks and stones may break my bones, but words will never hurt me. Selv om hvert bein i kroppen skulle knuses, er bevisstheten eller identiteten tilstivnet. Dermed risikerer No Más å fremstå mer som et spetakkel enn en festival som innbyr til transgressive erfaringer.

Illegale uttrykk

MMA-formen er forbudt i Norge, men tillatt i de fleste andre land. Dette juridiske forbudet plasserer No Más inn i en topografi av forbud og overskridelse. Profesjonell boksing har likeledes vært forbudt i Norge i en årrekke, men utover noen få utøvere og spesielt interesserte er det få som lar seg provosere nevneverdig av det. Det er rimelig å anta det samme med MMA: Det vil være å undervurdere ambisjonsnivået i prosjektet å simpelthen tilskrive Kausland intensjoner om å rette søkelys på norsk lovgiving mot enkelte kampsporter.

Opinionen bak forbudet er mer interessant. Nemlig en beskyttende politikk mot uønskede profaniteter forbundet med tradisjonelle maskuline verdier bl.a. i forbindelse med det planlagte lovforslaget som vil gjøre kjøp av sex forbudt i Norge og det mye omdiskuterte Mannspanelet nedsatt av tidligere Barne og -likestillingsminister Karita Bekkemellem.

Den norske mannen anno 2008

Utdragene fra rapporten fra Mannspanelet som er offentliggjort på Barne- og likestillingsdepartementet sine hjemmesider taler om maskuliniteter istedenfor maskuliniteten. For å redusere mannens identitetsforvirring og avmakt ser man for seg at en pluralisering vil begrense presset på mannen og bl.a. redusere vold i parforhold. Leder i mannspanelet Arild Stokkan-Grande ble i forbindelse med rapporten intervjuet i Aftenposten. Her listet han opp et sett av mannlige verdier som ikke lenger er ønskelige: bl.a. individualisme, styrke, dominans, ta det som en mann, kontroll og macho. Antagelig alle verdier som betraktes som essensielle kjerneverdier blant MMA-universets utøvere og fans. Ved å løfte frem MMA som fenomen til offentligheten peker dermed Kausland på en negasjon av statsfeminismens idealer.

Et spørsmål blir imidlertid om det faktisk forholder seg slik at disse verdiene reelt sett er truet? Selv om de kun ligger noen hundre meter fra hverandre er det for eksempel en dyp verdikløft mellom steder som Landmark og Teatergarasjen og mer folkelige steder som Fotballpuben. Om man tar et sideblikk på den mest spektakulære (i ordets debordske forstand) idretten av dem alle: fotballen – vil man raskt oppdage at den tradisjonelle mannen og de kjønnskonservative verdiene lever i beste velgående. I TV-programmer som TV2s FotballXtra, TV3s Onside: UEFA Champions League og NRKs Bakrommet er menn fremdeles menn, og maskulinitet skrives i entallsform.

Bakrommet hadde nylig en debatt om Ole Paus sitt utfall mot fotballen og Dagbladets sportskommentator Morten Pedersen på Grosvold. Etter at Pedersen hadde forklart seg, ble programmet avsluttet med et klipp av Ole Paus sin sønn Marcus Paus (han ser ut som en ung Ingvar Ambjørnsen) – som uttaler med lys stemme at han ikke har greie på fotball. I det vignetten til Bakrommet ruller ned og lyden fra studio slås av ser vi de staute menn av sportsjournalister og inviterte fotballutøvere bryte ut i rå latter. Man kan jo bare spekulere i hva som ble sagt, men sannsynligvis var det ikke så langt fra en kommentar en av Wam & Wennerøds identitetsforvirrede langhårete karakterer får slengt etter seg på gata i Oslo tre tiår tidligere fra en representant for den tradisjonelle norske mannen: «Du ser ut som ei fitte i trynet!» Den kulturelle uorden fra det feminiserte Grosvold er gjenopprettet.

Kampen for å gjøre MMA eller undertrykte sider av mannligheten eller mennesket akseptert er problematisk. Barthes forsto dette: Fribrytingen er et skuespill, iscenesatt som sport har den ingen interesse slår han fast. Overskridelsens paradoksale egenart er at den er avhengig av tabuet. Om alt blir tillatt vil ingenting lenger ha noe kraft. Michel Foucault kommenterer eksempelvis i essayet «A Preface to Transgression» om Georges Bataille, at for Bataille var seksualitetens kraft aldri så sterk som under kristendommens forestilling om synd.

Med No Más bringer Kausland interessant nok et annet verdisett til torgs i den offentlige debatten. Men prosjektets iscenesettelse av maskuliniteten risikerer kanskje å på den ene siden å bli repressivt tolerert som ren kunst av teaterpublikummet og umiddelbart godtatt av MMA-entusiastene som ren idrett. Kan man fremdeles tenke seg kunsten som en overskridelsens strategi? I boken Andy Kaufman – Wrestling with the American Dream (2005) skriver kulturviteren Florian Keller om den amerikanske performanceartisten Andy Kaufmans strategi som en slags overdreven konformisme: Eksempelvis en serie wrestlingkamper mot kvinner. Kaufman vant alle og bekreftet med det loven eller tabuet: Menn er sterkere enn kvinner, og utnytter dette.

Jakten på fedrelandet

Kanskje er No Más først og fremst en iscenesettelse av identiteten til de bredskuldra guttegjengene som ivrig henger rundt gjerdet i Teatergarasjens lokaler denne kvelden. En åpenbar referanse til No Más er naturligvis Chuck Palahniuks roman Fight Club (1997). De kjempende unge mennene i Fight Club er en fortapt generasjon uten fedre. Fight Club tegner et bilde av en degenerert maskulinitet. Jeg-karakteren sin gråtepartner Bob blir et potent symbol på fallossignifikantens fall med sine fjernede testikler og utviklede bryster.

Det som fribrytingen mimet for Barthes er en ideell forståelse av tingene: tilskuerne blir for en kort stund hevet over hverdagens flertydighet, og man kan nyte en panoramisk utsikt over en entydig natur der tegn endelig tilsvarer sak. Utøverne blir guder som åpner naturen for oss og avslører bildet av en Rettferdighet som endelig er blitt forståelig. Det interessante i vår kultur er kanskje det sosiologiske faktum at unge menn trekkes mot fenomen som MMA. Dermed risikerer også Mannspanelet å ha snudd problemet på hodet: Det er ikke den overskyggende maskuliniteten som en uoppnåelig idealstørrelse som henger over hodet på mannen i dag, det er mangelen på den.

Caged men

Om MMA-fenomenet representerer et friareal med potensiale i dagens kultur er tvilsomt. Interessant nok tok populariteten til MMA av utover 90-tallet, samtidig med Fight Club. MMA synes å være en grunnleggende postmoderne kreasjon der aktører fra alle verdenshjørner og fra ulike kamptradisjoner settes opp mot hverandre i en verdensspennende profesjonell liga (PRIDE) til stor glede for kommersielle interesser deriblant arrangører, sponsorer og TV-selskap.

Under skrivingen av denne anmeldelsen har jeg sett haugevis med YouTube klipp av typen «Best MMA knockouts ever» osv., og browset meg gjennom endeløse bildeserier av MMA-fights. Gradvis ble jeg mer og mer utålmodig i jakten på den mest brutale slaktingen. Parallellene til den utilfredse nettsøkingen etter den perfekte pornografien er slående: MMA og pornografien synes som to strukturlike ytterpunkter i begjærøkonomien som begge virker utilfredsstillende tilfredsstillende. Er ikke dette det spetakkelet Guy Debord skrev om i sin mest perverse form?

Barthes kommenterer hvordan fribrytingen representerer en uttømming av det indre til fordel for ytre tegn. Fribrytingen inneholder imidlertid et univers av gode og onde karakter: Det er tvilsomt om MMA tillater den samme mytologiseringen: her synes alle karakterene isteden å være amoralske. Rettferdigheten inneholder kimen til sin egen overtredelse for Barthes: Det er fordi det finnes en lov at det er så forlokkende å se lidenskapen bryte den. Er ikke MMA snarere negasjonen av dette? Her er ingen mytologisert lov av gjengjeldelse, eller den sedvanlige turntakingen og comebacket som for eksempel boksefilmene urealistisk tyr til. Bare en meningsløs, plutselige utsletting eller tilintetgjørelse. En postapokalyptisk kampsport for en postapokalyptisk tid?

Det nevnte antiklimaks og den skuffelse som kom da No Más var over, handler ved ettertanke om en fornemmelse av tristhet fordi disse rystende tilstandene er en sjelden vare i våre daglige liv. TV3s programleder Jan Åge Fjørtoft ble en slags samtidsprofet da han nylig utbrøt entusiastisk: «Det er vel bare idretten som kan gi oss slike øyeblikk i dag?» Anledningen var Frank Lampards perfekte straffespark i semifinalen i Champions League – til tross for stor sorg over sin nylig avdøde mor Pat. Lampard la seg i en bedende stilling mens han kysset sørgebåndet sitt. Så mye for Fjørtofts uttalte kristne tro. Det mytiske drama som idretten tilbyr er alt vi har igjen.

No Más ble utvilsomt en hit målt i publikumsappell da den lyktes i å gi mannen i gata en unik teaterperformance. Den Kaustiske soda lyktes også langt på vei i å smelte de fremmøtte og treffe dem i mellomgulvet, enten med sitrende forventning, nervøs empati, vemmelse eller bejublende blodlyst. Men om den har levert noe varig utover det rent spektakulære for eksempel i den norske verdidebatten, eller åpnet en revne i noe annet enn Kauslands eget kinn er kanskje mer usikkert. Til det trenges nok sterkere lut. Men Kaus ble vitterlig i noen øyeblikk gjenfødt som Klaus.

Bildene i artikkelen er hentet fra Youtube, der de er publisert av profilene ranunkel10 og olesolheim.