Organiske former i olje- og tørrpastell er smurt på tre uoppspente lerreter, hengende i hoftehøyde fra en cirka tre meter lang rørformet konstruksjon i hvit gips. Fra konstruksjonen stikker det ut en sverm av aktive hender. De er noe større enn en voksen menneskehånd og varierer mellom å gestikulere og berøre. Kopper, egg, brødskiver med mer sendes fra hånd til hånd. Sammen utgjør hendene en dynamisk lenke eller parade av smått differensierte figurer som i omfang og tetthet gir assosiasjoner til klassiske friser. Ifølge symbolleksikonet til Juan Eduardo Cirlot, en spansk kritiker og dikter med tilknytning til surrealistene, er hender i den egyptiske symboltradisjonen symboler på styrke, mens den psykoanalytiske tradisjonen, via Carl Jung, tilskriver hånden generativ betydning.
Nesten alle verkene i Ida Madsen Følling og Markus Li Stensruds utstilling Domestisime på Podium består av bilder som benytter gipsstøpte hender som støtte. Et lite, liggende bilde, også i pastell, er spent ut ved hjelp av en gipsramme dekket med aktive hender, slik at verket ligner en krybbe, miniatyrseng, eller kanskje et sidebord. På veggen er det montert en hånd som klyper et bilde mellom fingertuppene, omtrent som et kjøkkenhåndkle. I hjørnet står en stabel med bøtter i hvit gips med bilder (flekket med fargepigment) hengende over kantene som vaskekluter. Her fremmanes de rutinemessige og hjemlige delene av hverdagen.
Følling og Stensrud organiserte én av fjorårets fineste gruppeutstillinger, Kollektivt kaosmos på Kunsthall Oslo. Den bød på en eklektisk og tverrgenerasjonel miks kunstnere, med verk på omtrent alle tilgjengelige flater, og opplevdes som et forsøk på å fusjonere tretti kunstneriske prosjekter til én kollegial installasjon. Gesten blottla utstillingen for det den var (og det utstillinger oftest er): et produkt av sosial samhandling. Som på Kunsthall Oslo, er inntrykket av utstillingen på Podium at det handler om å vise hvordan kunsten blir til fra bunnen opp, gjennom kollegiale samtaler og hverdagsliv. Det er en modell som legger vekk idéen om kunstneren som suverent geni, og som i stedet ser til det kollegiale nettverket som kunstens utspring. Best – eller i hvert fall mest original — er den når den ikke blir til på bestilling fra institusjonen eller kuratoren, som ønsker å kveile noen verk rundt sin utstillingsidé eller tikke av stilistiske, mediale eller politiske bokser i sitt program.
Det er imidlertid ikke kun disse programmatiske assossiasjonene til kunstens vesen som vrimler inn og ut av tankene når jeg beveger meg rundt i Domestisme. Utstillingen baserer seg på et samarbeid på tvers av privatsfæren og kunsten (utstillingsskrivet opplyser om at Følling og Stensrud er samboere). Referansene til husarbeid, matlaging og hjemmet peker mot de arbeidsoppgavene som ikke belønnes med status eller penger, men som likevel må utføres for å få livet til å gå rundt. Kritikken av de sosiale og økonomiske premissene for husarbeid strekker seg tilbake til feminismens begynnelse på midten av 1800-tallet og fortsetter i dag, spesielt i den skolen av feminismen som er opptatt av klassespørsmål. I kunstsammenheng er det kanskje den amerikanske konseptkunstneren Mierle Laderman Ukeles som er mest kjent for å ha satt kritisk søkelys på hierarkiene som eksisterer i tilknytning til arbeid: hva som erkjennes som arbeid, hvilket arbeid som lønnes og ikke, hvilket arbeid som gir status.
En annen måte å se denne utstillingen på er dermed at den peker på at ikke all kunstproduksjon erkjennes som arbeid; slik har det likhetstrekk med andre former for arbeid som ikke anerkjennes eller belønnes, hvor kollektiv organisering har vist seg nødvendig for å få rettigheter og anerkjennelse. Det er heller ikke vanskelig å se at ringvirkningene strekker seg til privatsfæren. Fordelingen av husarbeid, barnepass og matlaging har en tendens til å skyves på den ene partneren i større grad enn den andre, når det foreligger en deadline eller et prestisjeprosjekt. Utfordringen er å ikke la denne skjevfordelingen sementerer seg over tid.
Hva så med bildene? På en stor gipsplate, formet som et overdimensjonert pizza-stykke, holdt ut fra veggen av to hender, er det klistret tre solnedganger, som for mitt øye virker være parafraser av Munchs Solen (1916). Et stort bilde slengt over en gipsstøtte, omtrent som et teppe, består av flere kontrasterende fargefelt, noen fylt inn med korte, uniforme strøk, andre med bølgende linjer som kan minne om korallrev. En hånd figurerer nederst i bildet og i midten noe som kanskje er en vase. I sum ligner det et forflatet fauvistisk interiør, ikke helt ulikt Ingrid Toogoods utstilling på ISCA før jul i fjor, som jo også trakk bildene ut i rommet, riktignok med andre virkemidler. Jeg sitter med en følelse av at denne tendensen – å returnere til modernistisk forbilder og pirke i presentasjonsformen – handler om å stadfeste den estetiske erfaringens egenverdi. Dette er tross alt estetisk besnærende verk – støtter så vel som bilder – som ikke forutsetter at man bryr seg nevneverdig om hvorvidt de er koblet på idéer om kunsten vis-a-vis arbeid for å gi uttelling. Samtidig, her er det tett mellom de ladede symbolene, slik at det optiske registeret liksom blir agnet på fiskesnøret som drar deg med.
