36 guder var med på å sette sammen det første mennesket før den skapende guden, Täne, blåste liv i henne. Dette mystiske nummeret, som kan spores i religion så vel som i vitenskap og matematikk, er også tittelen på Ann Cathrin November Høibos tredje separatutstilling på Standard (Oslo).
To større skulpturer, to vevarbeider, en serie mindre messingelementer og tre musefeller med hver sin tusenlapp som åte, er spredd utover galleriets to rom. Titlene for alle verkene er sparsommelige Uten tittel (36).
Med to overdimensjonerte, hodeløse messing-skjeletter hengende som marionetter fra taket i galleriets største rom, trekker November Høibo oppmerksomheten vekk fra utstillingens tittel og numerologiske konnotasjoner, mot noe konkret og fysisk, mot kroppen. Noen messingrør er sveiset sammen til enkle brystkasser med tre par ribbein hver, ben og armer er holdt sammen av knyttede strikkbånd og tynne lateksslanger i varierende farger.
Skjelettene holdes oppe av sykkellåser festet til metall-lister i taket. Disse litt spøkefulle og barneromsaktige skjelettene, og låsene av merket Kryptonite (kjent for å være ekstremt enkle å dirke opp, men også en referanse til stoffet som tapper Supermann for krefter), vekker en barnlig eksistensialitet, som balanserer mellom alvor og lek. Det er en sympatisk invitasjon til refleksjon rundt styrke og svakhet, det å skape kontroll og å miste kontroll, forsterket av en utsøkt materialitet.
I galleriets andre lokale kan man langsmed veggene og oppe under taket se en serie små, rettvinklede messingrør med kvadratisk tverrsnitt på rundt 2 centimeter. Noen er montert i par, noen er presist innviklet i neonfarget gasbind, såkalte «Scotchcasts». Den myke bandasjen er viklet tett rundt metallet, som om den verner om et brudd.
I den sparsommelige installasjonen er hvert messingelement omhyggelig plassert og tilpasset arkitekturen, og kan lett oversees. De kan nærmest sies å være stedsspesifikke i begrepets tradisjonelle betydning. Detaljer gjør likevel at de er noe litt annet enn en påpekning av galleriet som institusjon: Overflatebehandlingen bærer preg av misfarging, og sølvet i skjøtene blør ut og danner nye mønstre og sjatteringer. Ved nærmere iakttagelse kan man også se spor av fingeravtrykk flere steder. Det kan virke som om November Høibo relaterer seg til den stedsspesifikke tradisjonen først og fremst på et retorisk plan, for disse objektene viser også til berøring og en intimitet mellom mennesker og materialene vi bearbeider.
De to vevene er montert på veggene i de andre rommene. På endeveggen, helt innerst i galleriet, henger det største – abstrakte sjatteringer i en blanding av tyll, silke, bomull og nylon. Et hull eller en revne i veven er blitt stående som et gapende sår. Nylonen som omringer hullet ligner bandasjen man kan se på noen av de små messingobjektene, som er installert også her. Sett i sammenheng vekker de assosiasjoner til ulike helbredelsesprosesser. Akten å veve og akten å binde et brukket ben får et slags underlig likhetsforhold.
I dette rommet finnes også en kjærlighet på pinne hvilende oppå en av messingmodulene. Sammen med tre musefeller med hver sin tusenlapp i, forsterker dette verket følelsen av en skjør balanse mellom lek og alvor. Musefellene kan enklest forstås som en tongue-in-cheek kritikk av kortsiktig investering – et skråblikk på markedskreftene på det internasjonale kunstmarkedet. Men jeg ønsker å tro at det er noe mer her enn en enkel latter og en konklusjon om at, jo, vi er alle fanget i det samme nettet vi kaller kapitalisme. Det kan også hende November Høibo bare er fan av galgenhumor.
Denne utstillingen kan uten problemer leses som en del av samtidskunstens bearbeiding av forholdet mellom kultur og materie. Som mennesker må vi orientere oss i virkeligheten med de midlene vi har til rådighet. November Høibo viser oss at vi lager språk, objekter og bilder for å kunne håndtere en, tross alt, fysisk eksistens. Denne analytiske dimensjonen i kunstnerskapet får imidlertid ikke utfolde seg med full kraft. I stedet forblir verkene i denne utstillingen hentydninger.
Fem år etter at hun ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo og fire år etter at hun ble plukket opp av Standard, utgjør denne utstillingen et godt utgangspunkt for å reflektere over Ann Cathrin November Høibos kunstnerskap og hennes posisjon i norsk kunstliv. I 36 viser hun en evne til å balansere mellom rendyrket visualitet og kritisk sans. Samtidig fornemmer jeg en vilje til å diskutere de uklare linjene mellom markedskreftene, gallerikulturen og utviklingen av hennes eget kunstnerisk utrykk.
I denne enden av det nye norske kunstmarkedet eksisterer det en norm for kunstobjektets utseende og finish. Denne er selvfølgelig hverken universell eller nøytral. Ann Cathrin November Høibo kan, med litt velvilje, sies å være seg dette bevisst. Samtidig lever hun opp til alle de formale forventningene markedet kan ha til henne. Det er en krevende balansegang, men den forsøksvise kritikken må tas lenger enn små, satiriske stikk hvis betingelsene for de rådende estetiske systemene skal komme frem i lyset. Hun antyder en institusjonskritisk posisjon, men uten å gå i dybden med en slik kritikk. Den virkelige styrken i utstillingen ligger på materialnivå.
En versjon av denne artikkelen finnes i Morgenbladet Kunstkritikk nr. 3 2016.
