Grytidlig i går, mandag 28. mars, ble kampanjen Stopp Oljeletinga innledet med en aksjon i Oslo, hvor medlemmer av Extinction Rebellion (XR) blokkerte et 300 meter langt tog og flere tankbiler som skulle frakte flydrivstoff fra Sjursøya til Oslo Lufthavn. En anonym kunstnergruppe med navnet Blood and Fire hadde laget to store «kloder» som ble brukt i blokaden, som varte fra femtiden om morgenen til utpå kvelden. Aktivistene låste seg fast, og for å kunne fjerne dem måtte politiet, symbolsk nok, ødelegge klodene. Blood and Fire vil i midten av april ha en utstilling relatert til aksjonen, på galleriet Høg Standard, som siden oppstarten i fjor høst har vært dedikert til klimakunst.
Dokumentarfilmskaperen Thomas Østbye, som var til stede for å filme aksjonen, sier til Kunstkritikk at politiet brukte rundt en time i går formiddag på å få fjernet en bestemor og en småbarnsmor som hadde lenket seg fast i den minste kloden. Den andre, større kloden, ble ødelagt og fjernet av politiet i går kveld. Aktivistene ble bortvist fra området i 48 timer og ikke arrestert, men ifølge Jesper Lagerman, en talsperson for Stopp Oljeletinga, tenker flere av aktivistene å vende tilbake, og risikerer dermed arrestasjon.
Stopp Oljeletinga er del av den større internasjonale aksjonen Just Stop Oil, som i mars-april kan merkes i form av sivil ulydighet-aksjoner i Storbritannia, USA, Australia, Italia, Sveits, Frankrike og Tyskland. Den norske kampanjen har to krav – for det første at norske myndigheter erklærer at de øyeblikkelig skal stanse utdeling av letetillatelser for olje på norsk sokkel, og for det andre at regjeringen må legge fram en plan for rettferdig omstilling for arbeiderne i oljesektoren. Begge deler er krav som synes vanskelig å få innfridd med det første. Den nye regjeringen bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet har det til felles med den forrige Høyre-ledete regjeringen – og flertallet av partiene på Stortinget – at de ikke har noen planer om stans i norsk oljeleting. Tvert i mot mener flertallet – stikk i strid med hva FNs klimapanel sier om saken – at det er riktig å lete etter mer fossil energi på norsk sokkel.
Østbye, som i fjor lanserte filmen The Play of Everyman / Enhver har rett til, om rettstatens behandling av det første norske klimasøksmålet, holder nå på med film nummer to i det som er tenkt å bli en trilogi om strategier i klimakampen. Han forteller at del to skal handle om det å gå til direkte aksjon, og følge en gruppe som bruker sivil ulydighet. Han har tidligere fulgt og filmet to andre XR-aksjoner, og filmet store deler av gårsdagens aksjon. Planen er å velge ut materialet fra én av de tre aksjonene til en rent observerende dokumentar, som er ment å gi innblikk i hvordan sivil ulydighet gjøres og oppleves.
Han understreker at strategien med å lage aksjoner ligger nærmere hans egen klimakamp enn det klimasøksmålet gjorde, og at han dermed har god tilgang, men at det også gjør det mer utfordrende kunstnerisk, å være observerende og samtidig nært på prosessen og tankene til de som deltar.
– Det å uttrykke seg direkte om noe så alvorlig er vanskelig, så det å lage en dokumentar er en måte å kunne lage noe på et tema som jeg har så mye følelser knyttet til. Dokumentaren binder meg til virkeligheten. Det er ellers litt nytt for meg å være rent observerende, jeg har gjort mer stiliserte, konstruerte ting tidligere.
Bruken av sivil ulydighet handler om å skape en dilemmasituasjon, forklarer Østbye.
– Det blir et dilemma for styresmaktene når det å gripe inn mot noe som ikke er kjempealvorlig kan ansees som overilt og skape sympati for aksjonistene, samtidig som aksjonen er såpass alvorlig at den skaper forstyrrelse. Blood and Fires klode er del av det dilemmaet – den viser hva man står for, fungerer materielt som blokkering og må ødelegges for å fjerne aktivistene. Det er et uttrykk som inkluderer planen om bruk og hvordan det skal bli reagert på det. Enten kan den stoppe noe – eller den må ødelegges av de som sitter med makt for at de skal kunne fortsette.
Om sin egen motivasjon sier Østbye at han mener klimakampen er så eksistensiell og alvorlig at det er viktig å undersøke og spre forskjellige strategier også gjennom film og kunst.
– Aktivisme portretteres gjerne utenfra i media, eller er personfokusert. Aktivistenes kamp er også en del av en mediekamp, så de bildene og representasjonene som kommer ut er ganske begrenset i hvilke sider de viser, også det som kommer ut «fra» aktivister. Jeg tror flere kunne tenke seg å bruke denne kampformen om de hadde innsikt og inspirasjon til å gjøre det. Også kunstnere – selv om kunstnere i Norge, spesielt middelaldrende som meg, virker ganske anemiske når det kommer til vår tids viktigste kamp.
