– Da jeg var 10 år sa læreren min at jeg var flink til å skrive, og at jeg skrev som en mann, forteller Stina Högkvist, direktør for Nasjonalmuseets nyopprettede samlingsavdeling.
– Jeg ble litt forundret. Jøss så rart at jeg, en liten jente, skrev som en mann. Det var et kompliment, men jeg har alltid vært stor i kjeften og fikk læreren til å forstå at det ikke var jeg som var feil, men hennes begreper som var for små, sier Högkvist. Siden har hun konsekvent vært opptatt av å utvide perspektiver.
Kunstkritikk møter den nye avdelingsdirektøren i Nasjonalmuseets bibliotek noen dager før hun skal tiltre. Hun kaller stedet sitt sanatorium – og går her minst en gang om dagen for å få nye impulser, teste ut ideer og lese bøker.
Likevel er Stina Högkvist ingen kurator som slår deg i hodet med akademiske begreper og besværlig diskurs. Snarere virker det som om hun tør å la seg berøre av kunst, og å lage utstillinger som spiller på humor og følelser.
Det er ikke en typisk maktperson Nasjonalmuseet har valgt til stillingen som samlingsdirektør, men en fagperson fra museets egne rekker, med genuin entusiasme for kunst. Stina Högkvist har jobbet som kurator ved avdeling for samtidskunst siden 2006. Nå får hun i oppgave å lede den store avdelingen som erstatter denne og de andre tidligere avdelingene: arkitektur, design og eldre kunst. Hun får ansvar for å utvikle samlingen, for museets skiftende utstillingsprogram og for å «løfte frem nytenkende prosjekter».
Hun har en ydmyk innstilling til oppgaven, og understreker betydningen av samarbeid med fagfolkene på museet. Utstillingene skal springe ut av de ansattes interesser, sier Högkvist.
Fra biblioteket går vi ned til byggeplassen på Vestbanen, der Nasjonalmuseet åpner i 2020. Vel oppe i det som kalles Alabast-hallen blir jeg klar over dimensjonene på det nye bygget. Det blir veldig stort.
Kunstkritikk: Det nye Nasjonalmuseet blir stort og kostbart, oppmerksomheten øker og det er høye forventninger. Hvordan skal dere klare å fylle det nye museet?
Stina Högkvist: I Nasjonalmuseet har vi en enorm faglig bredde og variasjon og vi vil vise hele dette fantastiske, fargesprakende spekteret. At du kan ha det bittelille og smale, i tillegg til det kjempestore. Publikum skal få oppleve ting de ikke visste de ville ha. I en tid hvor så mye er digitalt er det veldig fint med denne store analoge ressursen midt i byen.
Utstillingene må være stedsspesifikke, i rommet, i tiden, i kunsthistorien, og det trenger ikke å se ut på en bestemt måte. Alle vinkler skal være gjennomtenkt, og ingenting kan tas for gitt. Det skal komme frem unike svar. Du skal komme ut fra en Picasso-utstilling og bare tenke «Yo, Picasso»! Det nye museet gir mange nye muligheter, men det er også som en stor ny kropp, vi må lære hvordan bygget fungerer.
Kjenner du et press på at utstillingene må trekke et stort publikum?
Klart vi kjenner på presset. Det er once in a liftetime å åpne et slikt museum. Men presset skal ikke styre oss, vi skal jobbe med selvtillit, ha trygghet og våge å ta risiko. Når ting er gjort med kjærlighet og gedigen arbeidsinnsats, når det står en sterk vilje bak, da merkes det. Og da kan utstillingen handle om bildekk fra 70-tallet eller en maleriutstilling med Monet. Det er veldig romantisk, men jeg tenker «you can’t fake it». Du taper om du prøver å være smart.
Kommer dere til å klare det?
Jeg håper at vi skal kjenne roen og tryggheten til å jobbe på den måten, og det vil jeg bidra til. Vi må få frem individene i institusjonen og de særegne interessene, det lokale og nasjonale preget. Reiser jeg til et kunstmuseum i Lisboa er ikke det for å se enda en Donald Judd. Jeg vil ha det lokale inn under huden, markører som viser at jeg faktisk er i Portugal, sier Högkvist til Kunstkritikk.
Nylesninger
Etter studier i Sverige flyttet Högkvist til Oslo i 2005. Hennes første jobb som kurator var ved Riksutstillinger, og en konsertturné med KILLL. Bandet, med intense konserter i krysningen rock og billedkunst, advarte publikum om reell fare for epileptiske reaksjoner. Musikk har senere fulgt produksjonene hennes. Sammen med Sabrina van der Ley kuraterte hun gruppeutstillingen I wish this was a song på Museet for samtidskunst i 2012, og ikke minst var musikk og sang elementer i utstillingen Hot Pocket med Tori Wrånes i 2017. De forskjellige kunstartenes innvirkning på hverandre, populærkulturen og historien, synes å være viktig for Högkvist. «Nylesning» er et begrep hun bruker hyppig.
– Jeg har arbeidet på Nasjonalmuseet siden 2006. Her har jeg fått tid til å forske, og denne langsiktigheten tiltaler meg fordi jeg får tid til å jobbe med kunsthistorien, til å gjøre nylesninger. Det finnes en idé om at slik forskning må være fryktelig kjedelig, men det er jo det mest spennende detektivarbeidet som finnes.
I Sidsel Paaske-utstillingen Like før (2016) overtok jeg et dødsbo fra hennes sønn. Dette var ikke en nylesning per se, ettersom det nesten ikke fantes noe å lese om henne. Her måtte jeg begynne fra bunnen, og jeg kjente på hvilken makt jeg har som historiker; hvor viktig det var å være ydmyk i plasseringen av henne som individ og kunstner i en historisk sammenheng.
Hvorfor er kunst viktig for deg?
Det er nesten umulig å svare på, men kunst er et språk som får meg til å se verden på en annen måte. Min bror har vært veldig viktig for meg, vi kommer ikke fra et kulturhjem. Jeg ble tvunget til å spille golf av min ingeniørpappa. Men broren min og jeg skapt en frisone, han tok teaterutdannelse i New York og kom hjem med John Waters-filmer. Så vi lå hjemme, så på film, leste, spilte musikk, og saboterte den borgerlige fantasien mine foreldre levde etter. Han var tydelig queer, veldig tidlig, og skrev egne revyer hvor han opptrådte i drag for hele bygden i Dalarna.
I sommer var jeg på min brors sommarstuga og bladde gjennom kunstbøkene hans. Det slo meg at det nesten bare var bilder i hans bøker, mens mine kunstbøker er fulle av tekst. Jeg er absolutt opptatt av det formale og estetiske, men jeg er interessert i den komplekse historien kunsten også er en del av. For meg henger bilde og tekst og et slags narrativ sammen, det var kanskje derfor jeg ble kurator.
Senere studerte jeg kunsthistorie og jobbet som guide på Uppsala kunstmuseum og kunstnerhjemmet til den svenske maleren Bror Hjorth. Det var da jeg begynte å tenke på utstillinger som fag, hvordan kunsten ble presentert og historiene formidlet. Dette kunne vært gjort bedre, tenkte jeg. Så kom jeg inn på kuratorutdannelsen på Konstfack i Stockholm da det var helt nyetablert. Vi var det andre kullet, bare fire stykker.
Etter studiene åpnet du galleriet Simon Says sammen med den norske kuratoren Marianne Zamecznik. Hva slags galleri var dette?
Vi var på en messe i Berlin og merket at ingen ville høre på oss hvis vi ikke hadde galleri, så det begynte med en lystløgn. Simon Says var ikke-kommersielt, vi hadde aldri et fast rom, men ble invitert til ulike plasser og gjorde flere ulike prosjekter og separatutstillinger.
For eksempel gjorde vi en katteutstilling som skulle fungere som en kommentar til kunstfeltets smale kunstsyn. En slags kritikk av et standardisert syn på skjønnhet. Vi inviterte en katteforening, som arrangerte en skjønnhetskonkurranse. En autorisert kattedommer malte haler og bedømte glansen i kattenes pels. Vi inviterte også kunstneren Fia-Stina Sandlund, som igjen fikk en moderne Dr. Dolittle til å snakke med kattene. Det var en strålende dag som kritikerene slaktet.
Så gjorde vi en utstilling i Oslo, med kunstneren Bjørn Kjelltoft på Galleri 21:24, 21:25, prosjektgalleriet som Michael O’Donnell fra Kunsthøgskolen initierte tidlig på 1990-tallet. Galleriet lå på Vestbanen, altså samme plass hvor jeg nå skal bli avdelingsdirektør! Jeg har ikke tenkt på det før nå, men på et vis er sirkelen sluttet.
Sidsel Paaske har til nå vært utelatt fra kunsthistorien, Kjartan Slettemark plasserte kanskje seg selv på utsiden, og sist høst kuraterte du og Geir Haraldseth utstillingen Luringen i Bogotá hvor Tori Wrånes lagde performance med transseksuelle sexarbeidere. Det virker som om «outsidere» har en plass i utstillingene du lager?
Jeg tenker ikke på folk som outsidere, men jeg kjenner empati for de som går sin egen vei, eller ikke passer inn. Jeg har alltid likt folk som gjør sin greie, som har integritet og våger å tenke annerledes.
Jeg har jobbet mye med motkulturer, John Waters, Kjartan Slettemark. Jeg har et veldig bredt interessefelt, men en stor forkjærlighet for hippie-modernisme, underground LSD-malerier. Men også russiske ikoner. Jeg har ofte slike kjærlighetsaffærer med veldig mange hele tiden. Jeg er ikke monogam.
En av mine store heltinner er Marcia Tucker som startet The New Museum i New York, i 1977. Hun var kurator på Whitney-museet, men fikk sparken. Dagen etter startet hun for seg selv, et lite vindusgalleri, og voila: The New Museum. Siden gjorde hun utstillinger som nesten alltid fikk dårlig kritikk, men som i etterkant har blitt kult-utstillinger. Hun var muligens én av de originale Guerilla Girls, og hun hadde en hemmelig karriere som standup-komiker.
Du skal lede mange og dyktige folk, og et veldig stort fagfelt. Hva er din tilnærming til ledelse?
Jeg er som brusk, myk og beinhard samtidig. Men jeg skal ha store ører og liten munn, haha. Det handler om å være lydhør og høre på hva folk vil, men samtidig stake ut en kurs. I jobben med å utvikle og fornye museets tverrfaglige samling, fra eldre til dagens kunst, blir det viktig at ideene vokser ut fra fagpersonenes ekspertise. Det blir jättekul, og jeg gleder meg til å sette i gang.
Trives du med å lede folk?
Jeg synes det er utrolig kult å jobbe i prosjekt, og jeg elsker når samarbeid gir «synergieffekter»; et godt prosjekt hvor alle vil jobbe med samme sak, hvor du kan ha masse faglige diskusjoner. Det får jeg et kick av.
Jeg har et behov for å se ting, mine triggerpunkter er visuelle. Som kunstkritiker i Aftonbladet fikk jeg i oppdrag å omtale den nye IKEA-katalogen og konkluderte med at jeg savnet åpne hyller og skap der man ser alt, jeg fatter ikke hvorfor alt skal gjemmes bort. Jeg skrev at samfunnet er urettferdig fordi alt er innrettet etter folk som er så himla pedantiske. Jeg trenger et slags kaos.
På mitt nye kontor skal jeg ha et langbord hvor jeg kan legge alle tingene mine frem, så jeg kan se, da blir hjernen friere. Det er derfor jeg går omkring i museets bibliotek minst én gang om dagen som en Rainman. Jeg får forbindelser. Det skal ikke være skittent og rotete, men orden og ting som står pent på rad og rekke er etter min mening ukritisk høyere verdsatt enn ting som ligger på gulvet. Det funker ikke for meg.
Som direktør får du også ansvar for museets samling, er det noe du mener samlingen trenger?
Utvikle samlingen gjør vi sammen. De siste årene har vi hatt fokus på hva vi savner for å gjøre en presentasjon av norsk kunsthistorie. Blant annet har vi jobbet med hvilke kvinnelige kunstnere vi vil få inn i samlingen. De hullene må vi fortsette å tette, men den eksakte strategien jobber vi med.
På det nye museet på Vestbanen har du ansvaret for utstillingsrommet som skal representere 1990-tallet, hvordan vil du fortelle om det tiåret?
Vi har valgt å vise frem én side av 90-tallet, og kort sagt blir fokuset på norsk kunst, kunstnerstyrte initiativ og DIY-kultur. Det er et veldig komplekst tiår, med overgangen til det digitale, videokunst og fotografiet som kommer sterkt, og problemstillinger som identitet og representasjon. Vi har gjort noen nyinnkjøp.
Blir du nå Norges viktigste kurator?
Nei, jeg skal ikke være kurator.
Får du en mindre kunstfaglig jobb?
Det får jeg ikke. Jeg skal jobbe på en annen måte, men jeg er fremdeles besatt av alt som har med kunstfag å gjøre. Det er den samme hjernen som sitter der.
Kommer du til å savne å være mer «hands-on»?
Ikke så lenge jeg får jobbe kreativt og være med i en kunstfaglig diskusjon. Jeg har også lyst til å tenke overordnet på museer. Hvordan vi skal bygge opp en felles energi, og hvordan det nye Nasjonalmuseet skal funke som et helhetlig prosjekt. Og, om jeg savner det altfor mye, kan jeg alltid titte i magasinene og se på kunsten der. Eller jeg kan være med og se på når en transportkasse åpnes. Det gir meg alltid en fantastisk følelse.
