Ironisk terapi

Munchmuseets nye digitale utstillingsserie synes å anta at en tematisering av skjermen som erfaringsbetingelse krever en effektivisering av kunsten.

Stine Janvin, Always with you, 2020, stillbilde fra video.

Antall timer foran skjermen øker i takt med at stadig mer av den daglige dont flyttes til digitale kanaler. Vår avhengighet av skjermen har blitt intensivert under pandemien, og utstillingsinstitusjonene må nå produsere innhold tilpasset denne nye normalen. Det med vekslende hell; jeg minnes Louise Steiwers kommentar fra januar i år om den nye kunsthverdagen, der hun påpeker det enerverende ved den digitale enveiskommunikasjonen. Med sin nye, tredelte utstillingsserie på nett, Contemporary Art Digital Shorts (CADS), vil Munchmuseet de neste månedene gi en forsmak på samtidskunstprogrammet på det nye museet. Først ut er fem videoverk, kuratert av Vilde M. Horvei og Ilavenil Vasuky Jayapalan, som selvbevisst skal tilby det hjemmesittende publikummet refleksjoner over nettopp skjermkulturen.

Da amerikanske Lex Brown deltok på Trollkrems paraplyutstilling i regi av Munchmuseet i bevegelse i 2018, vandret hun syngende gjennom folkemengden som var samlet i Botsparken i Oslo. I videoen Finding Belief in Life Again (2020) henvender hun seg til den enslige seeren foran skjermen. Som en slags spirituell selvhjelpsguide gir hun råd om hvordan man skal gjenfinne troen (hovedsakelig på seg selv) når alt føles tapt og verden er satt på pause. Den visuelle stimulien er redusert til et minimum og består av animerte fossefall, vannstråler og sommerfugler som minner om skjermsparere der de sporadisk glir forbi. Vær i kontakt med omgivelsene dine og finn teknikker for å styrke forbindelsene mellom kropp og sinn, oppfordrer Brown. Verket ligner selvhjelps- og meditasjonsvideoene som florerer på sosiale medier og fremhever hvordan vi tyr til skjermen for hjelp selv når det vi trenger er et avbrekk fra den.

En helbredende funksjon skiltes det også med i Stine Janvins Always with you (2020), om enn mer fysisk rettet. Henvendt direkte til kameraet instruerer hun sittestillinger som aktiverer muskler, og pustebevegelser som roer ned kroppen. I motsetning til Brown, som tross skjermsparerkitschen og den populærpsykologiske godtkjøpsvisdommen ikke åpenbart er ute etter å drive gjøn med sitt eget terapeutiske forsett, smører Janvin på tjukke lag med ironi; i flere av øvelsene sitter hun med mobilen i hånden mens en morselignende signallyd forstyrrer det som skulle være et beroligende avbrekk. 

Sofia Caesar, Workation, 2019, stillbilde fra video.

Denne relativt platte skjermkritikken fortsetter i den brasilianske kunstneren og koreografen Sofia Caesars Workation (2019), som portretterer fire unge personer sittende alene foran skjermer på steder som vanligvis forbindes med avslapning og ro: på stranden, i senga, i en hengekøye og ved et hagebord. De forsøker tilsynelatende å jobbe mens de synker sakte, men sikkert ned mot bakken. Jenta på stranden drar med seg stolen og datamaskinen ned i sanden, mens gutten som har innredet sengen som et arbeidsbord med bøker, planter og to datamaskiner, river alt ned på gulvet idet lakenet følger den kollapsende kroppen hans. Det viser seg at de prøver å etterligne hvert sitt komiske stockfoto av slipskledde personer som på idealisert vis kombinerer arbeid og fritid: nyliberalistiske drømmebilder av frigjort arbeid, fasilitert av den portable skjermen.

Dragningen disse tre kunstnerne røper til umiddelbart gjenkjennelige troper vitner om en åpenbar utfordring slike nettustillinger står ovenfor, nemlig at de må tilpasse seg den digitale oppmerksomhetsøkonomien og konkurrere med annet innhold om publikums tid og konsentrasjon. Denne innrømmelsen effektiviserer utstillingens kunstbegrep og gjør at den selekterer verk som altfor villig trer inn i rollen som enkle illustrasjoner eller gimmicks. Kunstnernes gjennomgående lette og ironiserende strategier gjør at utstillingen mer blir et symptom på skjermens reduktive reformatering av kunsten enn perspektivåpnende tapninger av temaet skjermkultur.

Et hederlig unntak er Camille Henrots Grosse Fatigue (2013), et av verkene fra det siste tiåret som mest presist gir uttrykk for hva endringene i mediekulturen innebærer sett fra et erfaringssynspunkt. Et lappeteppe av hurtig skiftende pop-up-vinduer på skrivebordet på en datamaskin akkompagneres av et hypnotisk trommespor og et opplest dikt om verdens skapelse og historie, skrevet av Henrot og poeten Jacob Bromberg. En stor del av snuttene er fra Smithsonians arkiver og ulike naturhistoriske museer (gjerne av forskere som viser frem utstoppede dyr), andre er bilder fra nettet eller skjermopptak av søking på nett. I motsetning til Workations slapstick-illustrasjon av den digitale utmattelsen, der mennesket bokstavelig kreperer foran skjermen, lar Grosse fatigue oss føle den digitale akkumulasjonen på kroppen. Henrots verk peker også indirekte mot de store, digitale aktørene som har overtatt museets rolle som masseinnsamlere og historiefortellere. Kanskje nettopp fordi den til forskjell fra de andre, mer eller mindre dagsferske, verkene i utstillingen ikke er laget som en respons på pandemisitusjonen, klarer Grosse Fatigue å sette fingeren på mer grunnleggende spørsmål rundt digitialiseringens kulturelle konsekvens.

Camille Henrot, Grosse Fatigue, 2013, stillbilde fra video.

Leserinnlegg