Kunstnerstyrte visningssteder dukker opp over hele verden og møtes med stor interesse fra institusjonelt hold. Det er på tide med et nærmere blikk på hva disse visningsstedene representerer og hvorfor de er blitt en såpass populær form. Kunstneren har alltid påtatt seg ulike roller, men det selvorganiserte feltet har hatt et globalt oppsving i de siste årene. New Methods forsøkte å se på fellestrekk og ulikheter ved åtte slike tiltak i Latin-Amerika. Noen holder hovedsaklig på med residencyprogrammer, som Capacete i Brazil som samarbeider med blant andre Office for Contemporary Art Norway og sendte undertegnede på tur dit i 2009. Andre holder på med undervisning, som SOMA i Mexico og Beta-Local i Puerto Rico, og andre igjen fokuserer på utstillingsaktivitet eller på det sosiale, som Proyectos Ultravioleta i Guatemala.
Arrangøren Ruba Katrib, som er kurator ved MoCa NoMi, understreket de åtte institusjonenes utdanning- og profesjonaliseringsfunksjon som årsak til å samle dem til dette symposiet som var organisert i fem ulike paneler. Institusjonene er svært ulike og landene de er basert i har tilsvarende ulike forutsetninger, økonomisk, politisk og kunstnerisk. Et kunstnerstyrt visningssted i Bolivia er i en ganske annen stilling enn prosjekter i Brazil eller Puerto Rico. Disse ulikhetene ble understreket i løpet av seminarets første dag. Mange av paneldeltagerne opponerte dessuten sterkt mot å bruke Latin-Amerika som en samlende kategori, og hele symposiet bar preg av deltagernes uvilje mot generaliseringer og stereotypier, selv om flere stereotypier og ulike ideer om Latin-Amerika likevel preget mange av de fem panelene. Det var imidlertid tydelig at det finnes en del fellestrekk. Dr. George Yúdice, professor i moderne språk og litteratur ved universitetet i Miami, understreket for eksempel i sitt foredrag mangelen på filantroper, svake institusjoner og den uformelle økonomien som fellestrekk for Latin-Amerika. I tillegg ble man klar over noen felles idealer, som horisontale maktstrukturer og en motvilje mot ideologi. Ideologi er så klart til stede så fort man benekter det, men dette var likevel noe som var et viktig punkt for mange, spesielt for Yoshua Okón fra SOMA og Judi Werthein fra CIA.
Språket rundt initiativene og den horisontale strukturen blir de mest tydelige fellestrekkene om man sammenligner Latin-Amerika og Norge. Prosjektskolen, Parallellaksjonen og Institutt for Farge er eksempler på norske tiltak som forsøker å ta for seg alternativ undervisning, med noe av den samme motivasjonen, men i en helt annen setting. Institusjonene i Norge er ikke svake på samme måte som i Latin-Amerika. Vi har ikke en tilsvarende uformell økonomi, og staten er vår største filantrop. Samtidig er det et presserende behov, enten det er i Oslo eller Mexico City, for å ta for seg undervisning og spesielt kunstundervisning. De ulike institusjonene som presenterte seg selv og sine aktiviteter på symposiet springer nesten alle ut fra et behov for å skape eller styrke en scene, enten ved å organisere lokale krefter for å kompensere for manglende eller svake institusjoner, eller ved å bruke internasjonale nettverk for å skape en utveksling av folk, informasjon, kunst og kunstnere. I Norge har de kunstnerstyrte visningsstedene dukket opp delvis på grunn av manglende aktivitet hos institusjonene, men noen har også alliert seg med institusjoner, for eksempel One Night Only som holder til i UKS sine lokaler. I tillegg står de fem visningsstedene som mottar støtte gjennom Kulturrådets pilotprosjekt i en særegen halvinstitusjonell stilling som er forholdsvis unik for Norge.
Dette fører igjen til spørsmål rundt interessen for kunstnerstyrte visningssteder og verdien av slike tiltak på kunstscenen mer generelt. Hvorfor er det attraktivt for Kulturrådet å sponse slike tiltak, hvorfor er et museum i Miami interessert i kunstnerstyrte visningssteder i Latin Amerika, og hvorfor arrangerte for eksempel Tate Modern A Festival of Independents i 2010? For kunstnere er disse stedene en naturlig del av den kunstfaglige hverdagen, og som institusjon får man tilgang på en hel scene– omtrent slik Astrup Fearnley brukte Oslos uavhengige scene i forbindelse med utstillingen Lights On i 2008. Slike scener er verdifull kapital for institusjonene, og allerede godt etablerte og enkle å markedsføre. Dette symposiet prøvde likevel å sette fingeren på aktiviteter, motivasjoner, finansiering og retninger, noe som A Festival of Independents på Tate Modern og No Soul for Sale på X initiative i New York ikke klarte. Der samlet man rubbel og bit, og strøk alle institusjonene over samme kam uten interesse for eller forståelse av individuelle forskjeller i struktur, økonomi eller målsetninger. De kunstnerstyrte visningsstedene er veldig ulike, og dette ble fremhevet igjen og igjen i løpet av dette symposiet.
Samtidig førte nettopp disse store ulikhetene også til at panelene ikke alltid var like velfungerende. Et panel som skulle ta for seg problemer ved å bruke betegnelsen Latin-Amerika kom man ikke så mye klokere ut av siden moderatoren spant diskusjonen over til aktivisme. Det hjalp heller ikke at en del terminologi ble tolket og brukt på veldig ulike måter. Det å bruke Rosalind Krauss sitt begrep om skulptur i et utvidet felt og for å snakke om geografi gir ikke mening. Alt i alt er det imidlertid tydelig at det er viktig å vise ulikhetene og gi disse tiltakene en mulighet til å være med å kontekstualisere seg selv og sine aktiviteter, noe man også burde gjøre i Norge, og resten av verden. Det er en lang vei mellom fiksjonene man selv velger å tro på og fiksjonene man forteller om seg selv, enten om det gjelder er en ideologifri skole eller et frikort fra spørsmål om rase og klasse. Prekære politiske forhold i for eksempel Puerto Rico, hvor studenter ved universitetet har blitt utsatt for politivold over en lengre periode, ble heller aldri snakket om. Dette er underlig siden konferansen foregikk i en amerikansk institusjon og Puerto Rico er et selvstyrt område i samvelde med USA. Forholdet mellom USA og mange land i Latin-Amerika var elefanten i rommet, og man fikk aldri en virkelig kritisk distanse til Latin-Amerika, verken geografisk eller konseptuelt.
Interessen for kunstnerdrevne institusjoner er udiskutabel, men det behøver ikke forholdene rundt å være. Det trengs en mer fokusert debatt som tar for seg de ulike forholdene som legger føringer for aktiviteten på dette uavhengige feltet, og ikke minst trengs et skarpere blikk på de etter hvert tydeligere relasjonene mellom de store institusjonene og det frie feltet. Dette er nødvendig hvis den videre debatten og historiseringen rundt disse initiativene skal løftes til et nivå over ren beskrivelse og individuelle perspektiver.
