På Atelier Nord er lamper og vinduer dekket med oransje plast i forbindelse med Geranium Dreams (Elise Macmillan) utstilling Lossy. Innerst i rommet står ni høyttalere i sirkel. De har på seg frakker, vanter, en t-skjorte med bilde av artisten Shania Twain, et par blomstrete cowboystøvler. Og i det varme lyset, flankert av galleriets binge-aktige arkitektur, later høyttalerne til å være i gang med en låvedans. Lydsporet i utstillingen er en kompleks miks av oppstykkede dialoger og lydeffekter som gir liv til de utspjåkede høyttalerne.
Elise Macmillan gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 2019. Hun lager musikk under artistnavnet emacs og samarbeider med Ray Hegelbach i bandet Heavy Blankets. Geranium Dream er også et slags band, og består ifølge presseskrivet av Macmillan og ikke-navngitte «stemmeskuespillere, talesynteseprogram og sangere». Navnet henspiller på det tyske bandet Tangerine Dream, som eksperimenterte med psykedelisk rock og elektroniske instrumenter tidlig på 70-tallet, før de gjennom utallige utgivelser og nye bandmedlemmer utviklet seg i retning av atmosfærisk New Age.
I How Music Works (2012) forteller musiker David Byrne hvordan stemmeteknologien og telefonselskapet Bell har formet musikkhistorien. Selskapet ville finne hvor lite informasjon som var nødvendig for å kommunisere, og klarte i 1962 å omforme analoge lydsignaler til digitale. Dermed kunne Bell redusere unødvendig lydinformasjon i telefonsamtalene, slik at datamengden ble komprimert og flere kunne ringe hverandre samtidig. Den digitale lyden banet også vei for nye instrumenter og innspillings- og lagringsteknologier. Utstillingstittelen Lossy peker på et vendepunkt i denne historien som fant sted rundt tusenårsskiftet, med innføringen av såkalt destruktiv audiokoding. Mp3-formatet er et radikalt eksempel på denne typen komprimering – som Byrne beskriver som psykoaukustisk lureri. Formatet er en representasjon av det opprinnelige analoge signalet, der informasjonen er stykket opp og nær 90 prosent av lyden utelatt, men på en måte som øret vårt ikke fanger opp. Komprimeringen kan i tillegg introdusere såkalt artefakter, eller lydforvrengning, altså ny informasjon.
Mp3-en revolusjonerte musikkdistribusjon fordi høykvalitetslyden på cd-er heretter kunne rippes til små filer som kunne spres gjennom telefonkablenes treige internettforbindelser. Samtidig sørger mp3-formatets informasjonstap, forvrenging og uthuling av den opprinnelige innspillingen, for at det ikke er mulig å restaurere originales kvaliteter. Følgelig sirkulerer mp3-filer ikke bare som kopier, men som et nytt, endret produkt – dermed oppsto et autentisitetsproblem. Macmillan later til å antyde en forbindelse mellom denne forestillingen om deformering og reduksjon av estetisk erfaringsverdi på den ene siden, og populariteten til artister som nevnte Shania Twain, som gjorde megasuksess akkurat rundt årtusenskiftet, på den andre. Objektene og lydene i Macmillans utstilling peker nostalgisk tilbake til denne tidsperioden. I galleriet står fire lyddusjer, karakteristiske for 90-tallet, dekorert med «God loves you»-smilefjes og små klistremerker fra tegneserien Looney Tunes. Dusjene spiller dialogsekvenser som ligner tegneserien, eller sitater fra selvhjelpsbøker og New Age-litteratur, i tillegg til stemningsskapende lydeffekter som Playstation-konsollens eteriske oppstartslyd.
Twains musikk kjennetegnes av svært enkle komposisjoner, produsert i digitale redigeringsprogrammer uten akustiske instrumenter. Samtidig er fenomenet Twain en identitetsfortelling om en ung, vakker småkårsjente som forlot landsbygda for å bli superstjerne. Utstillingen skreller av dette ruralromantiske fernisset: I enkelte av Macmillans gnålete og forvrengte dialoger høres et ekko av Twains særpregede nasale stemme, som for å illudere en oppløsning av henne i det artifisielle produksjonsmiljøet hun har oppstått fra. Istedenfor å veie opp for komprimeringens autentisitetstap gjennom å lime på den en romantisert rural identitet, er Macmillans mangefasetterte lydbilde en slags komprimering i prosess, som oppvurderer den forvrengte og deformerte lyden til et fullverdig estetisk materiale.
