Ben Schumachers utstilling Inner Group på Centralbanken ser ut som den er laget kl. 4 på morgenen. Bortsett fra noen malerier ligner den for det meste søppel. Schumacher har riktignok teipet sammen et bord av papp som aspirerer mot en slags funksjonalitet, og oppå det står det en beskjeden kubemonitor hvor det ruller en video, ved siden av en amorf klump av sement, knust glass, sneiper med mer, med form som en smeltet pyramide (Sounds Expensive Desk, 2025). I hjørnet er det rigget opp et skakt displaymøbel av teip og papp som ser ut som det er laget med feiekost (Sounds Expensive Set, 2025). I, på og rundt denne ubeskriveligheten presenteres trykksaker, tegninger rammet inn i sølvfolie, flere assemblager med sement som bindemiddel, tomme kaffekopper – og selvfølgelig en banan.
Utstillingens kalkulerte forskoleaura er ganske morsom, og innfrir forventningen min til innehaveren av navngjetne Benny Boy’s Fuck Palace i Berlin. Trashy-heten er heller ikke en signatur, men en attityde Schumacher har mønstret for anledningen. Tidligere utstillinger han har gjort er også interiører med en distinkt atmosfærisk kvalitet. De spenner over et stort stilistisk register og er gjerne pynteligere i formen enn dette. Det er dog en ivrig diy-tendens i mye av det. Ta for eksempel The China Chalet Group på New York-galleriet Bortolami i 2018, hvor et nattklubbinventar rekonstruert fra minnet i billige materialer tjente som ramme for malerier og sirlige miniatyrmodeller som pekte til kunstnerens tidligere prosjekter og biografi. Inner Group er ikke en like teknisk komplisert erindringsøvelse, men den deler ambisjonen om å oppheve skillet mellom estetisk og sosial produksjon ved å gjøre kunsten til registrerings- eller lagringsapparat for miljøet den springer ut av.
Maleriene er utstillingens mest formfullendte innslag. De er forholdsvis store og henger tett på veggen. Alle har en oppjaget, frustrert faktur. I Clown (2025) skimtes et tegneserieaktig hode som rekker tunge bak en virvel av hvite linjer og et spraglete felt av passfotoer lemfeldig stiftet til lerretet. I P.E.O.P.L.E. Bondage (2025), malt på et dusjforheng, er det montert inn en print av en kvinne i BDSM-antrekk, under et virvlende kratt av krappe, korte strøk i nyanser av grått og beige. Santa (2025) er pastost utført i en kjøttfull palett av rød- og gultoner, med historiske svart-hvitt-bilder av blant annet en menneskemengde som gjør nazihilsen og, enda mer forstyrrende, noen barn som strener gatelangs i uniform. HEN (2025), som henger for seg selv delvis skjult av en bulkete hyllereol av metall, er roligere, mer opakt, med klare grønne og røde felt som omgir en sky av fotografier, emballasje og diverse klint fast på lerretet. Felles for dem er en haptisk, sitrende fysikalitet og en urolig, sentripetal kraft som liksom suger omgivelsene fast.
Videoen er omtrent en time lang, skrevet av kunstnerens bror, Luke Schumacher, og spilt inn på nevnte Benny Boy’s. De omtrent ti minuttene jeg ser vitner om et nokså dialogdrevet plot lagt til en restaurant. Par sitter ved en bardisk i forgrunnen i et statisk kamerautsnitt og prater, før de forlater lokalet og erstattes av nye par eller det samme paret en gang til. En DJ står i bakgrunnen og gjør DJ-bevegelser. Plutselig er det fortfilm og en kokk spruter ned gjestene med krem eller barberskum. Litt såpeopera, litt slapstick. Videoen ser ut som den er spilt inn i en kjeller på 90-tallet, og lyden er så dårlig at jeg gir opp å høre hva de sier. Men stedets status som åsted for et prekært amalgam av natteliv og lav kreativ impulskontroll forsterkes bare av den semre kvaliteten. Iscenesettelsen av dette spesifikke produksjonsetoset inviterer et sosiologisk blikk på utstillingen som helhet, som ser objektene som avleiringer av praksis, og spør etter kroppene og handlingene som gir mening til dem.
Regresjon er et stikkord her, på flere plan. Vi har den formale regresjonen i retning avlæring (selv om kunstneren har et stødig grep på regien i rommet og maleriene definitivt får til et eller annet), vi har den kroppslige regresjonen som søppelet og sporene av hedonistiske utsvevelser vitner om, og så har vi den intensjonelle regresjonen som kunstnerens ironiske positur setter i gang, som gjør det vanskelig å lokalisere og fastholde utsagnsposisjonen hans. Ironikeren trekker seg automatisk bakover i en evig retrett. Den kokette tilbaketrekningen drar oss med og forer et begjær etter tilgang, men vi serveres bare tvetydige avleiringer av en adferd som i siste instans ikke lar seg dokumentere eller bevare. Tapsfornemmelsen gjør utstillingen pussig melankolsk, og på en måte inderlig, tross den vitsete tonen. Inner Group synliggjør den opprinnelige, skapende energiens korte halveringstid og rommer innsikten at kunstproduksjon er produksjon av sosialitet. Her er det fortsatt forbindelsen til dulgte og myteomspunne miljøer der unge kropper ofrer helsen sin til natten som animerer kunstens attraksjonskraft.
