HVA SKJER’A? “ Da Tusenfryd inntok Tullinløkka

Hvorfor reptiler, som f.eks. frosker, foretrekkes når nasjonen, dens museum og samarbeidspartnerne (Norsk Tipping, f.eks.) gjør krus på seg selv i jubileumsåret, er lett å forstå. Krypdyr anses å inkarnere den norske folkesjela, og kan dessuten stå for det aller meste som kan krype og gå innen kunsten.

Frosk som paddehatter
Ergo slås det et slag for frosken (en prinsesse samt noe kyssing er visstnok også inne i bildet), og alle hjerter fryder seg: – Hurra for Norge! Nå har vi fått, om ikke akkurat et nasjonalklenodium, så i allfall en frosk. Samt fått kilt oss litt i lillehjernen, den delen av oss som styrer vår konsumpsjon, også konsumpsjonen av kunst…

Det er «forvandlingens kunst» som er undertittelen for «Kyss frosken», og dette er programerklæringen vi får fra vårt nye nasjonalmuseum. Nå er ekstrem forvandling i radikal motstrid til museumstanken, men skitt au, hvis ikke musene akker seg over den tapte ærbarheten. Og begynner å hate frosken.

Heller Sinnataggen
Den røslige frosken er som installasjon i byrommet en stor flopp, man skulle heller hatt en 100 meter høy utgave av Sinnataggen på Tullingløkka, og innvendig presenteres vi for alt for lite til innvortes bruk, dersom vi ser bort fra underholdningsverdien. La oss likevel gå til detaljene, og se om det «in the belly of the beast» finnes noe som kan bidra til sinnets munterhet, og i et jubileumsår, på toppen av det hele, kanskje tilføre intellektet noe.

Det begynner lovende med Gerhard Munthes nasjonalheroiske ornamenter. som spenner en eventyrverden over ideen til utstillingen, og showets kurator, Kari J. Brandtzæg, som offentlig står for at alt er i forvandling, hun selv, nasjonen og egentlig hver og en av oss. Det er en befriende tanke, og man går intellektuelt oppglødd videre.

Ole Jørgen Ness sine tegneinstallasjoner har en pregnans og en vidde som ikke skal forveksles med vidd, for til det er kunstneren for pompøs, men han overbeviser igjen med sin detaljerende oppmerksomhet overfor noen underfundigheter her i verden. I så måte er Ole Jørgen Ness en dyktig og oversett avistegner.

Det kan man ikke godt si om Vanessa Baird, som scorer høyt og populært med et samarbeid om å drite oss ut, hvor visuelle slapsticks er det hun og samarbeidspartner kan by oss på. Ingen horisont er visst for svær for et slapt blikk. Forstemmende det hele.

De uplatte
Platte er på sin side ikke radarparet Michael Elmgreen/Ingar Dragset: Der Baird & Co spiller på underholdningselementet, makter Elmgreen og Dragset å få oss med på en metakommunikasjon med sin ironiske og spøkefulle, mao. svært innsiktsfulle kunst. Når denne er som best utført, som i Cornered, kommuniserer den et bilde på hva det nye Museet for nasjonalkunst er nødt til å bli, nemlig en havarert container.

Men det er noe mer her: Tracey Emins lille, kornete og banale video er eminent, og den omskaper en hundehater à la undertegnede til en sann dyrenes venn. Love is a strange thing.

I et fugleperspektiv må man ønske de nye froskene velkommen. Selv om utstillingen så definitivt er kuratert fra kun, og alene kun, et froskeperspektiv, og dette legger den jo heller ikke skjul på, så må man anse det som gledelig at Åse Kleveland nå er tilbake i kulturbildet, riktignok forkledd som Sune Nordgren, og at det utringete – man får håpe det ikke blir det utrangerte – kulturbegrepet har fått nytt fotfeste på Tullingløkka. Hvor det for tiden pågår et arrangement man best anmelder med avbitertang.

Men si meg Kari Brandtzæg: hvor ble det i denne sammenhengen av Kjartan Slettemark?

Bildene er hentet fra: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Comments (59)