I havet av bilder som omgir oss, skal det en del til før kunst får ikonisk karakter. Vibeke Tandberg er blant de norske kunstnerne som har fått det til – og det allerede tidlig i kunstnerskapet, med fotoserien Living Together (1996), hvor hun fremstilte seg selv dobbel og som sin egen samboer i ulike hverdagslige situasjoner. Siden er det særlig Tandbergs arbeid med masken hun kaller «Old Man» – en lateksmaske av et skallet gammelmannshode med et sørgmodig, pløsete og lett gjenkjennelig ansikt, som står frem med en tilsvarende tydelighet.
Lørdag 25. september var det premiere på det foreløpig siste verket i Old Man-serien, kortfilmen Old Man Dancing, som ligger fritt tilgjengelig på Operaens nettsider til og med 9. oktober. Samtidig var det urfremføring av Tandbergs første danseforestilling med samme navn, på Astrup Fearnley Museets uteområde.
Da Old Man ble introdusert første gang, i filmen og fotoserien Old Man Walking Up and Down a Staircase (2003) lekte Tandberg med likheten mellom sin egen høygravide kropp og kroppen til en eldre mann med kulemage, ved å ta på seg den nå så kjente masken og sin fars dress og slips. Svarthvitt-bildene av Tandberg som går i trapper minner om en gammel film, og serien er tydelig beslektet med Cindy Shermans mange iscenesettelser av seg selv i ulike identiteter. Men mens Sherman gjør seg selv om til andre kvinneskikkelser, i en utforskning av bildekulturen forbundet med kvinnerollen, gjør Tandberg seg om til sin rake motsetning. Morskroppen blir til patriark; den unge kvinnen som snart skal gi liv, blir til en gammel mann som snart skal dø.
Old Man fremstår nærmest som et slags alter ego for Vibeke Tandberg, eller rettere sagt virker det som om masken både er og ikke er henne. Hun har gjort flere serier med selvportretter med Old Man-masken på, som Old Man 2015, en serie portretter tatt med skanner. Hun gjør ikke noe forsøk på å skjule at det er en maske, ettersom kanten av masken er synlig både ved halsen og rundt øynene og håret hennes henger utenfor, men det er likevel som om hun blir ett med den, som om den blir en del av hennes identitet. I Old Man 2019-2020, en serie svarthvitt-portretter, morfes Tandbergs ansikt med masken. Det er som om ansiktet slåss med masken, som om den bryter frem i henne og tar over, deformerer henne, samtidig blir også masken deformert. Det ser ut som om noe monstruøst er i ferd med å bryte henne ned – eller kanskje omvendt, at hun er i ferd med å kjempe seg fri. I noen av bildene er masken svært lik Paul McCarthys sammenklemte Popeye-maske i serien Masks (1994), og selv om Tandbergs maskearbeider ikke er på langt nær så creepy som McCarthys, så tangerer Old Man-serien tidvis et liknende ubehag.
I en mengde gipsskulpturer Tandberg viste tidligere i høst, i utstillingen Feber på OSL Contemporary, er det hennes eget ansikt som er gjort til en slags maske, mangfoldiggjort og igjen på ulike måter deformert – sammenklemt, slått inn, vridd og kvestet. Parallelt har Old Man begynt å leve sitt eget liv, så å si, på hodet til den russiske ballettdanseren Maria Kochetkova. Både i kortfilmen Old Man Dancing og i danseforestillingen er det Kochetkova som gestalter den gamle mannen – og, siden Old Man-masken er så nært forbundet med kunstneren, på et vis også går inn i rollen som Tandberg. Det er påfallende at Old Man Dancing oppleves mer mangetydig enn de tidligere Old Man-arbeidene – naturlig nok, ettersom både Kochetkovas ekspressive dans og musikken, komponert og fremført av bandet Ulver i samarbeid med Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, legger til lag av betydning.
I filmen danser Kochetkova i et stort og tomt, svart scenerom, men kameraføringen er for det meste nærgående og dveler ved detaljer – øynene som kikker ut fra masken, hendene og armene som strekker og bukter seg, de lett synlige nakkevirvlene, ballettskoene som tapper hardt i gulvet, en ufrivillig rykning i en sene i foten. Ikke minst høres Kochetkovas pust inne i masken, når den ikke overdøves av den melankolske musikken. Det er lett å assosiere denne pustingen med opplevelsen av å puste i et munnbind, og filmen formidler også et inntrykk av menneskelig isolasjon som gjør det mulig å lese den i lys av pandemierfaringen.
Filmen er fascinerende på et eksistensielt plan, som en utforskning av grensene mellom ulike identiteter og livsfaser – kvinne og mann, ungdom og alderdom – men det er også nærliggende å forstå Old Man Dancing allegorisk. Den gamle – og hvite – mannen kan naturligvis sees som representant for patriarkatet, makten, hvitheten, en gammel verdensorden, en verden i forfall, for ikke å si en representant for endetiden. Samtidig er han utstyrt med en ung, sterk og perfeksjonert kvinnekropp, som tillater ham å danse videre. Eller omvendt: Den unge generasjonen, fremtidshåpet, er fanget i senkapitalismens gammelmannshode. Den noe mer dramatiske sceneversjonen på Astrup Fearnley Museet underbygget en slik lesning. Særlig den mørke og mektige musikken ga forestillingen et preg av noe skjebnesvangert, dystopisk.
Da Kochetkova entret scenen kledd i en romslig rød Adidasjakke, vide treningsbukser og Nike-slippers var det slående hvor liten hun var – nesten som et barn, med det store, skallede hodet til en gammel mann. På scenen ga Old Man-figuren likevel et selvtilfreds og sjefete, lett komisk inntrykk. Etter å ha fått på seg ballettskoene gikk han rett inn i en slags hanemarsj. Men mot slutten virket han mer sårbar og sliten, og la seg innimellom ned i utmattelse.
Forstått som dansende maktperson, får Old Man Dancing meg til å tenke på dansescenen i Charlie Chaplins Hitlerparodi The Dictator fra 1940, en scene som ender med at den jordklodeformede ballongen diktatoren danser med sprekker. Men det gir også assosiasjoner til ulike dansende patriarker av alle kjønn – fra Boris Jeltsin til Obama, Trump, Biden og Theresa May, avtroppende statsminister Erna Solberg og formodentlig påtroppende statsminister Jonas Gahr Støre. Selv om ingen av dem er i nærheten av Kochetkovas nivå med sine moves, så er den dansende statslederen nærmest blitt en egen meme-kategori.
