Simon Daniel Tegnander Wenzel er aktiv denne høsten, med utstillinger og performancer på Podium, Bærum kunsthall og Arboretum i Bergen. Siden han gikk ut fra akademiet i 2020 har Tegnander Wenzel gjort seg bemerket med en praksis som krysser livsvitenskap, spiritualitet og performance, ofte med et markant innslag av arkaisk håndverkskunnskap. Utstillingen hans On Lycanthropy, fabulation and weaving spells på BO i Oslo er formelen tro og tvinger meg til å erkjenne mine begrensede naturalhusholdningskunnskaper. Jeg vet for eksempel godt at skuddene fra brenneslen er bra mat om våren, men at fibrene skulle være egnet til klær, med all den svien og kløen eksemplarer av planten har påført meg gjennom årene, var nytt.
Brenneslen i ulike tilstander og grader av prosessering, er i fokus i Tegnander Wenzels verkstedlignende installasjoner. Verktøy for sanking og beholdere for å bearbeide og foredle fibrene er plassert rundt omkring i de tre utstillingssalene på høye og lave bord bygd av plater og steiner fra BOs eldgamle kjeller. Bunter av brennesler står som tre søyler i den ene salen, holdt sammen av bånd med buktende mønstre av slanger og kjettinger. Enkelte av grepene på verktøyene som er presentert i alle rom, er blitt spikket på og gjort nær umulige å holde, mens på andre er det metalldelen som bare så vidt fremstår funksjonell. Disse verktøyene øver motstand mot oppgaven de er ment for og senker farten i fremstillingsprosessen, som om verden står i et for lett gir.
Varulven i tittelen figurerer på håndstore plaketter rundt omkring i utstillingen. Noen viser et dyr som står på bakbeina som et menneske, andre et menneske og en ulv rygg mot rygg, eller som en tidligere enhet som splittes. Et eksemplar er stukket ned i et lite glasskar og metallet i platen som bærer bildet, irrer og endres i kontakten med væsken. Noe av det tiltalende ved organisk kjemi er hvor sanselig den er; stoffer virker på hverandre og lager en synlig forvandling i materien. En kunne jo håpe at slike forvandlinger av tilsynelatende stabile ting, elsket av både motkulturer og okkultister, kunne innvirke på forestillingen om muligheten for å endre en tilsynelatende rigid verdensorden også.
Lydverket Brønnen (2023) er installert i kjelleren, mellom byggets bærende søyler. Elementer fra verkene over, som den aromatiske Fire tyvers eddik, får her sin historie presentert. Den skulle beskytte mot miasma for gravrøvere og for de som samlet sammen likene under epidemier. I en av de siste passasjene får vi perspektivet til en eldre kvinne som er i ferd med å dø av pest og som blir hentet/kverket av en bemasket skikkelse. Skikkelsen fremstår som like deler frisetter og drapsmann. Historiene fungerer som en slags infodump og kjeder sammen ulike erfaringer med empatisk innlevelse. Opptaket er streit og den karslige, rolige stemmen øvet og nøytral. Det lager en trygg avstand til stoffet. Den avklarende distansen gjør at verket bryter med den haltende, men gunstige fremstillingen i utstillingen ellers, hvor vi kommer tett på kunstnerens materialer og prosesser. (Tegnander Wenzel vil også jobbe i installasjonene i utstillingsperioden.)
I etterdønningene av Documenta 13 har det å hente opp igjen førmoderne kunnskapsformer vært yndet blant kunstnere. Innfallsvinklene varierer fra å reevaluere heksen fra en interseksjonell posisjon à la Miriam Hansen eller Tai Shani, til motkoloniale strategier som tar opp igjen verdien av overtro, som hos Anna Engelhardt & Mark Cinkevich, Saya Woolfalk eller Danai Anesiadou. James Bridles spekulasjoner i The New Dark Age (2018) gir en ansporende rammefortelling for denne tendensen. Han mener det er relevant å se til magi som et knippe strategier til å navigere det uoversiktlige med, som behøves i en samtid der stadig flere «usynlige» krefter virker på menneskelivet. På engelsk kalles middelalderen for den mørke alderen. Et poeng for Bridle er at perioden slett ikke var mørk, men rommet innsikter som ettertiden var blind for. Jeg tror dette nye «mørket», erkjennelsen av uoversikteligheten, kan ha gunstigere virkninger på verdensanskuelsen enn hva skremselsadjektiver som «middelaldersk» tilsier.
Flere kunstnere som velger å arbeide med tradisjonelle praksiser har med seg en forestillingen om at noe motstandsdyktig gjemmer seg i det traderte håndverket, liksom skjult for opplsynings- og industrialderens beregnende blikk. En provisorisk veveinnretning står i den ene utstillingssalen, jeg antar den er opphavet til flere av båndene rundt omkring i utstillingen. Den ligner en beltevev tilføyd en knokkel og oppstykkede tarotkort plassert mellom renningtrådene. Integreringen av tarotstokken i vevmekanismen antyder en vending vekk fra en utbredt populærokkultisme som tilgodeser ånden over kroppen. Tegnander Wenzel går i bresjen for en slags re-skilling, en gjenopplæring i eldre teknikker på grensen mellom kjemi og håndverk. Om noe brukbart har overvintret røper det seg kanskje heller i den nysgjerrige omgangen med materialene og oppskriftene enn i den esoteriske overbygningen.
