Utover de hvite sidene i en oppslått bok forsøker to hender å tegne identiske bevegelser. Men kunstneren får det ikke til. Bente Stokkes video Håndtegninger (2018) som vises på Tegnetriennalen Human Touch, på Kunstnernes Hus og Tegnerforbundet i Oslo, reflekterer over tegning som en performativ prosess, delvis preget av impulser utenfor kunstnerens rasjonelle kontroll. Dette er et hovedtema i Human Touch, kuratert av Helga Marie Nordby, som tester påstander om tegning som et autentisk uttrykk for det menneskelige sjeleliv.
Verkene i triennalen tar ofte form av skisser, serier, arkiver og andre improviserte systemer som gir inntrykk av et pågående arbeid. Vera Wyllers varsomme blyanttegninger av finmaskede nett, Executions (2011/17), later til å registrere, eller utføre, kunstnerens reaksjoner på henrettelsene ordspillet i tittelen refererer til. Dette seismografiske motivet går igjen blant flere av tegningene Nina Heum har installert hulter til bulter utover et hjørne. De skisseaktige tegningene har et råere, mer ekspressivt, uttrykk, men i likhet med Wyller later Heum til å tegne for å bearbeide et traume.
Også i Elisabeth Mathisens pertentlige koldnålstrykk får tegning en terapeutisk funksjon. Utstillingen åpner for psykoanalytiske lesninger, og tegning foreslås som et egnet medium for å håndtere intense følelser som sorg og å uttrykke bevegelser i kunstnernes underbevissthet. Ideen om tegning som språkliggjøring utvikles videre i arbeidene til Eirik Arthur Blekesaune og Peder K. Bugge, som begge arbeider med tegn og tekst. Førstnevntes Heuristikkmaskin for røtter (2019) sidestiller kraftig forstørrede skriblerier i blekk med korte, naive fraser og setninger på plater i et rutenett. Forbindelsen mellom tegning og tekst er imidlertid uklar. Skribleriene fremstår derfor som meningsbærende i seg selv, mens tekstplatene får preg av konkret poesi. Dette spillet med betydninger får et annet spinn i Bugges Ordforklaringer (2019), en slags illustrert, tysk ordbok, der mening ikke defineres via atter andre ord, men gjennom luftige grafiske figurer som betoner ordenes form, stemning og klang.
Hvis tegning evner å uttrykke menneskenes indre på en måte det rasjonelle språket ikke kan, peker utstillingens mange hender på denne kroppsdelen som tegnespråkets motor. Følgelig er det ikke hodet, hvor språket formodentlig holder til, Pierre Lionel Matte og Per Maning fremstiller når de lager portretter av kunstnere, men hånden. Manings video Portrett av Jan Groth (2000) viser kunstnerens hånd i aksjon mens den dveler, pirker og gnukker på arket med en kullstift, eller skyter ut i dramatiske linjer. Tegneprosessen får en mystisk kvalitet, og arbeidet gir kunstnerens hånd en genial, ekspressiv kraft.
Myten om kunstnergeniet blir delvis avkledd i Ane Hjort Guttus Arket er strekens verden (2009), et videoportrett av kunstneren Ina Åsheim som forsøker å analysere sine egne intensjoner i tidligere tegninger. Tegning er en «måte å være i verden på», sier Åsheim, men i en såpass tilforlatelig tone at den videre oppramsingen av lignende klisjeer og påstander om tegning som en genuin, primær, menneskelig uttrykksform, nærmest fremstår som parodi.
Per Teljer jobber tydeligere med parodi og karikatur i portrettserien Erniedrigte und beleidigte (2019), et typegalleri av «incels», nett-troll og andre hissige menn verden har løpt ifra. Tegningene er absolutt morsomme, men mangler samtidig en slags gnist, eller hint om troverdig personlighet. Denne mangelen er tydeligere i Bendik Riis’ (1911-1988) portrett av hans egen mor. Stirrende ut av bildet, i tre-kvart profil, med hevede øyenbryn, en stor panne og tette lepper, virker hun vennlig, imøtekommende. Samtidig fremstiller den tomme minen og de store pupillene moren som uttrykksløs og verdensfjern.
Biografien og tegningen til Riis har fellestrekk med med sideutstillingen Sjelens ornamenter – ornamentale tegninger i norsk outsider art, hvor nitide, nærmest maniske mønstre dekker hele billedflaten i samtlige tegninger av utstillingens kjente og ukjente kunstnere. I likhet med disse kunstnerne hadde Riis flere opphold på psykiatrisk sykehus; figurene i utstillingen deler i tillegg den fraværende karakteren ved portrettet til Riis. Ann-Mari Erichsens Jeg er meg, er ett eksempel, – en figur med hendene i været foran et skoglandskap, ornamentert i et lystig turkis, rødt og gult fargeregister. Tittelen er skrevet på en forgylt krone, mens fem andre uhyggelige figurer i stramme frakker staver «Nei, jeg er meg, meg, meg,» i panna til den opprinnelige figuren. Med bittesmå hvite pupiller, hvorfra lyseblå skår stråler ut, virker alle i en transe. Dette er i mindre grad portrett av et subjekt. Tegningene forteller ikke om personlighet og karakter, istedenfor blottstilles tegnerens egen psyke for mine diagnoser.
Arbeidene som i mindre grad beskjeftiger seg med kunstinterne diskusjoner om tegning som performativ prosess, og triennalens klamme likhetstegn mellom tegning, hånd og subjektivitet, fremstår derfor som mer relevante. I Per Inge Bjørlos Og såra veks i oss alle (2019), er ikke tegning bare menneskelige spor, men en destruktiv kraft. Med smeltende og etsende materialer har kunstneren tegnet blomster, hodeskaller, sjødyr og andre organismer på duker av filt og plast, og små plater i metall. Tilbake står et aggressivt, fordervet uttrykk. Tegningen har brent seg gjennom bildeflaten, som om avbildningen tilintetgjorde modellen i samme prosess.
Virkeligheten kommer dessuten til syne i Guttorm Guttormsgaards florlette dagboktegninger og akvareller i en regnbuefarget palett, nydelig installert på fire glassvegger som forøvrig mimer et bokomslag. Her er ikke tegning så mye et mediespesifikt problem, som ett av kunstnerens flere virkemidler. Det samme gjelder Leda og svanen, en sideutstilling på Tegnerforbundet i spennet mellom tegning, broderi og video, hvor Marthe Ramm Fortun og Andrea Galiazzo lar en tragikomisk kattefortelling være omdreiningspunkt for kunstnernes forhandlinger om makt, behov og oppmerksomhet mellom seg selv, kunstinstitusjoner og deres egen datter.
Tilbake på Kunstnernes Hus fyller et scenografisk arbeid av Ann Iren Buan hele fondveggen i den ene utstillingssalen, svære, revnede remser av papir, gradert i sjøgrønt og glødende oransje. Dette landskapet utvider horisonten til Human Touch og befrir tegning fra posisjonen som et medium for subjektiv selvrefleksjon. Her er ikke tegning bare følsomt registrerende, utstillingen reflekterer i tillegg hvordan menneskelige avtrykk skaper og potensielt ødelegger sine egne omgivelser.
