«Vi har kalt denne installasjonen Lesesalen. Bøker utgjør kjernen av samlingene våre, selv om vi er troende til å samle på hva som helst.»
Jeg har knapt rukket å hilse på Elise Storsveen og Jon Gundersen før de setter i gang å prate. Jeg skynder meg å finne frem lydopptakeren idet vi beveger oss inn i den encyklopediske installasjonen som fyller overlyssalen i Kunstnernes Hus. Ti spesialbygde fremvisningsbord er fylt med all verdens bilder, trykksaker og objekter fra deres enorme samlinger. Kunstnerne, som er far og datter, har arbeidet sammen tidligere, men aldri i dette formatet.
– Når vi ser en ting på loppemarked, tenker vi: «Denne har noe», og tar den med oss. Men vi tenker ikke at «den kan brukes ved siden av den, for da skifter betydningen av den». Det er først når vi kommer til utstillingsrommet med materialet at vi arbeider slik, forteller Elise.
– Det er ikke noen selvfølge å se, det er noe man må øve seg opp til, tilføyer Jon.
– Gjennom å se akkumulerer man kunnskap. Etter hvert mottar vi bildene nærmest intravenøst, informasjonen går rett inn. Og så trekker man ut ekstraktet av det, og leter etter sammenstillingene som gir nye betydninger.
Jon er en så durkdreven samler at da biblioteket på Det naturvitenskapelige fakultet på Blindern skulle kvitte seg med overflødig og utdatert materiale, ringte de ham og sa: «Nå tror vi at vi kaster noe du kan ha interesse av.» Egentlig skulle vi møtes på Jons lager og atelier på Frysja, men det var så uframkommelig grunnet store mengder oppsamlet gods, at vi valgte å gjøre intervjuet i utstillingen. På Kunstnernes Hus hersker tross alt en slags tingenes orden. Man skal ikke se lenge før man forstår hvor eklektisk denne samlingen er: Den spenner over forskjellige tidsepoker og omfatter et utall vitenskaper og fremstillingsformer. Men man finner også hverdagsgjenstander i de merkeligste kombinasjoner. Her er det utklipp fra tegneserier, et fotografi av en eldre mann som smilende balanserer på en stol, en bit av en sopp, omslag til kioskromaner, diverse steiner, tenner, selvforsvarsmanualer – for bare å nevne noe.
Når begynte du å samle på ting, Jon?
– Så fort jeg kunne gå. Det er ting her fra… Som den! avbryter Jon seg selv og peker på en slags uro, der to grovt utformede og umalte flyvemaskiner henger over bordene. – Jeg er født i ’42. Denne fikk jeg rett etter krigen, da man begynte å produsere leker av overflødig aluminium. Den er nok det eldste jeg har hatt i mitt eie.
– Men det er mange ting som er eldre enn den òg, sier Elise. – I hovedtrekk strekker samlingen seg over hundre år.
Hvert av bordene har fått en egen tittel: Instinktets mysterier, New Babylon, Der menschliche Körper, Himmelrommets utfordringer, Den skarpe kant, etc. Elise og Jon laget arkitektoniske miniatyrmodeller av salene, det gjør de alltid i forkant av en utstilling. Jon viser meg et utkast til bordene, en skjør pappmodell som nå er en del av utstillingen. Elise forklarer at det utstilte materialet bare er en brøkdel av hva de opprinnelig hadde med:
– Vi kom med mange kasser og poser med materialer, og da det nærmet seg utstillingsåpning ble vi nødt til å rydde. Da begynte vi med de store lettfattelige temaene: Verdensrommet, geologi, byen.
– Kolonnene i hver ende er mer strukturert enn i midten, der blir det mer innfløkt. Jon peker på et av de ytterste bordene. – Denne heter Art and the Machine. Vi hentet titlene fra tekster som vi finner i bøker eller utklipp i hver seksjon.
Er det noen objekter eller sammenstillinger dere er ekstra fornøyd med?
– Denne liker jeg godt. Jon trekker oss bort til en liten bok, Quiet Killing.
– Den handler om diskresjon når man begår mord, tilføyer Elise.
– Se her, fortsetter Jon, og viser en illustrasjon. – Her er enkleste type lyddemper til pistol, en potet teipet fast over munningen. På bokomslaget har Jon plassert et lite knippe med poteter, tilsynelatende skåret ut fra et gammelt tresnitt. – Den ligger i seksjonen for krigsrelaterte og ubehagelige, fikse ideer.
Elise finner fram en annen bok: A Poor Light on a Good Subject. – Det kunne også vært tittelen på hele utstillingen.
Og tittelen dere valgte, TELLUS TELL US, hvor stammer den fra?
– Den kommer fra et av Jons verker, et trillebord med steiner. Jeg har alltid likt denne tittelen veldig godt. Du har vel beskrevet den som en oppfinnelse, Jon?
– Ja, jeg fant på tittelen en dag jeg var ute og gikk. Jeg er interessert i geologi, og i kvartærgeologien kan man lese mye ut av landskapet, gjennom skurstriper fra istiden for eksempel. Jeg innbilte meg at de var skrifttegn, at jeg kunne stryke hånden over skurstripene og motta beskjeder. Da dukket frasen TELLUS TELL US opp.
– Vi har jobbet mye med titler. Vi hadde lyst til finne noe som handlet om spørsmål som aldri blir stilt. Svarene er vi ikke så interessert i. Denne utstillingen er egentlig formet som et åpent spørsmål.
Vi beveger oss langsomt langs bordene og gransker samlingens mange rariteter. Rett som det er resulterer det i lange utvekslinger om teknikker og opprinnelse Jon og Elise imellom. Idet Jon er i ferd med å forklare en collage der en akvarellfarget geometrisk figur strekker seg mellom bordplatene på to barokkmøbler, går en gammeldags skoleklokkealarm i bygningen. Jon småløper over til naborommet.
– Den alarmen der gikk i går også, sier Elise undrende. – Jeg vet ikke hva det kan være, det virker ikke som noen her bryr seg…
Vi går inn i den andre utstillingssalen. Det viser seg at alarmen skyldes en av Jons snedige konstruksjoner: Det er verket Tabula rasa, der en mekanisk innretning langsomt skyver en mengde innbundne tyske patentbøker sidelengs over et bord, til de ramler i gulvet.
– Den står og ringer inntil noen kommer og setter opp bøkene, forklarer Jon.
Tabula rasa er et av flere skulpturelle objekter bestående av mer eller mindre hverdagslige gjenstander, som stilles ut i dette rommet: En brancusisk endeløs søyle av søppelspann; en oval, finslipt sten med glidelås; et sneglehus med opptrekknøkkel.
Hvordan oppstår disse objektene dine?
– Jeg kan ha dem i årevis før jeg finner ut hva jeg skal med dem. Det starter med at jeg finner ting som jeg ser et slags potensial i. Assosiasjonsobjekter, kaller jeg dem. Jeg husker at jeg til og med brukte lekene til barna.
– Vi var skilsmissebarn, så vi var der ikke hele tiden. En gang vi kom til Jon, var noen av lekene limt sammen med Araldit, humrer Elise.
Så du lærte deg tidlig at objekter kan bli til kunstobjekter.
– Det har jeg nok aldri vært i tvil om.
– Jeg hadde ikke noe verksted før, så atelieret var hjemme, tilføyer Jon, for liksom å forklare sakens formildende omstendigheter.
– Ja, det var nok en litt flytende overgang, medgir Elise.
– Men de siste 30 årene har jeg hatt et verksted der jeg samler opp tingene.
– Det er utrolig viktig å ha et atelier hvor man kan ha materialene rundt seg, bli kjent med dem. La dem stå der i månedsvis, rydde det vekk, ta det frem igjen. Iblant oppstår noe med samme, men ofte tar det mange år før det blir til noe som helst. Det meste blir det jo ingenting av. Det er ikke alle som er atelieravhengige kunstnere, men vi er helt klart det.
– Jeg har samlet så mye nå, at når jeg går inn i dypet av mitt verksted, oppdager jeg tingene på nytt, forteller Jon. – Jeg synes høydepunktet er å finne. For å dra en sammenligning synes jeg det er morsommere å plukke sopp enn bær. For soppen har det ved seg at du må finne den. Bærene er jo bare der. Jeg går hele tiden og leter.
På veggene, omkring Jons assosiasjonsobjekter, har Elise hengt opp forstørrede fotografier av kropper. Bildene er i sort-hvitt, med grove rastre.
– Disse bildene kommer fra instruksjonsbøker for medisinsk personell, enten de handler om massasje eller opptrening av skadede kropper. De handler om å vise en generell kropp, kroppen som objekt. Jeg låner bilder. Dette er noe vi har felles, at vi bruker allerede eksisterende bilder og ting. De fleste av Jons ting går fra å være objekter, bruksgjenstander, til å være sammenstillinger; dialoger mellom ting, eller mellom tingen og den som ser på den.
– Her er det en veldig interessant tittel, sier Jon. Vi har vendt tilbake til Lesesalen, og befinner oss i de indre kolonners innfløkte univers. De nyeste kunstretningene og smitsomme sindslidelser står det på omslaget av et falmet hefte. – Den er blant de tingene vi tok fram aller først. Og så har nye felt eller historier oppstått rundt den. Det er interessant hvordan én ting fungerer bare på ett sted, mens andre kan flyttes omkring og alltid prege det ved siden av.
Ved siden av de smittsomme sinnslidelsene oppdager jeg en liten innrammet versjon av Albrecht Dürers Melencolia I. Elises atelier var nylig avbildet i Dagens Næringslivs spalte Min arbeidsplass. Der hang selvsamme bilde på veggen over skrivebordet.
– Det har jeg fått av Jon. Jeg er veldig opptatt av dette bildet. Det er et uløst mysterium, selv om det er så til de grader fortolket. Det finnes et uendelig antall nettsider: «Hva er det med stigen? Og stenen?» For meg ligger nesten hele den vestlige kunsthistorien i dette ene bildet.
Når man zoomer ut fra Dürers bilde og ser omkring på bordet her, er det jo visse likheter…
– Ja, vi får håpe det.
– Jeg fant bildet i denne gamle, slitte ramma, forteller Jon. – Det er en veldig god gjengivelse, så da jeg kom over den tenkte jeg, «jøss, er det en original?»
– Men jeg forholder meg til den som om den var original. For meg er dette originalen. Jeg har en Dürer, ler Elise.
Hvis man er opptatt av trykksaker, kan en bestemt reproduksjon være viktigere enn originalen på museet.
– En reproduksjon er ikke bare en kopi. Det er tydelig når vi ser på forskjellige trykkteknikker. Dyptrykk er liksom greia vår.
– Dette liker jeg veldig godt. Jon tar oss med til en trykksak og setter i gang et foredrag om trykkteknikker. – Her har man hele valørskalaen fra det dypeste svarte til det lyseste grå. Jeg tror man kan se i utstillingen at vi har en affeksjon for trykk. Her kan man se ting fra forskjellige epoker, hentet fra alt fra kvalitetsbøker til aviser.
Revet med av situasjonen kommer jeg i skade for å si noe ubetenksomt om at det er vel så mye materialets overflate som bildemotivene som er av interesse.
– Det trykktekniske her er ikke bare i overflaten, må Jon presisere, og fortsetter om trykksvertens metning og transparens.
– Det er ikke i overflaten, det er i dybden: DYP-trykk! «Overflate» skulle du aldri ha sagt, istemmer Elise lattermildt.
Beklager.
– Det er en interessant diskusjon, fortsetter hun. – For det handler åpenbart om overflate, estetikk, men like mye om materialforståelse. Noe kunnskap trigger lysten på mer, man lurer på hvorfor én type trykketeknikk appellerer mer enn en annen, hvordan det er gjort. Etter hvert er man i stand til å se på en bok at den stammer fra Tsjekkia.
– Ja, der trykkes det veldig mye fint, konstaterer Jon.
Jeg bet meg merke i en liten avisnotis her et sted…
– Den skoleflinke slektningen? Den er det mange som kommenterer. Den har et tidsaspekt som jeg synes er helt usannsynlig i dag. Altså: En eller annen har hørt noe, har satt seg ned foran skrivemaskinen, eller til og med skrevet for hånd; har funnet fram konvolutt og frimerke, gått til postkassen. I avisen har noen lest brevet, satt det og trykket det i avisen. Og så har man ventet på et svar som kanskje aldri kom.
Det er jo i det hele tatt historier på mange forskjellige tidsplan i utstillingen: Astronomiske, geologiske, lokalhistoriske.
– Når vi står her og jobber, følger vi en indre logikk. Vi som er så glade i å prate, har faktisk snakket veldig lite mens vi har arbeidet med dette. Vi har flyttet på ting i stillhet. For meg er det lett å forstå hvorfor Jon tilføyer en ting eller fjerner noe jeg har lagt fram. Men når jeg kommer inn her i ettertid, ser jeg hvor forskjellige steder alt kommer fra. Som denne her… Elise faller plutselig i tanker idet hun plukker opp en småspettet stein plassert oppå en liten keramisk elefantfot, og snur seg mot Jon: – Hva slags stein er dette?
– Den har jeg funnet i fjæra ved Langesund. Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men fin er den.
– Altså, fortsetter Elise, omtrent der resonnementet ble brutt. – Det er vårt privilegium å si at dette er vår logikk, men når jeg ser på det i etterkant er det noen ganger helt søkte sammenhenger. Man kan lese ting på alle plan her.
– Men det er viktig at det ikke er for logisk, for pedagogisk, sier Jon. – Dette er en oppfordring til å fabulere videre. Vi har ikke kunnskapen som alt dette representerer, vi er bare veldig nysgjerrige.
– Vi kan jo litt, da, men det er bare bruddstykker. Tidligere har vi laget en utsmykning for en barneskole som vi kalte Tenk Selv, Sammen. Og denne utstillingen tror jeg fungerer på samme vis. Jeg ser at folk snakker sammen når de går langs disse bordene. Dette er et verk som åpner for lysten til å snakke: Et snakkearbeid laget i stillhet.
