Gunnar Smoliansky har lenge vært en fotografenes fotograf i Norden, men er mindre kjent blant et bredere publikum. Den siste tiden har han opplevd en ny vår med en prestisjeutgivelse på kunstbokforlaget Steidl i samarbeid med galleristen og designeren Greger Ulf Nilson, og en rekke utstillinger internasjonalt. One picture at a time, som i disse dager vises på nyåpnede Shoot Gallery på Briskeby i Oslo, åpnet på Hasselblad Center i 2008 og har blant annet vært vist ved Michael Hoppen Gallery i London. Utstillingen spenner over 55 år og er den første større retrospektive presentasjonen av Smolianskys kunstnerskap.
Overraskende kameravinkler og et idiosynkratisk blikk for de parallelle linjene i bildet kjennetegner musikaliteten i arbeidene til Gunnar Smoliansky. Hans analoge svart-hvitt bilder i små formater beveger seg gjerne tett på motivene og detaljene i tilværelsen. Som fotograf er han en klassisk flaneur, og hans livsverk har i stor grad blitt til på daglige spaserturer med kameraet på hjemlige trakter i Stockholm. Referansene til den ikke-manipulerte og dokumentariske estetikken innenfor straight photography – med vekt på bildets underliggende geometriske struktur – samt fotohistoriske forbilder som Walker Evans, Bill Brandt eller Lee Friedlander skinner ofte igjennom. Som hos andre fotografer i hans genre, representerer bildene et humanistisk blikk som fanger det enestående i det alminnelige.
ETT BILDE ETTER DET ANDRE
Smoliansky stanser ved bildet av et par med ryggen mot fotografen på en benk på Centralstasjonen i Stockholm fra 1957. Mannen i motivet har akkurat snudd hodet og oppdager kameraet idet bildet blir tatt, i det avgjørende øyeblikket, som Henri Cartier-Bresson kalte den brøkdelen av et sekund som taler for helheten.
– Å ta gode bilder er for meg et spørsmål om å være på rett sted til rett tid. Jeg bare fotograferer det jeg ser. Jeg tar opp kameraet, tar bildet, og så går jeg videre. Et fotografi skal kjennes i magen. Jeg liker ikke prosjekter, men foretrekker å arbeide med ett bilde av gangen.
Derav tittelen på utstillingen, som også beskriver Smolianskys stringens og fascinasjon som fotograf.
– Det kjennes som om motivene kommer til meg. Det er aldri noen tvil. Alt er så lett. Jeg synes det er sånn det skal være her i livet, i arbeidet i hvert fall. Alt annet må være en misforståelse, ler fotografen.
Men arbeidet med negativet kan pågå over tiår. Smoliansky jobber utelukkende uten assistenter, og er den eneste som har tatt i bildet inntil det blir rammet inn. Han rydder aldri i motivet slik det fremstår, og retusjerer ikke bildene for annet enn støv. Hver dag, bortsett fra julaften, befinner han seg i mørkerommet ved Sofiakirken på Söder. Etter snart seksti med fremkallingskjemikalier, synes han ikke at han merker noe til kroppslig slitasje.
– Jeg elsker å arbeide i mørkerommet. Her hører jeg på musikk og har det helt underbart. Å være fotograf er en fantastisk måte å leve på.
SOM EN DRØM
Smoliansky ble fotograf idet han oppdaget fotografiet. Det skjedde i tenåringskameraten Bror Svärds badekar hvor denne hadde installert mørkerom med morens kjøkkengryter.
– Jeg ante ikke hva kameraten min snakket om da han spurte om jeg ville se hvordan han lagde bilder. Folk flest visste ikke hva et fotografi var på den tiden. Men da jeg kikket over skulderen til Bror og så bildet komme frem, forsto jeg at dette var det jeg ville drive med i livet. Det var en uskyld i det som ikke er mulig å tenke seg i dag. Jeg er fortsatt forbløffet over hvor sikker jeg var. Det sto helt klart for meg fra første stund.
Samme året avbrøt han gymnasiet og ble tollvakt i havnen ved Slussen i Stockholm. En natt dukket det opp en sjømann som spurte om han ville kjøpe et kamera, det skulle være en såkalt Rolleiflex. Vennen Bror tok bilder med en Flexaret, en tsjekkisk kopi av en Rolleiflex, men Smoliansky var sikker på at det var originalen han skulle ha. Det kvadratiske formatet skulle komme til å lære han mye om komposisjon.
– Som tollvakt burde jeg ha beslaglagt det, men jeg bare visste at jeg måtte ha et sånt. Det var som i en drøm alt sammen. Rolleiflex’en er jo et av de viktigste kameraene i fotografiets historie. Bildene jeg tok ved Slussen på den tiden er fortsatt noen av de beste jeg har gjort.
I et tidlig selvportrett i badebukse, tatt utenfor São Paolo, er Smoliansky 18 år, med selvutløseren i den ene hånden og en ladd kaliber 32 i den andre, rettet mot en blikkboks utenfor billedrammen. Det var den gang Gunnar og Bror bestemte seg for å rømme fra Saltsjö-Boo ved Stockholms skjærgård, på en enveisbillett til Sør-Amerika. De to tenåringene oppsøkte den argentinske ambassaden, men der var det revolusjon, fikk de beskjed om, så de ble anbefalt å prøve Brasil isteden.
– Den brasilianske ambassadøren tok selv imot oss og gikk og hentet en flaske portvin. Vi sjanglet ut etter noen timer, og en uke senere hadde vi brasilianske pass. De elsket å få folk som kunne skrive og lese til Brasil den gangen.
HÅNDVERKER
Smoliankys signatur ble etablert etter syv-åtte filmruller, forteller han, og han arbeidet i mange år som industrifotograf, også i São Paolo. Men det var et kveldskurs hos den femten år eldre Christer Strömholm som ga han motet til å jobbe som uavhengig kunstner.
– Kan han, så kan jeg, tenkte jeg. Men jeg liker ikke ordet kunstfotograf. Jeg er fotograf. Det handler om det samme arbeidet for meg.
Moderna Museet i Stockholm har et hundretalls bilder i samlingen, og for tiden vises utstillingen Moment med 401 avtrykk av Smolianskys høyre hånd, gjort rett på fotopapir i en modernistisk fotogram-tradisjon. I en periode fra 1992 til 1994 avsluttet han dagen i mørkerommet på denne måten. Han har i mange år reist rundt på landsbygda for å samle gammelt fotopapir og har fortsatt nok til å kunne lage en kopi av og til på historisk Gevaert-papir. Smoliansky vil helst ikke si for mye om det digitale fotografiet. («Da risikerer jeg å høres ut som en sur, gammel gubbe, hehe.») Men det er lidenskap for fotografiske prosesser og materialer, og ikke nostalgi, som driver ham.
– For hver gang vi tilegner oss ny teknikk, har vi en tendens til å glemme hva den gamle lærte oss. Før hadde jeg ikke noe svar på hva jeg ville gjort dersom jeg ikke var fotograf. Men i dag vet jeg svaret: Jeg ville vært skomaker. For meg handler det om håndverket, om følelsen av å være en håndverker.
