Et enklere bilde

Torbjørn Rødlands bilder spenner fra det absurde til noe som ligner et generisk, kommersielt foto. Det reiser spørsmål om forholdet mellom fotografiet og kunstinstitusjonen.

Torbjørn Rødland, Red Wine, White Wine, 2013-14. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).
Torbjørn Rødland, Red Wine, White Wine, 2013-14. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).

I Torbjørn Rødlands retrospektiv Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter spilles dokumentaren Blues for Bigfoot (2005) i en hvit kasse midt i det ene av utstillingens to rom. Bakveggen i kinokassen mangler. Ut siver gitarblues og stemmen til en mann som med utpreget amerikansk aksent forteller om et møte med en Bigfoot – eller Sasquatch, som kreaturet også kalles. Lydlekkasjen fungerer som et slags soundtrack til de over 70 bildene som kurator Milena Høgsberg har plukket ut fra de siste 20 årene av Rødlands produksjon, og innebærer en subtil overskridelse av det mediespesifikke ved Rødlands tradisjonelt utførte og monterte fotografi. At øyevitneskildringen får lov å lydlegge utstillingen virker uansett rimelig; den både mytiske og populariserte skikkelsen låner seg villig som emblem til kunstnerskapet, dyppet som motivene er i koblinger mellom mystikk og pop.

Mystikkfaktoren er ekstra høy i Rødlands tidlige arbeider, der skogen gjennomgående er brukt som backdrop. På Høvikodden er perioden representert ved få, men tydelige arbeider: Inni en treklynge med plankerester står en prest surret fast med et slapt tau (Priest no. 7, 2000). I et annet bilde lusker artisten Frost rovdyraktig gjennom skogen i full Black Metal-mundur (Frost no. 2, 2001). Eller fotografen har tatt bilde av seg selv, bakfra, stående på en liten kolle der han skuer innover et vinterlandskap (In a Norwegian Landscape, 1995). Den sublime, litt kitschy nerven man finner her kontrasteres av de små, svart-hvite dobbelteksponeringene som er hengt rundt i utstillingen i korte, tette rekker. I disse dobbelteksponeringene – hvor dum nips ofte er satt inn i utydelige miljøer tilvirket av for eksempel brettede ark og nærbilder av trestammer – beveger Rødland seg i et mer nøkternt og klaustrofobisk register. Men det er fortsatt det gjenkjennelige, nesten tåpelige, som med en surrealistisk manøver kobles til noe mer uutgrunnelig.

Torbjørn Rødland, Frost no. 4, 2001. Vises i utstillingen Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter.
Torbjørn Rødland, Frost no. 4, 2001. Fra utstillingen Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter.

Med unntak av en håndfull videoarbeider har Rødland gjennom mer enn tjue år jobbet med et rent, til overmål analogt, fotografi. Fokuset hans er på det som skjer innenfor bilderammen. Selv om komposisjonene til tider trekker veksler på sentimentale og kulturelt utslitte typer er Rødland «romantisk» mest i kraft av hvordan han hegner om fotografiet som bilde. De gangene han utfordrer det representerende rommet gjøres det med utgangspunkt i fotografiets eget repertoar, eksempelvis ved bruk av speil (Andy Capp Variations, 2009, forøvrig ikke med i utstillingen), eller nevnte dobbelteksponeringer. Et annet trick som går igjen er en romlig komplisering av appropriasjonsfoto à la Sherrie Levine og Richard Prince (Practical Photography, 2006-08, The Power of Goals, 2006, etc.). Pop-artefakter som plakater og vhs-kassetter trekkes så langt frem i bildet at kameraobjektivet nærmest fungerer som en skanner. Samtidig gis komposisjonen dybde ved hjelp av subtile overlappinger eller ved at rommet bak får komme til syne som en ramme rundt objektet.

Torbjørn Rødland, Dancer, 2009-2012. Vises i utstillingen Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter.
Torbjørn Rødland, Dancer, 2009-2012. Fra utstillingen Sasquatch Century på Henie Onstad Kunstsenter.

Trofastheten mot fotomediet og det tradisjonelle bilderommet skiller Rødland ut i et ellers nokså postmedialt felt. Bildene hans er absorberende og dermed tilgjengelige, uten forutgående kjennskap til samtidskunstens spesialiserte samtale. Kanskje er det denne ambivalensen kunstneren sikter til når han sier at «i Sasquatchens århundre vil kunsten bli mer kompleks og mer inkluderende» (sitert fra presseskrivet). Rødlands Jeff Wallske ambisjon om å praktisere et rent fotografi i samtidskunsten stemmer i hvert fall med det folkelige tilsnittet i Henie Onstads programprofil, der også enkle konseptualister fra Ulsrud har plass. At arbeidene hans hypotetisk fungerer også uten hjelp fra kunstteorien, gjør dem bare mer interessante – så lenge de innfrir det doble settet med forventninger. Åpenbart kreves da mer enn visuell suggesjon.

Der de tidlige, klisjetunge motivene kan synes noe programmatiske i sin iver etter å animere det banale, viser det senere Ampersand (2010) at det visuelt effektive ikke utelukker kompleksitet. Et &-tegn skåret ut i såkalt «spam», et billig kjøttprodukt, står oppå et blankt bilpanser. Den bleke og skjelvne spammens ekle materialitet, det ikoniske språktegnet og de dypgrønne speilingene i panseret kommuniserer direkte. Samtidig utfordres den sanselige overflaten av en kobling til språk. Akkurat som en setning kan bildet tenkes syntaktisk, som noe som lar seg dele opp i mindre enheter. &-tegnet peker mot dette konstruksjonsnivået, som normalt er skjult av bildets sensuelle hele. Særlig passende er ideen om et fotografiets «&» i Rødlands tilfelle, siden han har gjort nettopp sensualiseringen av umake kombinasjoner til en spesialitet.

Torbjørn Rødland, Hat and Collar, 2014. Vises i utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).
Torbjørn Rødland, Hat and Collar, 2014. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).

Sasquatch Centurys ikke-kronologiske arrangement passer med Rødlands fokus på enkeltmotiver fremfor forbindelser som overskrider bilderammen. Hans to siste utstillinger på Standard (Oslo) – The Andy Capp Variations (2009) og Eighteen Analogue Douple Exposures (2012) – var stringente, svart-hvite affærer. I motsetning til dette byr The Face I Found I Will Find Again, som åpner parallelt med Sasquatch Century, på en spredning i motiv som ligner den man finner på Høvikodden, selv om kvinneportrettet danner et slags omdreiningspunkt. Pene jenter har stadig hjemsøkt Rødlands foto, de dukker glimtvis også opp på Høvikodden, nakne i skogen med bare joggesko (Nudist no. 1/3/7/8, 1999), eller med honning rennende nedover kinnene (Golden Tränen, 2002). På Standard har noen av dem fått ansiktet innsmurt med et lag gjennomsiktig lateks (Peel no. 1/2/3, Five Tears).

Latekshuden viser kanskje til plastisiteten i Rødlands sjangerlek. Assosiasjonen til et plastisk prinsipp aktiveres både av at lateks bokstavelig er plastikk og plastisiteten som symbolsk overføres til ansiktene og demonstreres ved at huden følger etter når modellene drar i masken sin. Latekshinnen er òg et symptom på interessen for det haptiske som man kan observere flere steder i Sasquatch Century: sausen som er gnidd utover gulvet i Napkins (2011-12), det gelatinlignende stoffet som drypper fra foten i Bathroom Tiles (2010-13), etc. Som &-tegnet har de limaktige substansene bindeegenskaper. Det finnes altså en metaforisk affinitet mellom fotografiet slik Rødland praktiserer det – som et rom der sjangere, motiver, objekter og materialer klebes sammen – og det hudnære klisset.

Torbjørn Rødland, Five Tears, 2014. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).
Torbjørn Rødland, Five Tears, 2014. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).

Utstillingen på Standard er mer konsentrert. Lateksportrettene er rensket, Rødland fokuserer på ansiktet. Men tilgangen på modellens indre, det autentiske, er demonstrativt hindret ved at selve overflaten, latekshinnen de innadvendt forsøker å plukke av, blir det man oppholder seg ved. Som for å gi et ikonisk skjær til fraværet av emosjon har en modell som ligner Dreyers Jeanne d’Arc fått digre tårer av lateks klistret på kinnene (Five Tears). Noe tilsvarende skjer også andre steder i utstillingen: en jente drar det ene beinet sitt sportslig opp over hodet (Up from Eden no. 1); en annen står i treningstøy fanget i et spastisk øyeblikk der armer, bein og hode er vridd kunstig (Up from Eden no. 2); en tredje er fotografert i profil med en gigantisk krage som indikerer nakkesleng (Hat and Collar). I alle tre snus det om på portrettsjangerens konvensjoner. Her bringes kroppens mekaniske (skeletale, muskulære) fundament til overflaten, i stedet for spor av personlighet.

Kanskje indikerer den fysiologiske turneringen av portrettet en økt interesse for fotografiet som objekt. Det ville forklart hvorfor enkelte av bildene i The Face… virker blottet for «rødlandske» forskyninger, og i stedet fremstår som forsøk på å etterape et generisk illustrasjonsfoto. Det uventede Red Wine, White Wine er det klareste eksemplet i så måte: To vinglass kolliderer i bildets sentrum slik at glass og vin spruter dramatisk til alle kanter. Den spissede motivideen har noe umiskjennelig stockphoto-aktig ved seg. Man står overfor noe som ligner en fullstendig konsolidering med et kommersielt bildespråk. Det er vanskelig å se hvordan denne reproduksjonen av fotografisk konvensjon skal engasjere uten å trekke med seg en større institusjonell kontekst, altså legitimeres via en slags appropriasjonslogikk. Er vi her vitne til en performativ resignasjon på vegne av fotografiet som autonomt medium?

Torbjørn Rødland, Shadow Work no. 1, 2014. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).
Torbjørn Rødland, Shadow Work no. 1, 2014. Fra utstillingen The Face I Found I will Find Again på Standard (Oslo).

Leserinnlegg