– Melodi Grand Prix er en totalt harmløs, mainstream, apolitisk konkurranse, men også en svær mediehendelse hvor nasjonalisme åpenlyst feires og kommodifiseres, sier Pil Kollective. Sammen med partneren Galia Kollective viser han musikkvideo-utstillingen Euronoize på Kunsthall Oslo denne høsten.
Prosjektet springer ut av et alternativt Melodi Grand Prix for kunstband de to arrangerte på konsertscenen Scala i London 23. mai i år. 11 mer eller mindre obskure band fra rundtomkring i Europa deltok med liveopptredner og nyproduserte sanger til . Publikum kunne følge konkurransen via strømming og stemme frem vinneren på en egen app.
Da prosjektmidler fra EU-kommisjonen krevde en institusjonell søker, et mer omfattende program, og europeiske samarbeidspartnere vokste Euronoize til å inkludere en konferanse, bokutgivelse, LP-plate, utstilling og samarbeid med Kunsthall Oslo, det Praha-baserte kuratorkollektivet Are, og University of Reading, hvor både Pil og Galia underviser.
Utstillingen på Kunsthall Olso åpnet 13. september og består av en jukebox med 28 musikkvideoer, et slags arkiv over band og artister i krysningen mellom visuell kunst, musikk, video og performance. Uttrykkene spenner fra sober, erotisk magedans i Fatima al-Qadiris Spiral, over Chooc Ly Tans postkoloniale dokumentarisme og Derek Jarmans dobbelteksponeringer av okkulte ritualer og storbyscener, til Marianne Faithfuls new wave-album Broken English. Besøkende kan navigere arkivet via noen store, røde plastknapper på veggen.
Pil og Galia vokste opp i Jerusalem, i Europas kulturelle periferi, uten internett eller en scene for samtidskunst. – Det vi hadde var kunstideer filtrert gjennom platecovere, musikkvideoer, tekster, og bandintervjuer, vi fikk en kunstutdannelse gjennom musikken, sier Galia.
– Melodi Grand Prix utgjorde en sjelden mulighet til å delta i et større europeisk kulturfellesskap. Alle så på TV med familien og lengtet etter å bli europeiske.
– Å iscenesette en alternativ-Melodi Grand Prix gjorde oss istand til å se den originale konkurransen gjennom et annet prisme, og da dukker det opp mange spørsmål, om den ekstreme høyresidens fremmarsj, om identitet og migrasjon. Vi ønsket å sette fokus på hva det betyr å komme fra et sted, å være europeisk, sir Pil.
Underveis i forberedelsene stemte Storbritannia for å melde seg ut av EU, og Brexit ga prosjektet enda en politisk dimensjon. – Som en konsekvens bestemte vi oss for å ekskludere Storbritannia fra konkurransen. Den så de ikke komme, sier Galia lakonisk.
Euronoize berører også kunstens økonomiske betingelser. – Det er masse prat om tverrfaglighet i kunsten, men de økonomiske strukturene bidrar faktisk til å segregere disiplinene. Utstillinger foregår i gallerier og visningsrom, mens konserter foregår på konsertscenene. Finansieringen er veldig knyttet til disse eksisterende, materielle infrastrukturene, som stadig krymper. De fleste kunstbandene får ingen støtte. De deltar hverken i kunstmarkedet eller på utstillinger, selv om mange av dem har gått på kunstskoler og bruker de samme verktøyene som kunstnere.
Flere av bandene som deltok på Euronoize hadde spilt sammen tidligere og booket hverandre. – Disse nettverkene eksisterte før vårt prosjekt, sier Galia. Samtidig slet alle med problemer knyttet til gentrifisering, mangel på ressurser og øvingslokaler, ustabile arbeidsforhold og turnevirksomhet på kryss og tvers av landegrenser. Vi ville bidra til å styrke disse nettverkene ved hjelp av universitetets fasiliteter og bemidling.
– Sammenlignet med biennaler, med tonnevis av penger og store kuratoriske organisasjoner som gir kunstnerne digre budsjetter, drar disse bandene gjerne på Europa-turné i varebiler, sover på fremmede gulv og smugler instrumenter over landegrensene, sier Pil. Det er en annen idé om Europa, som ikke opererer gjennom sentraliserte kanaler for kulturell produksjon.
