Hvordan skal vi gjøre plass til kunstnerne når byen bygges? Med en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på over 40 000 kroner får man ikke mye bolig for de 89 000 kronene som billedkunstnere i snitt årlig tjener på sitt kunstneriske arbeid. Boligmarkedet i Oslo gjør det ekstremt vanskelig for unge førstegangskjøpere å skaffe seg et hjem, især om man har lave og svingende inntekter.
Unge Kunstneres Samfund (UKS) har kommet med et svar. Med støtte fra Kulturetaten og Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune har de engasjert arkitekturkontoret Fragment til å utvikle en plan for kunstnerboliger og atelierer i Hovinbyen, et område nordøst for Oslo sentrum der kommunen har lagt til rette for 30 000 til 40 000 nye boliger de kommende årene.
Resultatet av Fragments arbeid, som presenteres i UKS’ lokaler i en typisk arkitekturutstilling med plantegninger og modeller i finer, er et svært spennende eksempel på hvordan boligbyggingen i Oslo kan organiseres annerledes enn i dag. Prosjektet viser òg at man ikke trenger å knipe inn på standarden selv om man bygger rimelige boliger.
Fleksible rom
Fragment har valgt en tomt ved Økern som eies av kommunen og som er regulert til bolig. Planen består av to boligblokker på fem etasjer, samt et separat seks-etasjers atelierbygg. Hovedbygningene er knyttet sammen gjennom åpne svalganger, og konstruksjonene består av søyler i limtre og betonggulv. Plantegningene viser åpne og fleksible rom med stor takhøyde og rikelig med lystilfang. Noe av det som gjør at Fragments kunstnerleiligheter skiller seg fra andre nybygg, er at beboerne selv kan endre planløsningen ved å flytte på innerveggene. Også i atelierbygget er det lagt opp til at brukernes behov vil variere over tid, og størrelse og utforming på de enkelte atelierene kan endres ved å flytte vegger og åpne opp mellom etasjer.
Prosjektet er tydelig inspirert av den sosiale boligbyggingen på 1950- og 60- og 70-tallet. For å dekke det enorme boligbehovet etter krigen førte myndighetene en regulert boligpolitikk som ga folk med alminnelige inntekter råd til å skaffe seg en egen bolig, men som begrenset mulighetene til å leie ut eller selge leilighetene videre med profitt. Dette var mulig ved at kommunen stilte med tomter, mens Husbanken ga lån til boligbyggelag som Oslo Bolig- og sparelag (OBOS), som bygget kollektivt eide borettslag.
Slik ble også kunstnerboligene som er forbildene til UKS’ og Fragments prosjekt til. De mest kjente av dem er de 29 kunstnerboligene som ligger på Edvard Munchs gamle tomt på Ekely. De ble fulgt opp av borettslaget Trolltun på Bøler, bygget av OBOS for Unge kunstneres Selvbyggerlag på slutten av 1950-tallet. Det var enkle rekkehusleiligheter på tre og fire rom, med egne atelierer tilknyttet boligene. En del av innskuddet ble utrolig nok betalt med kunst, som de utvalgte boligeierne leverte direkte til Oslo kommunes kunstsamlinger.
På midten av 1980-tallet var det slutt på den sosiale boligpolitikken. Da hadde Oslo kommune begynt å selge tomter til markedspris, og Høyre-regjeringen deregulerte eiendomsmarkedet, samtidig som det ble enklere å ta opp lån. Siden den gang har vi hatt et gigantisk boligkrakk på begynnelsen av 1990-årene, og en prisutvikling de siste 20 årene som har plassert alt for mange utenfor boligmarkedet, og har gjort den boligeiende delen av befolkningen til en slags forgjeldede spekulanter. Det er allment akseptert at kjøpekraft trumfer behov. UKS og Fragments prosjekt viser på sin side en tilnærming til boligpolitikk som ikke bare gir kunstnerne tak over hodet, men som også kan stå modell for en fornyelse av den sosiale boligpolitikken. Det er derfor prosjektet er så interessant og så kjærkomment.
Stor besparelse
Fragment anslår at man kan spare opptil 50 % av kostnadene dersom man går tilbake til en modell der kommunen fester tomten i stedet for å selge til markedspris, og der man bygger gjennom boligbyggelag som ikke tar ut profitt. For det andre skal tildelingene av leiligheter styres av behov. For eksempel er små studioleiligheter forbeholdt yngre kunstnere i en begrenset periode, mens familieleiligheter leies ut med livstidskontrakt eller inntil barna er fylt 20 år. Tilbud om å inngå kontrakter foregår etter loddtrekning.
Det ene forbeholdet jeg har til dette prosjektet handler om diversitet. Er det virkelig god byplanlegging å gå tilbake til å organisere egne kvartaler for særskilte yrkesgrupper, slik man gjorde historisk med ingeniørboliger, funksjonærboliger og arbeiderboliger, da tanken var at hver yrkesgruppe skulle omgås sitt eget sosiale sjikt? Dette spørsmålet står ubesvart i prosjektplanene fra UKS og Fragment.
Det andre forbeholdet skyldes paradoksalt nok det som er den største styrken ved denne planen, nemlig at det ikke er vanskelig å tenke seg at lignende modeller kunne tas i bruk for lavinntektsgrupper generelt, og være et alternativ til det uregulerte markedet. Dermed oppstår det også noen prinsipielle dilemmaer. Kunstnere befinner seg i en prekær situasjon fordi de tilhører en lavinntektsgruppe i et uregulert boligmarked, ikke fordi de er en særlig utsatt yrkesgruppe. En viktig del av argumentasjonen til UKS for å få gjennomført prosjektet er at kunstnere er sentrale aktører i byutviklingen, blant annet ved å produsere kunstverk som plasseres i byrommet, og ved å fylle de store sentrumsnære kulturbyggene med innhold. Det er et betimelig poeng, og et som det er naturlig at en interesseorganisasjon fremmer på vegne av sine medlemmer. Men det gjelder like mye for andre lavinntektsgrupper som bidrar til å bygge og drifte byen, men som presses ut av bykjernen.
Men et sted skal endringer starte, og det eksemplariske ved prosjektet overskygger tross alt innvendingene. Dersom kunstnerboligene i Hovinbyen kan demonstrere at det er mulig å gjennomføre en byutvikling og en boligpolitikk som er mer sosial og mer bærekraftig, bør kommunen stille seg bak denne planen og gjøre sitt ytterste for å få den realisert.
