– Det kan godt være vi skal til fjells

Neste års festspillutstiller, Joar Nango, tenner på å tilrettelegge rom hvor han kan skape ekstreme, kreative energier og fellesskap.

Arkitektkollektivet Felleskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB), Meahccetrošša/Matatu, Karasjok, 2011. Foto: Joar Nango.

Joar Nango er valgt til neste års festspillutstiller i Bergen. «Det siste tiåret har Joar Nango utviklet en imponerende interdisiplinær praksis», sier direktør ved Bergen Kunsthall Axel Wieder i pressemeldingen. «I kjernen av hans arbeid ligger en grunnleggende interesse for de sosiale kvalitetene ved fysiske rom og improvisasjonens kreative muligheter.»

Nango er født i Alta i 1979 og utdannet arkitekt ved NTNU i Trondheim. Siden 2010 har han vært del av arkitektkollektivet Felleskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB), men også stilt ut ved en rekke kunstinstitusjoner. I 2017 deltok Nango på Documenta14 og i fjor var han årets Festspillprofil ved Festspillene i Nord-Norge.

Nango arbeider i skjæringsfeltet mellom kunst og arkitektur. Han lager rom av materialer knyttet til samisk kultur og gjenbruk, og inviterer inn samarbeidspartnere på tvers av miljøer, etniske grupper og kunstneriske disipliner. – Det som tenner meg er ikke ære og berømmelse, men å tilrettelegge rom hvor jeg kan skape ekstreme, kreative energier og fellesskap, sier han til Kunstkritikk. – For meg er det blitt et politisk aspekt ved dette som handler om å overskride forutinntatte ideer om hvem som hører til hvor.

– Men jeg er allergisk mot sosiale, moralske kunstprosjekt som skal forandre verden. Med én gang noe blir veldig tydelig artikulert kan den rå energien som skaper magi forsvinne.

Denne høsten er Nango i Canada i forbindelse med biennalen STAGEs i Winnipeg. Senere i høst skal han vise et arbeid laget av kveitemagesekker på arkitekturbiennalen i Chicago i samarbeid med arkitekturhistoriker og filmskaper Anna Ulrikke Andersen.

– Det er en gammel sjøsamisk tradisjon å bygge temporære vinduer i uthus av kveitemagesekker. Kveitemagesekken er dritstor og veldig elastisk, hvis du spenner den over trerammer og lar den tørke blir den gjennomsiktig. Arbeidet heter Skievvar, og er en prototype for et vindu med en projeksjon inni. Jeg har jobbet med teknologien i Tromsø i hele sommer og lært meg kveitemagesekkens indre struktur å kjenne, sier Nango.

Hva fikk deg til å bevege deg fra arkitektur til kunstfeltet?

– Den bevegelsen har gått like mye den andre veien. Jeg søkte flere ganger på kunstakademiene, men kom ikke engang inn på intervju. Istedenfor begynte jeg på arkitektstudiet i Trondheim. Jeg var god til å tegne, hadde god formsans, og turte å jobbe med individuelle, eksperimentelle prosjekter. Da jeg avsluttet arkitekturstudiene var jeg allerede på vei tilbake til kunsten.

– Jeg har også merket at arbeidene mine er mer interessante for kunstverdenen. Arkitekter jobber pragmatisk, – det jeg gjør er ofte er mer svevende. Det stiller spørsmål, prøver å provosere frem reaksjoner og handler mer om undersøkelser enn problemløsning.

Av tidligere Festspillustillinger nevner Nango spesielt Børre Sæthres From Someone Who Nearly Died But Survived, i 2007. – Utstillingen hadde noen vanvittige drømmeaktige dioramaer. På det tidspunktet var det ganske episk, noe som føltes internasjonalt og ambisiøst, sier Nango, som den gangen var utvekslingsstudent ved Bergen Arkitekthøgskole.

Han trekker frem kjennskapen til byen som viktig i forberedelsene til festspillene, og åpner for at deler av utstillingen kan foregå utendørs. – For meg er Bergen Kunsthall selvfølgelig galleriene, men også konteksten kunsthallen ligger i. Når du kommer over tregrensa i Bergen er det høyfjellsområder nesten likt stedene hvor jeg vokste opp. Det kan godt være vi skal til fjells.

Festspillustillingen åpner torsdag 21. mai neste år.

Joar Nango. Foto: Torbjørn Buvarp.

Leserinnlegg