I The Revenge of the Real: Politics for a Post-Pandemic World, som utkom på tampen av fjoråret, viser Benjamin Bratton hva vi kan lære av pandemien for å løse større utfordringer som klimakrisen. Sentralt i den bombastiske og velskrevne pamfletten, er et oppgjør med postmoderne anarkister som skyr vitenskap og vertikalt organisert politikk.
En av tenkerne Bratton tar til motmæle mot, er Giorgio Agamben. «Faren for å banalisere Agamben er stor», advarte oversetter Espen Grønlie i etterordet til den norske utgaven av den italienske filosofens Fellesskapet som skal komme fra 2017. Likevel gjorde ikke den verdenskjente radikaleren det lett for seg da han hostet opp en rekke analyser under pandemien som spredde tvil om eksperter og deres råd om sosial distansering og bruk av masker.
Bak den direkte motviljen mot inngrep i hverdagslivet, ligger Agambens teoretiske forakt for staten, som han mener har en tendens til å behandle mennesket utelukkende som en biologisk entitet, og ikke som noe hellig. Bratton snur dette på hodet: en rekke stater behandlet i for liten grad mennesket som en biologisk realitet. Problemet er ikke for mye, men for lite statlig styring.
Tidligere har Bratton hevdet at mye av akademias misnøye med staten skyldes «boomer-teori». Med begrepet navngir han en tradisjon hos 68-erne som begrenser seg til å kritisk dekonstruere makt, og derfor overser behovet for å konstruktivt fremme en overordnet politikk. Ifølge Bratton har denne tradisjonen for lenge «terrorisert venstresidens forestillingsevne».
Agambens forestillingsevne er i stor grad påvirket av filosofen Michel Foucault og hans noe skjematiske beskrivelse av hvordan stater har gått fra en maktutøvelse preget av suverenitet til biopolitikk. Førstnevnte viser til kongens rett til å bestemme over liv og død, sistnevnte til en mer diffus maktform som intervenerer i befolkningens liv. Bratton viser hvordan Agamben reduserer Foucaults analyser til å utelukkende være mot biopolitikk, når det etter hans oppfatning dreier seg om kritiske lesninger som åpner for en annen biopolitikk.
Et gjentagende mantra fra Bratton er derfor oppfordringer til å lese Foucault bedre, som selvsagt må leses som et stikk til en av Foucaults største filosofiske arvtagere. Til Agambens forsvar kan vi innvende at Foucault kan leses på mange måter, dessuten var han full av paradokser. Mitchell Dean og Kaspar Villadsen har påpekt at selv om han kan bebreides for at mange radikale akademikere og aktivister helst ikke vil ha noe å gjøre med staten, myntet Foucault også begrepet «statsfobi» for å kritisere hvordan enkelte overdriver statens negative rolle i samfunnet.
Det betyr selvsagt ikke at staten ikke gjør gale handlinger, og en sentral tese i Brattons pamflett er at Agambens religiøse og poststrukturelle analyse løp parallelt med den vi fikk servert av høyrepopulistiske statsledere som Jair Bolsonaro i Brasil, Boris Johnson i Storbritannia og Donald Trump i USA. I likhet med Agamben motarbeidet de alle effektive statlige tiltak mot viruset. I sin forakt for ekspertise fremmet de kunnskapsløse mennene heller seg selv som konger med makt over virkeligheten. Et virus er imidlertid ikke som Agamben på postmoderne vis hevder, en «oppfinnelse» skapt av en stat som ønsker mer makt; det er virkelig. Mot akademikernes negative kritikk av biopolitikk og høyrepopulismens symbolske suverenitet, tar Bratton til orde for en positiv biopolitikk som erkjenner slike faktiske innsikter.
Både koronakrisen og klimakrisen har nettopp blitt kjent for oss gjennom en vitenskapelig tilnærming. For å tydeliggjøre hva han mener vi trenger mer av, snakker Bratton derfor om «det epidemiologiske blikket på samfunnet». Perspektivet, som ble inntatt av svært mange under pandemien, «skifter vår følelse av subjektivitet over fra privat individuering mot offentlig spredning». Et slikt bilde «av vår sammenkoblede helhet» mener Bratton vi må bevare etter pandemien, ikke minst fordi et slikt perspektiv er nødvendig i møte med klimakrisen.
Skal vi løse klimakrisen, hevder Bratton, trenger vi abstrakte modeller bygd opp av «sensorer» som dokumenterer virkeligheten. Følgelig er store deler av boken også en imøtegåelse av en utbredt refleks som apriori er kritisk til datainnsamling. Istedenfor å avfeie all datainnsamling under kategorien «overvåkning», påpeker Bratton at vi heller bør samle en annen form for data enn den som står i overvåkningens tegn såvel som den individfokuserte (og individskapende) dataen kapitalen bidrar til å produsere.
Motsatt foreslår Bratton at vi bruker vår teknologi til å produsere mer data som overskrider sosiale mediers konfliktfylte individfokus, som gjør lite annet enn å tjene populister. For å oppdage akkumulasjonen av karbondioksid i atmosfæren eller hvordan hvite blodceller angriper virus, skriver Bratton, kan vi ikke belage oss på subjektive oppfatninger, vi trenger vitenskapelige redskaper som ofte produserer kunnskap som bryter med våre intuitive forståelser av virkeligheten.
Det er imidlertid ikke nok å vite noe om virkeligheten, vi må også handle i form av vaksiner eller effektive klimatiltak. Forskerne gir oss gode bilder av den globale situasjonen, men vi mangler hva Bratton omtaler som den «planetære kompetansen» til å handle på den relevante geografiske skalaen. Løsningen for Bratton ligger følgelig ikke i anarkistenes lokale og autonome soner – som sjelden varer, om de er aldri så viktige i en begrenset periode under en pandemi i et land som mangler et statlig helsevesen. Løsningen er heller å finne i «en visjon for et samfunn istand til å skape seg selv gjennom langsiktige megaprosjekter». Bratton nevner spesifikt Green New Deal – inspirert av USAs politikk mot den økonomiske krisen på 1930-tallet i form av statlige initiativ kalt New Deal – som en slik mulig fremtid som «innebærer en endring med tanke på hva politisk styring er ment å se, vite, gjøre og hvem den i det hele tatt er ment for». Et slikt ambisiøst prosjekt ønsker både å overskride nasjonale grenser såvel som inkludere økologi i handlingsrommet.
Med sine gjentagende spark mot lokale verdensanskuelser og hang til overordnede spekulasjoner er det åpenbart at Bratton trekker på en politisk tenkning som har vært i gjære i en årrekke. Den dukker opp i alt fra Helen Hesters feministisk-teknologiske undersøkelser av arkitektur, via Jodi Deans forsvar for det kommunistiske partiet til Mark Fisher vedvarende misnøye med hvordan «horisontalister ønsker å okkupere alt bortsett fra parlamentet», en berøringsangst han mente bidrar til å essensialisere både parlamentet og staten der de blir overlatt til seg selv istedenfor å bli utfordret.
Nevnt i Brattons bok er heller ikke de relaterte tenkerne Nick Srnicek og Alex Williams, selv om deres oppgjør med folk phycology og folk politics åpenbart løper mellom linjene. Begrepene er mer treffende enn Brattons idé om «boomer-teori», der de henholdsvis viser til intuitive oppfatninger på den ene siden og hvordan disse materialiserer seg i en særskilt form for politikk på den andre. Det Srnicek og Williams vil frem til, er hvordan venstresiden siden 60-tallet har vært kritiske til det abstrakte, globale, vertikale og medierte i sin iver etter å vektlegge intuitive og moralske analyser som ofte resulterer i konkrete, lokale, horisontale og umiddelbare løsninger, typisk eksemplifisert med motkulturens romantisering av bygda, bondens marked eller anarkismens misnøye med staten.
Hos Bratton ser vi misnøyen med slike holdninger i siteringsvennlige setninger som: «den estetiske motstanden mot vertikal planlegging og vitenskapelig rasjonalitet», «ideen om at livet er for mystisk til å la seg forstå eller at den naturlige orden er for hellig til å fikles med», «en konserverende kulturpolitikk som på symptomatisk vis prioriter en lokal stemning over storskalaens likhet», «anti-urbanismen i anti-automatiseringspolitikk og -estetikk» som «hater alt byer er, særlig den langsiktige tekniske sammenfiltringen, intensifiseringen og ekspansjonen av forsyningslinjerav sosioteknisk kompleksitet, og de anonyme abstraksjonene de fordrer.»
På sitt hardeste minner Bratton om det 150 år tidligere uforsonlige angrepet til Friedrich Engels på «anti-autoritære» anarkister i Italia som var mot autoritet overhodet og derfor ikke visste at autoritet er uunngåelig. Ikke bare se på revolusjonen, påpekte Engels, men også jernbanen, som nødvendigvis krever at noen bestemmer over noen andre med mindre ulykker skal skje. Mer generelt vil nok Brattons budskap oppleves som ukontroversielt utenfor (for Norges del, svært små) radikale miljø som boikotter valg. I sum peker de siterte setningene ovenfor mot hva Bratton omtaler som en «estetisering av politikk» som ofte får utslag i rent performative politiske handlinger uten nevneverdig globale effekter. Derfor spøker (?) han også med at det ikke er overraskende at anarkismen står sterkt i mange kunstmiljø, noe den har gjort lenge, som vi nylig kunne lese om i Sinziana Ravinis intervju med filosofen Catherine Malabou i Kunstkritikk.
Det mer seriøse poenget til Bratton er at en forhåndsdømming av større, politiske prosjekt ikke bare er en dårlig strategi (fordi «det er ikke mulig at all frukt overrekkes deg fra bondens hånd»), men det vanskeliggjør også en diskusjon om hvordan det moderne samfunnet kan omprogrammeres. Som vi har sett, kan det innebære at vår teknologi i større grad brukes til å samle inn informasjon om vår klodes helse, men med i ligningen er også systemoverskridende reformer som krever vertikal og global koordinering. Pandemien har nettopp lært oss å skille mellom essensielle og ikke-essensielle arbeidsoppgaver, og å fjerne en rekke arbeidsoppgaver såvel som å redusere arbeidsmengden kan, som Bratton skriver, vise at det å være spartansk ikke nødvendigvis er det motsatte av luksus, et av en rekke kontraintuitive poeng Bratton slår fast.
Med luksuskommunisme i horisonten bør boken leses som en spekulasjon over en mulig fremtid – en fremtid med planetær kompetanse og handling, mindre arbeidstid, mer miljøvennlig luksus og generelt sett en internasjonal ånd hvor ingen blir sendt hjem til sitt «hjemland» idet en pandemi bryter ut. Bratton kaller denne optimistiske tenkningen for en «spekulativ rasjonalitet» som tar i bruk teknologier som allerede eksisterer.
Selv om spekulasjoner kan bli virkelige, skjer ikke forvandlingen av seg selv. Vi kan kanskje kalle det profetiens verdslige hemmelighet: politikk kan ikke kun strategisk tenkes, den må taktisk iverksettes. Der Karl Marx kritiserte utopister for å hoppe bukk over hvordan maktrelasjoner kan endres, kan det samme innvendes mot Brattons pamflett. Når eksempelvis den kapitalistiske Europeiske union står klar for å innføre en Green New Deal, sier det seg selv at pamfletter ikke bør innledes med en unnskyldning om at teksten er skrevet i hast og at «det er mer å si om økonomiens rolle og funksjon». Vår teoretisering må på grunnleggende vis tydeliggjøre hvordan vi kan transformere staten fra et kapitalistisk til et økososialistisk prosjekt. Det kan vi heldigvis gjøre uten å overse alle fordelene mange allerede opplever på grunn av statlige tiltak som helsevesen eller glemme at stater som Kina gjorde for sterke inngrep i folks hverdag under pandemien. Kanskje kunne vi gjort det uten å bruke Agamben som representant for alle som er mot staten, også.
