Det norske stemmerettsjubileet i 2013 og den internasjonale kvinnedagen 8. mars ga dobbelt anledning for Kunsthall Oslo og Unge Kunstneres Samfund til å tematisere kjønnsdiskusjon og kvinnekamp. De to utstillingene Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 og Possessions representerer rent ideologisk henholdsvis en tradisjonell, feministisk kamp for kvinners rettigheter og en mer aktuell, skeiv kamp for å oppheve de strenge skillelinjene mellom kjønnene. Dette generer to svært ulike kuratoriske perspektiver, men samlet sett gir utstillingene likevel et bilde av et sammenhengende historisk-politisk prosjekt.
Hold stenhårdt fast på greia di på Kunsthall Oslo, kuratert av Elise Storsveen, Eline Mugaas og Kunsthall Oslo, er i følge kunsthallen oppsiktsvekkende nok den første større samleutstillingen om norsk kunst og kvinnekamp på 60-, 70- og 80-tallet. Det er i alle fall den mest helhetlige presentasjonen jeg kan huske å ha sett her til lands, så dette initiativet skal kuratorene berømmes for.
Utstillingen er blitt en paradoksal blanding av barokk og frugal, med hovedvekt på 70-tallets visuelle og informative overflod av folkeopplysning. Den består av rundt tyve kunstnere, hvorav de fleste er kvinner, og inkluderer med sine over 70 verk flere større installasjonsarbeider, tegninger, tekstil, grafikk, fotografier, dokumentert performance og plakatkunst. På denne måten åpner Hold stenhårdt fast på greia di for en visuell og kunstnerisk kompleksitet og rikdom som gir feminismen et større virkerom enn den vanligvis tildeles i historiske fremstillinger.
Posessions på Unge Kunstneres Samfund, kuratert av Liv Bugge og Sille Storihle i kunstnergruppa Frank, representerer på den annen side vår egen tids skeive kamp for en oppheving av båstenkningen rundt kjønn og seksualitet. Denne utstillingen – som også inneholder historiske arbeider – representerer en mer tilbakeholden estetikk, med verk av seks kunstnere luftig montert i det gamle industrilokalet. I motsetning til den didaktiske tilnærmingen på Kunsthall Oslo, pleier Possessions en nesten mystisk og okkult omgang med sine verk og virkemidler.
Besatte posisjoner
Franks uttalte interessefelt er en avkledning av en essensiell tenkning rundt kjønn, og den generelle kompleksiteten i navn, fenomener og kjønnede konstellasjoner synes å være en produktiv inngang til utstillingen Possessions.
Samtidig er sjiktet snevert innstilt og observasjonene skarpe. Besettelsen er både demonisk, den sitter dypt i kroppen, og materialistisk, som i besittelse av objekt og eiendom. Å kreve en rett på noe, om det dreier seg om en mental eller kjødelig kontroll over seg selv eller en annen person, eller en hevd på en ting eller et territorium, er dypest sett forbundet med makt og avmakt.
I Klara Lidéns The Myth of Progress – Moonwalk (2008), er vi vitne til en emblematisk bevegelse. Til et taktfast musikkspor ser vi kunstneren foreta en rolig «moonwalk» rundt i skiftende bylandskap om kvelden, en storbytilstand som er understreket ved at en søppelkasse (en readymade) av den samme kunstneren er plassert et annet sted i galleriet. I videoen blir den samtidig mekaniske og smidige gangen poetisk absurd, den insisterer på et tilbakeskritt, et brudd med konvensjonelle bevegelsesmønstre, med møysommelig konsekvens. I videoarbeidet Out (Tse) (2010) signert israelske Roee Rosen, er forholdet til kjønnspolitikk tydeligere artikulert. Rosen tar gjennom intervjuer og iscenesettelse opp forbindelser mellom sadomasochisme og den politiske høyresidens ekstreme ideologi. En kvinnekropp utsettes for en seksualisert eksorsime og piskes av en annen kvinne, det hele er knyttet til noen sekteriske bilder som viser en arkaisk form for djevelutdrivelse.
Denne røffheten blir motsagt i flere av de andre arbeidene, som har en mer tvetydig og avventende energi. Koblingen til det besatte kan virke mindre åpenbar, men idéen om sterke bindinger fastholdes gjennom hele utstilling, blant annet i Martin Skauens urovekkende tegning av mor og barn, der barnet triumferende holder morens øyeeple i sin håndflate. Serina Erfjords elektriske kobling i taket (Sparkle, 2008) knitrer potensielt truende fra en avkuttet ledningsstump. I den livsbejaende og dekorative billedveven Søndag ettermiddag (1972) av Tove Pedersen, ser vi en naken mann og kvinne utfolde seg dionysisk, overlagt med stjerner. Et annet historisk verk, Sidsel Paaskes Brent fyrstikk fra 1966, har fortsatt en kunstnerisk glød. Den monumentale fyrstikken i tre, bly og tekstil ligger forvridd og ekspressiv på gulvet, og den svarte og matte materialiteten skinner i små paljetter. Det har blitt spekulert i om Claes Oldenburg med sin skulptur Extinguished Match (1987) kopierte Paaskes arbeid, som tidlig ble utstilt i Stockholm. Den mannlige popkunstnerens eventuelle annektering av dette verket åpner opp for en større fortelling om maktforholdene mellom kjønnene.
Overgangsfigur
Nettopp Sidsel Paaske blir en sentral overgangsfigur i denne sammenhengen, siden hun også figurerer i Kunsthall Oslos utstilling Hold stenhårdt fast på greia di (et verk av henne har gitt tittelen til utstillingen). Hun fremstår i kunsthallens mangslungne utvalg som den av kunstnerne som klarest kommuniserer med vår samtidsscene og fremstår som svært frisk og relevant. En rekke tegninger av Paaske har en helt særegen appell i sin streksensitive kretsing rundt blant annet kvinnekroppens indre som et fargesterkt, raffinert og abstrahert bilderom. Dette er fine saker.
På Kunsthall Oslo opplever vi et bombardement av slagord og plakater fra 70-tallet, og utstillingen presenterer oss for en historisk epoke som tillegges stor betydning for vår samtid, med god grunn. Denne fortellingen om kunst og kvinnekamp, kampen for selvbestemt abort og likestilling, preger oss fortsatt. Vi tåler og trenger en påminnelse om denne tiden. På mange vis fremstår denne utstillingen som en uhildet hyllest til disse kunstnere fra vår nære historie, som sto engasjert på barrikadene. Noen av kunstnerne trekkes frem fra en relativ glemsel, og kuratorene har her gjort et viktig og grundig research-arbeid, dels utført i samarbeid med de deltagende kunstnerne.
Innfallsport
Her er ikoniske arbeider fra 60-tallets formalisme, eksplisitt politiske arbeider fra 70-tallet og viktige eksempler på 80-tallets noe svekkede kvinnekamp, det hele satt sammen til en tett og konsentrert utstilling, en montasje. Storsveen og Mugaas skisserer opp feminismens nedslagspunkter i kunsthistorien, og ser direkte forbindelseslinjer mellom form og innhold. Således ser de 60-tallets avantgardistiske formeksperimenter i relasjon til sosiale situasjoner og en kristisk omgang med massemedier. Etter 1968 tiltar kunstnernes politiske engasjement, og dette speiles i store deler av kunsten, som på flere vis lar budskap og form smelte sammen. Synnøve Anker Aurdals sylskarpe og frapperende pleksiglassinstallasjon Intervju, vist for første gang siden 1968, er en fantastisk innfallsport til dette sammensatte universet. Den collageaktige tenkningen gjenfinnes også i en egenprodusert og overskuddspreget avis med bildearkivets interne, ofte humoristiske koblinger. Storsveen og Mugaas’ mangeårige samarbeid om fanzinen Album skinner gjennom den rene redaksjonsiver.
Det didaktiske utstillingsformatet er viet oppmerksomhet. Fra begynnelsen av 70-tallet av vokste det fram en bråte utstillinger med og om kvinner, ofte med et nettverk av aksjonsfellesskap i bunnen. Den aktivistiske ånden i en utstilling som Samliv – en informasjonsutstilling som først ble vist Bergen Kunstforening i 1977 – blir her eksemplarisk i sin pågående folkeopplysning om kvinnekropp, overgrep og fruktbarhet, akkompagnert av bilder av livmortruser og opplysninger om seksualhygiene og prevensjonstips. Det er sørget for et nytt opptrykk av avisa som akkompagnerte utstillingen på 70-tallet, og her kan man lese om at hensikten med utstillingen er «ved hjelp av informasjon å trenge gjennom muren av tabuer omkring samlivet mellom mennesker». I dag er dette et ganske fremmed dokument.
70-tallets utvisking av skillet mellom kunst og politisk aktivisme får i utstillingen mange utslag, og Brit Fuglevaags tekstile verk Mot omskjæring fra 1970, et kvinnelig kjønnsorgan laget i grov hamp, setter tonen. Også i en rekke andre verk frontes den kvinnelige seksualiteten monumentalt og selvfølgelig, og utmalingen av kvinnens nesten ritualiserte fruktbarhet kan få noen og enhver til å føle seg vel unaturlig. Wencke Mühleisens ubetalelige energi og frekke mot i videodokumentasjonen av en performance hvor hun strener rundt i svart kjole med høy splitt, smører inn sitt eget skritt med rødmaling og harselerer over både mannlige og kvinnelige kjønnsroller, er en slik svir og eksess at myter fortsatt settes på prøve. Lill-Ann Chepstow-Lustys rå og harselerende humor i fotografier hvor hun posererer som mannlig fotograf med penisforlengende objektiver virker velplassert, det er en lystig og utagerende side her som ofte har vært underkommunisert i feministisk kunst. Her er den slagkraftige humoren godt integrert.
Hold stenhårdt fast på greia di gir publikum et fint tilbakeblikk på noen tiår som ikke ligger så altfor langt unna i tid, og den ærer en rekke kunstnere som ikke så ofte eksponeres i våre dager, som Zdenka Rusova. Her vises Rusovas fine formeksperimenter på papir.
Satt opp mot Possessions favner utstillingen på Oslo Kunsthall videre og er naturlig nok mer systematisk historiserende. På UKS er vi vitne til noe som fortsatt er i bevegelse; den baklengse forflytningen til Lidén staker egentlig ut veien for noe som ligger foran oss. Energien i begge utstillinger skaper en slags rastløs forventning, en positiv bekreftelse på en gradvis endring fra fortidens makttunge ensretting av kjønn til en hypotetisk åpenhet, fragmentering og likestilling av roller. De politiske spørsmålene som reises i spenningen mellom det historiske perspektivet og den samtidige rastløsheten er med på å definere framtiden.
