Den institusjonelle kunstteorien ble født i New York og døde i Oslo. Den ble døpt i et pissoar og ble drept av kitsch. Dette drapet er det viktigste norske bidrag til kunsthistorien siden Syk pike av Edvard Munch.
Marcel Duchamp la grunnlaget for den institusjonelle kunstteorien da han pseudonymt sendte inn det nå bekjente pissoar (Fountain) til bedømmelse for en utstillingsjury i New York han selv var medlem av, en jury han trakk seg fra da verket ble refusert og dermed aldri utstilt. I sin vulgære versjon sier teorien at alt som blir utstilt i et kunstgalleri blir til kunst (men den sier ikke noe om hvordan man da kan skille kunsten fra alt annet som befinner seg i de samme lokalene, eller endog hvordan man kan skille utstillingslokaler fra hvilke som helst andre lokaler). Filosofene George Dickie og Arthur Danto fikk i 1960- og 70-årene sine navn knyttet til den endelige formuleringen av denne teorien. Mens Dickie’s variant bygger på hvem som presenterer noe som kunst, bygger Danto sin på at dette noe må bedømmes i en atmosfære av (kunst)teoretisk refleksjon i et (kunst)historisk perspektiv.
Den institusjonelle kunstteorien bygger på den slutning at kunstnerne ikke lenger kunne utvide kunstbegrepet gjennom å overskride med sine nye verk de definisjoner på kunst som filosofene stadig kom med i etterkant. Da døde kunsten, og filosofien og kunstsosiologien kunne overta.
Danto mente at kunsten tok slutt da man ikke lenger kunne se forskjell på kunst og ikke-kunst bare ved peke på eksempler. Dette er en feilslutning, som skyldes at Danto bare ser på eksemplene, ikke på pekingen. Den institusjonelle kunstteorien bygger jo nettopp på det fenomen at estetisk praksis – det å håndtere objekter og hendelser på kunstrelevante måter – grunnleggende sett består i å peke på noe, og si: Dette er kunst, for derved å mobilisere den estetiske diskurs (eller atmosfære som Danto kaller den). Eller for å si det med Wittgenstein: Det å benevne noe, ligner det å sette en liten navneseddel på den. Det institusjonelle ved kunsten ligger i pekingen – ikke i det, det pekes på. Det er når pekingen er etablert som sosial institusjon at det påpekte blir til kunst – der og da. Uten peking, ingen kunst – uten utstilling, intet utstilt objekt som betraktes som kunst. Det er nettopp ved å peke at noe blir til eksempel på kunst – forutsett at pekingen skjer på anerkjente, kunstrelevante måter. Det gjelder også historisk, da det moderne kunstbegrepet ble skapt mot slutten av l700-tallet – da var alt ready-mades inntil noe ble utvalgt som eksempel på kunst og anbragt i de nye institusjoner – kunstmuseene med sine kronologier, retninger og skoler. Det skjedde i Norge da det ble etablert en samisk kunstsamling i Karasjok – hva skal ikke innlemmes der, dersom det er slik at man ikke lenger kan se forskjellen på det som er kunst og det som ikke er det? Idet vi får en samisk kunstinstitusjon, fødes også begrepet om kunst og dets paradigmatiske eksempler i den samiske kultur. Men gjenstandene er de samme – de bare endrer tegnkarakter fordi de settes inn i en annen diskurs. Den samiske kunstsamlingen er et eksempel på at det institusjonelle kommer før kunsten, eller at man ikke kan se noe før man ser det som noe, som Siri Meyer pleier å si det.
Det er hele denne institusjonelle teorien om kunst som Odd Nerdrum har avlivet. I vårt lands mest kunstpåpekende lokaler, i en utstillingscenografi der absolutt all oppmerksomhet rettes mot det som bærer etiketten kunst, i en regi der denne scenografien faktisk usynliggjør seg selv og i tilsynelatende taushet bare lytter til kunstverkenes tale – der uttalte Odd Nerdrum at hans malerier ikke er kunst, men kitsch. Marcel Duchamp ville trolig ha skreket av fryd om han hadde opplevet det. Det er ikke lenger Kongen som skrider naken gjennom gatene. I en eventyrlig vending kler Nerdrum Publikum naken – det har ikke lenger sine gode smak på. Kuratoriatet har fått et valg. Enten må det fastholde sin tidligere dom over Nerdrums malerier som kitsch, og dermed gi Nerdrum rett. Eller det må anerkjenne dem som kunst, og dermed gå tilbake på sin tidligere dom. Men kanskje er det irrelevant hva kuratoriatet gjør – for dets institusjonelt forankrede autoritet synes svekket, iallfall som dommer over Nerdrums malerier.
Uansett hvor meget Odd Nerdrum strevet, så virket den institusjonelle kunstteorien ikke for ham. Hans malerier forble kitsch selv i de mest påpekende kunstrelevante sammenhenger. De fikk aldri kunstens velsignelse, kuratoriatets tilgivelse eller kritikernes syndsforlatelse. Bare gullmyntene strømmet inn. Kuratorene lo, men Nerdrum gråt. Den Nerdrumske revers av det kantianske kunstbegrepet demonstrerer at det er det samme som gjør et maleri til kunst, som også gjør et pissoar til kunst. Kunsten gjør noe til noe annet enn det, det er. Å snakke om noe som kunst, er å tale mot bedre vitende. Å snakke om noe som kitsch, er å snakke sant.
Etter å ha vært på et (særdeles godt)seminar om samisk kunst i Tromsø vinteren 2008, er jeg blitt oppmerksom på at et resonnement i min artikkel om kitch hvilte på uriktig grunnlag. Jeg hadde trodd (og mente å ha blitt fortalt) at man ved starten på kunstsamlingen ved De samliske samlinger i Karasjok omdefinerte noen av de objektene som allerede var der, til å være kunst. Det er ikke riktig. Den samiske kunstsamlingen ved De samiske samlinger ble startet ved innkjøp fra en utstiling av den såkalte Masigruppa, trolig i 1979. Det første kjøpet ble registrert som katalog nr. 1. Det er siden ikke foretatt slike “omdefineringer”, der katalognummere fra den tidligere etnografiske og kulturhistoriske samlingen er innlemmet i kunstsamlingen. I det samiske miljøeet var det altså til stede et moderne kunstbegrep da. Historien om fremveksten av det samiske kunstsystemet viser at det strebet etter å oppnå den samme offentlig anerkjente og understøttede institusjonelle struktur som den norske (og euroamerikanske).
Imidlertid skiller den samiske kunstnerorganisasjonen ikke tydelig mellom billedkunstnere, kunsthåndverkere, brukskunstnere og husflidsmakere. Det er alllikevel en bevissthet til stede om slike forskjeller, som kan – men ikke alltid – komme til uttrykk for eksempel ved kuratering av samiske kunstutstillinger.
Jeg beklager å ha gjort samisk kunsthistorie urett på det punktet.
Dag Solhjell
At Nerdrum ønsker å bli lest til en dødare av.. erh.. den kunstinstitusjonaliserte kunstdefinisjon tviler jeg ikke på, men dette enten utenfor eller innenfor scenarioet har jeg problemer med å følge. Jeg gikk ut på en gate, og riktig nok, mor Nille kan ikke fly. Men Nerdrum er ikke bare utenfor selv om han er utenfor. Om vår psykopatiske herskesyke kunstinstutisjon lekker en smule, så holder Nerdrum selv denne diskursen godt vattert og isolert innenfor. Euklid mente han kunne ha flyttet på jorden med vektstang om han bare hadde funnet et sted å stå. Foreløpig er ikke kitsch kontra kunsten et sted der Nerdrum kan stå å løfte verken kunsten eller kitschen.
Leif I. van Beethoven
Om noe er utenfor kunstinstitusjonen kan testes. Gå ut på en gate, spør ti tilfeldig valgte personer (som forutsettes ikke å være kunstnere eller kunsthistorikere) hva de forbinder med begrepene “Fluxus”, “Kitsch” og “Nerdrum”. Min hypotese er at ingen vil forbinde noe kunstrelevant med “Fluxus”, og trolig heller ikke med “Kitsch”, mens mange derimot vil forbinde “Nerdrum” med malerier og kunst. Om det er resultatet, er “Fluxus” og “Kitsch” innenfor kunstinstitusjonen, mens “Nerdrum” er utenfor. Siden “Kitsch” er betegnelse innenfor kunstinstitusjonen på noe som ikke hører til der (“kitsch er det onde i kunstens verdisystem”), er det som er kitsch også utenfor kunstinstitusjonen, fordi kunstinstitusjonen bruker betegnelsen om noe som ikke er kunst, men det diametralt motsatte. Det er noe psykopatisk og hersketeknisk ved kunstinstitusjonen, når den både vil definere Nerdrum utenfor, men samtidig beholde ham innenfor, undres Dag Solhjell. Hvem er forøvrig Leif Inge?
Ben Vautier som en del av det profilerte fenomenet Fluxus prøvde også å finne seg et ståsted i sin samtidige kunstscene utenfor og/eller innenfor hva vet jeg en kunstinstitusjon som de oppfattet en som produsent av gamle tradisjon, men Fluxus kom til en uttrykksform som var i kontrast til kunstinstitusjonen. Hans utsagn kommer i ettertid som jeg husker det, og oppsummerer det opprørske med Fluxus, Non-art, Anti-art, og whatever annen motestablishmentkunst som ganske fåfengt hvis målet uttalt eller uuttalt var å være motestablishment. Nettopp derfor passer utsagnet også utmerket til Nerdrumdiskusjonen, for så lenge han vasser til kness i en kunst kontra kitsch diskurs så er han i en kunstkontekstiell diskusjon. Det er det den er, kunst kontra kitsch diskursen. Det finnes ingen kitschdiskurs. Enda? Nerdrum prøver on purpose å ikke være kunstner, og det mislykkes, nettopp fordi han prøver.
Takk til Bår (og redaksjonen) for at han nå fremtrer med sitt eget navn, og til andre bidragsytere for deres reaksjoner på mitt innlegg.
Slik jeg forstår Nerdrum (og det kan godt hende jeg tar feil) prøver han å finne seg et ståsted utenfor kunstinstitusjonen som produsent av oljemalerier i den gamle tradisjon, med en uttrykksform og et håndverk som var utviklet før kunstinstitusjonen, dvs. før Kant og Duchamp. I denne forstand er han førmoderne. (I en annen forstand er han imidlertid moderne, og det er ved å vektlegge enkeltemennesket og dets følelser – som er et trekk ved moderniteten.) Det paradokset jeg tror han har opplevd som umulig å leve med i lengden, er at han ikke ble trodd da han i sin tid la frem noen malerier, og sa: “Dette er kunst”, mens kunstinstitusjonen bedømte det som kitsch,
samtidig som Duchamp og alle andre som ikke behersket noe håndverk, kunne legge frem noe som det ikke krevde en kunstnerisk anstrengelse å produsere (som det ikke var noen kunst å lage), og bli trodd på deres påstand om at det var kunst. Nå, i 2007, er det nesten blitt slik at han heller ikke blir trodd nå han peker mot sine malerier og sier: “Dette er kitsch”. Jeg mener det er et mer troverdig utsagn enn når noen peker på et pissoar eller en Brilloboks og sier: “Dette er kunst”.
Det er problematisk for en kunstner å frigjøre seg fra kunstinstitusjonen og dets kuratoriat. Nerdrum har søkt seg til kitsch, fordi det står utenfor kunstinstisjonenes maktsystem, som noe som unndrar seg dets klassifiserende kontroll og smaksdomene. Kitsch er noe smakløst og derfor uten smak – og utenfor smakspolitiets rekkevidde, slik Nerdrum synes å se det.
Nerdrums “drap” på kunstinstitusjonen og dets kunstbegrep skjedde nok allerede i 2001 (var det vel?) i Astrup-Fearnley Museet. Nå bare bekrefter han dette symbolsk, ved å stille ut hos en produsent av noe som alle i Norge har i sine kjøkkenskap – Porsgrunn Porselen.
Nerdrum har erfart poenget med den institusjonelle kunstteorien, som han mener Immanuel Kants estetikk ga det filosofiske grunnlaget for. Men han vil rett og slett ikke akseptere de mekanismer som likestiller et godt utført maleri med et pissoar som kunstverk betraktet. Nerdrums kitsch-vending synliggjør det underlige ved denne likestillingen, som ellers lett blir tatt som gitt.
Jeg synes ikke man yter Nerdrums malerier rettferdighet når man reduserer ham til en performance-kunstner (“performative handlinger”) – det er tvert i mot et utslag av kunstinstitusjonens evne og trang til å omdanne noe til noe annet som alle kan se at det egentlig ikke er. Det er typisk at kunstinstitusjonen (“selv grunnfagsstudenter på kunsthistorie”) omdanner Nerdrums kunstneriske bidrag til performative handlinger, og ser bort fra hans malerier. Det er ikke slik folk flest ser det, og neppe Nerdrum selv heller. Vautier kan åpenbart ikke forestille seg noe så radikalt som at det går an å være kunstmaler uten å være kunstner. Alle prøver å fange Nerdrum sprellende inn i sitt nett av kunstneriske kontekster, som om det er den eneste måten man kan fange og begripe ham på. Det kan virke både autoritært og fantasiløst, men er kanskje bare et uttrykk for vanskelig det er – ikke bare for Nerdrum, men også for meg og mange andre – å fungere uten tyngsel, blyghet og pinlighet utenfor kunstdiskursens fascinerende rom. Det mener Dag Solhjell.
«Not being an artist on purpose is being an artist, so it is all very complicated.» Ben Vautier
Odd Nerdrum er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og hos Joseph Beuys i Düsseldorf og er dermed godt plassert inennfor den kunstinstitusjonen som Dag Solhjell nå mener at Nerdrum har avlivet i Porsgrunn.
Slik jeg forstår Solhjells poeng så bygger argumentasjonen på påstanden om at “resten av kunstfeltet” ikke er villig til å akseptere Nerdrums bilder som kunst, og at “kuratoriatets” tidligere dom om at arbeidene er “kitsch” må gås tilbake på for å skulle akseptere dem som kunst i dag. Jeg skjønner egentlig ikke denne argumentasjonsrekken, for det er vel ingen som i dag mener at de maleriene Nerdrum produserer utgjør Nerdrums egentlige kunstnerskap? Det er i hvert fall ti år siden selv grunnfagsstudenter på kunsthistorie begynte å lære at Nerdrums kunstnerskap består i en serie performative handlinger hvis hensikt primært har vært av diskursiv karakter. Dette er en type virksomhet som muliggjøres nettopp av at Nerdrum er en del av det kunstfeltet, den institusjonen, som han selv, og nå Dag Solhjell, hevder han befinner seg på utsiden av. Jeg har ikke sett den aktuelle utstillingen i Porsgrunn, men jeg syns ikke det virker som om den har vært fullt så paradigmeskiftende som Dag Solhjell hevder.
Dag Solhjell skriver: “Den Nerdrumske revers av det kantianske kunstbegrepet demonstrerer at det er det samme som gjør et maleri til kunst, som også gjør et pissoar til kunst.” Men er ikke dette selve hovedpoenget i den institusjonelle kunstteorien?
Debattene på kunstkritikk har i den senere tid blitt sabotert av en “anonym” person. Jeg antar at det er derfor Solhjell reagerte så kontant.
Beklager, det var verken meningen å fornærme Dag Solhjell eller være anonym, jeg trodde mitt fulle navn ville stå under kommentaren.
“ Bår Stenvik
Jeg, Dag Solhjell, deltar ikke i diskusjoner med anonyme personer.
Men gjoer ikke Nerdrum sine malerier til noe annet enn kitsch i det samme han peker paa dem og kaller dem kitsch? Saann at det ikke har noe aa si hva de var tidligere, paa samme maate som det ikke haddenoe aa si hva pissoiret var tidligere? Da trenger jo ikke publikum aa gaa tilbake paa sin dom?