I Nordmarka utenfor Oslo er det en lysning i skogen hvor det vokser en ny generasjon av norske grantrær. Trærne er merket av røde bånd og etter hundre år vil trærne bli hugget, omgjort til papir og bli til bøker som skal inneholde upubliserte og uleste tekster av forfattere og diktere fra det 21. århundre. De små trærne er en del av kunstverket Fremtidsbiblioteket: 2014 – 2114 av den skotske kunstneren Katie Paterson. Hvert år siden 2014 har en utvalgt forfatter overrukket et ulest og upublisert manuskript til Paterson og The Future Library Trust. Så langt har Margaret Atwood, David Mitchell, Sjón, Eilif Shafak, Han Kang, Karl Ove Knausgård og Ocean Vuong overlevert manuskript. I august ble det annonsert at den zimbabwiske forfatteren Tsitsi Dangarembga er årets bidragsyter. Grantrærne vokser parallelt med tekstsamlingen og de tynne trestammene vil en gang offentliggjøre Fremtidsbibliotekets antologi som vil inneholde hundre tekster. De fleste av oss som lever i dag kommer aldri til å lese denne boken.
Trærne som ble hugget ned for å gjøre plass til Fremtidsbiblioteket har blitt til vegger i The Silent Room i nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika. Rommet ligger i byggets øverste etasje og er formgitt av Paterson i samarbeid med bibliotekets arkitektteam, Lund Hagem og Atelier Oslo. Å komme inn i rommet er nesten som å komme inn i et hellig rom. Lukten av furu overdøver støyen fra byen utenfor. Det lyse, grovt utskårne tømmeret danner organiske kurver som står i sterk kontrast til Bjørvikas glatte, grå fasader. Rommet er dedikert til ettertanke. Fra den elegante trebenken midt i hovedstadens nyutviklede fjordområde kan man titte ut en vindussprekk og opp mot Nordmarka der de nye trærne vokser. Det er der – i skogen – vi finner gallerirommets nye «hvite kube».
Fremtidsbiblioteket representerer en tendens i det norske kunstfeltet hvor kunstverk, kunstnerisk praksis og kunstteori responderer på klimakrisa. Kunstnere, kritikere og teoretikere arbeider med økologi både som politisk/etisk tematikk og som ontologisk premiss hvor det tas til orde for en radikal endring av etiske holdninger som utfordrer humanismens dogme «mennesket i sentrum». Gjennom de siste ti årene har kunstnere spekulert i ikke-menneskers livsverden, utforsket ikke-vestlige verdenssyn og aktivert mer-enn-menneskelige opplevelser gjennom naturvitenskaplige eller teknologiske eksperimenter. Kunstverkene som inngår i denne vendingen er ofte prosessbaserte og utfolder seg i lange tidsspenn: tid som enten strekkes bakover til tidligere geologiske epoker – den såkalte dype tiden – eller inn i ukjente fremtider.
Gjennom det siste tiåret har flere begivenheter bidratt til å etablere vendingen i norsk kontekst. Kurator Hilde Methi og Sonic Acts gjorde nybrottsarbeid med Dark Ecology (2014 – 2017), hvor kunstfeltets husfilosof Timothy Morton var sentral teoretisk premissleverandør. Methi fortsatte de økologiske undersøkelsene sammen med kuratorene Neal Cahoon, Karolin Tampere og Torill Østby Haaland for Lofoten internasjonale kunstfestival (LIAF) 2019, som mottok Kritikerprisen i 2020. Videre kan Arne Skaug Olsens undersøkelser av mikroorganismer og Jana Winderens lydverk sies å høre til denne vendingen. I Fremtidsbiblioteket er kunstverket viklet inn i trærnes levetid og dette endrer tolkningen av verket radikalt. Om ikke medisinske gjennombrudd utvider den gjennomsnittlige livsalderen med et par tiår, vil de av oss som lever i dag ikke kunne oppleve det ferdige verket – slik at det kan tolkes og kritiseres fullt ut. Vår menneskelige levetid begrenser den fulle opplevelsen, og publikum deltar kun i et segment av den lange prosessen som Fremtidsbiblioteket er. Patersons verk er et eksempel på hvordan økologiske prosesser og kunstnerisk praksis forenes i verkets form.
For nesten femti år siden presenterte filosofen Arne Næss en radikal fortolkning av begrepet «økologi». I samarbeid med studenter og kollegaer ved Universitetet i Oslo foreslo Næss å bekjempe uhemmet vekstideologi og naturødeleggelser gjennom å endre tankemønstrene og atferden vår. Han skilte mellom to ulike typer økologisk etikk: «grunn økologi» og «dyp økologi» og mente at signering av internasjonale avtaler kun ville adressere de gryende miljøproblemene på en overfladisk måte. Politiske måltall eller «grønn retorikk» ville ikke kunne føre til reell endring. Den dype økologien foreslo å bekjempe forurensning og overutnyttelse av ressursene gjennom å omdefinere menneskers oppfatning av seg selv. Tidlig på 70-tallet fremmet Næss og kollegene «lik rett til å leve og blomstre», men å begrense denne retten til mennesker alene ville ha skadelige effekter på vår livskvalitet: dypøkologien forfektet et syn hvor menneskers livskvalitet er avhengig av et symbiotisk forhold, eller sameksistens, med andre livsformer. En nedvekst av menneskers ontologiske status var avgjørende for jordens overlevelse.
I samsvar med dypøkologiens etiske prinsipper stiller dagens metodologiske tilnærminger i humaniora spørsmålstegn ved den tradisjonelle forståelsen av det (menneskelige) subjektet som en handlingskilde og det (ikke-menneskelige) objektet som en passiv ting. I både kunst og tenkning destabiliseres tradisjonelle dualiteter som subjekt og objekt, sinn og kropp, kultur og natur i et forsøk på å forstå de komplekserelasjonene mellom. Det siste tiåret har det vært en økende interesse for hvordan en slik «dyprelasjonell» forbindelse mellom levende og ikke-levende vesener kan fremforhandles i kunstverket.
Næss’ dypøkologi står sterkt i den norske samtidskunsten, både som teori og som etisk holdning. Dypøkologiske praksiser kan tolkes som en ekspansjon av den relasjonelle estetikken, hvor hovedforskjellen er kunstnerens status og hvem som deltaker i formingen av verket; i den dyprelasjonelle estetikken er forfatteren gjenoppstått fra de døde som et mer-enn-menneske som ofte eksisterer mellom digitale og materielle realiteter. Dette kommer til uttrykk gjennom verk som ikke utelukkende er formet av menneskelig intensjon, men av andre kreative agenter som i Kamilla Langelands Det utvikler seg (2019) hvor verket vokser frem fra mycelium, som i Joakim Blattmanns Treverk 13 (2019) hvor bio-signaler setter i gang algoritmen som skaper lydverket, eller – som i Fremtidsbibliotekets tilfelle – hvor verket er voksende trær.
Om Fremtidsbibliotekets produksjonsforhold undersøkes i lys av Næss’ skille mellom grunn og dyp økologi, avsløres derimot et ganske annet verdigrunnlag enn det som motiverer den dyprelasjonelle kunsten. Fremtidsbiblioteket er utviklet av Paterson, men bestilt og produsert av Bjørvika Utvikling, eiendomsutvikleren som har som mål å utvikle Bjørvika til Norges mest attraktive nærings- og boligområde. Kunstverket kan sies å delta i hva Luc Boltanski og Arnaud Esquerre kaller «berikelsesøkonomien». I boken Enrichment: A Critique of Commodities (2017) undersøker Boltanski og Esquerre det europeiske økonomiske paradigmet som vokste frem etter at industriell produksjon migrerte fra Europa til Øst-Asia. Den nye formen for kapitalisme er ikke knyttet til industriell produksjon, men til kunst, luksusvarer og kulturarv. Ifølge Boltanski og Esquerre er pådriverne i berikelsesøkonomien kreative kunstnere og designere, turister og kulturprodusenter som kanskje ikke engang er klar over at de bidrar til byutvikling, eiendomsmarkedet eller turistnæringen.
Modernismens kunstteori innførte begrepet om «den hvite kube»: et hvitt, nøytralt gallerirom som helliggjør innholdet og dermed øker verkets verdi. I dag ses en ny type grønn kube som helliggjør kunst, arkitektur og design i økologiens navn for å fremme vekstideologien. Kuben er ikke et gallerirom lenger; den strekker seg radikalt ut i tid og rom. Kuben er en prosess som visker ut skillet mellom dyp og grunn relasjonalisme. Om vi følger Boltanskis og Esquerrs resonnement om berikelsesøkonomien, eksisterer Fremtidsbiblioteket i en slik grønn kube. Å arbeide med økologi som tematikk, ideologi eller epistemologi krever et våkent blikk da skillet mellom dyp og grunn økologi fremdeles er høyst gjeldende, også innen kunstfeltet. At det fremmer et dyprelasjonelt verdensbilde, gir ingen garanti for at verket ikke bidrar til prosesser som drar i motsatt retning.
