Dekorativt ubehag

Raddums kunst er visuelt besnærende, men noe innholdstom. I denne utstillingen ser vi likevel ansatser til undersøkelse av et eget formspråk.

Fredrik Raddum, {ITALIC}Rejection Turns Allure{ENDITALIC}, mixed media. Foto: Galleri Brandstrup.

Utstillingen Malaise («ubehag») utspiller seg i det for Fredrik Raddum velkjente terrenget mellom surrealismens absurditeter og popkunstens fascinasjon for populærkulturens ikonografi. Den er imidlertid sterkest i når den balanserer tydelig mellom en barnlig forestillingsverden og en umiskjennelig voksen referanseramme. Skulpturene er i bronse, polyester og stål i forskjellige formater, fra naturlig størrelse til miniatyrer.

Fredrik Raddum, {ITALIC}Silent Violence{ENDITALIC}, painted polyester. Foto: Galleri Brandstrup.

I Silent Violent ser vi en voksen kvinne i en enkel maske. Her er leken erstattet med noe mer udefinerbart; hvorfor skjules ansiktet? Hvorfor har hun puter på føttene? Den overdrevent rødmalte munnen og stokken som holdes opp, som for å slå, antyder en voldelig undertone som bryter ned den lekne og uskyldige fortellingen. I Rejection Turns Allure ser vi en skikkelse ved et skrivebord med en pistol og noen hylser på; begge er dekket av et teppe i et miljø av tvang eller i hvert fall noe dulgt og mildt truende.

Raddums kunst er her, som ellers, folkelig og underholdende. Den er lett tilgjengelig i sin balanse mellom barnets og de voksnes verden. Mellom ubehag og humor. Tilgjengeligheten i seg selv er et åpenbart pluss men verkenes poeng synes noen ganger å være litt for enkle. Om vi betrakter det tidvis magre meningsinnholdet i tospann med verkenes utstudert dekorative karakter ligger de tett opp mot designprodukter. Det hele kan virke litt for vitseaktig, for kalkulert «lekent», for overflateorientert og antydende, til at det virkelig trenger inn i problemene som berøres.

Fredrik Raddum, {ITALIC}Onibaba and Her Lover{ENDITALIC}, bronze. Foto: Galleri Brandstrup.

Jeg liker likevel Raddums skulpturer, de er muntert og elegant balansert mellom det alvorlige og humoristiske, det hjemlige og uhjemlige. Men gufset fra det uhjemlige, den virkelige uhyggen, det bitende ubehagets kritiske potensial kommer sjelden til syne. Jeg liker dem derfor som jeg liker en raffinert tegneseriestripe som samler det uforståelige og urovekkende. Som Zofies verden i Dagbladet. Eller Bizarro i Dagsavisen.

Et lite pluss er Raddums nyervervede interesse for japansk kultur, da særlig klassiske skrekkfilmer. I Onibaba and Her Lover fortolker han skulpturelt Kaneto Shindo klassiske grøsser Onibaba (1964) og i The black Hair of Yūrei isolerer han den sorte hårmanken som ofte dukker opp i japansk horror  – fra Kwaidan til de populære Ringu-filmene. Raddum er inne på noe her: kan en ikonografi hentet fra et annet medium og en annen kultur brukes som et medium for å klargjøre og utvide eget prosjekt? Dét ville ihvertfall vært et interessant spor å følge videre.

Leserinnlegg