Utstillingen til den amerikanske kunstneren Than Hussein Clark (f. 1981) på VI, VII ligner en teaterscenografi – en mise-en-scène som kan forestille en salong i et minimalistisk og designet overklassehjem. Veggene er for anledningen svarte og speilblanke og skulpturene har et stilisert møbelpreg. Én skulptur ligner et sminkebord, en annen ser ut som et garderobestativ. Enkelte detaljer henter stilhistorisk inspirasjon fra blant andre Wiener Werkstätte og art deco, i tillegg til mer aktuelle interiørtrender, som utstrakt bruk av marmor og bronse. Summen er et rom som har mye til felles med de påkostede butikkene til store motehus eller andre såkalte «konseptbutikker».
Clark er en kunstner som tar det dekorative på alvor – den luksuriøse materialbruken er ikke bare forførende, den antyder en innehaver med en avslappet livsstil, dannet selvbilde og moteriktig smak. Denne sensibiliteten kan ha noe å gjøre med Clarks arbeid med teater – han vet at gjenstander, også de dekorative, snakker. Det kan virke som en romantisering av et bekymringsfritt overklasseliv, men arbeidene er ladet med skeiv ambivalens, og enkelte verk henviser også til hvordan slike «fasader» har blitt problematisert gjennom teateret og litteraturen.
Omgangen med design, luksus og interiørdesign i Clarks praksis er politisk og tvetydig. Ta de tre maleriene som henger på langveggen, som har en schwung av Weimar-dekadens og ekspresjonist-koloritt over seg. Disse bildene viser glamorøse kvinner i klesdrakter, smykker og frisyrer som er typiske for 1920-tallet. De snakker i telefonen, konverserer og poserer bekymringsfritt. Bildene får meg til å tenke på Christopher Isherwoods novelle Goodbye to Berlin (1939), spesielt skildringer av dekadente fester som eskapismer fra Weimarrepublikkens siste åndedrag. I blant avslører en smukk bekymringsfrihet at noe ulmer under overflaten.
Utfordringer bakom den borgerlige fasaden artikuleres også i et kabinett dekket med LED-skilt, hvor det ruller replikker fra Tennessee Williams teaterstykke Cat on a Hot Tin Roof (1955). Teksten henviser til karakteren Big Daddy, patriarken i den rike, konfliktfylte sørstatsfamilien stykket handler om. Ordlyden i de utvalgte replikkene er kommanderende med en seksuell undertone. Big Daddy råder over de øvrige familiemedlemmene gjennom å være garantist for familiens betydelige materielle velstand. Slik påpeker Clark at forførende luksus, i likhet med sex, kan utgjøre et potent maktmiddel. Brått fremstår de forlokkende kvalitetene ved skulpturene i utstillingen som alt annet enn nøytrale.
De teateroppsetningene Clark viser på messer og under utstillingsåpninger har blitt sammenlignet med «å holde en forelesning i mikrobiologi på en bilmesse». Utsagnet inspirerte Clarks første spillefilm, lansert parallelt med denne utstillingen. Den berører mange av de samme estetiske og tematiske tangentene som utstillingen – blant annet dekadens, dominans og camp – men fremstår som et uavhengig verk. Skulpturene lykkes med å skape et inntrykk av karakter og konflikt på egenhånd.
